Norge i en klasse for seg

Uten grensehandelen som sikkerhetsventil villdet vært duket for et matopprør i Norge. Og kanskje burde det bli det.

Den hyllede TV-serien Lilyhammer er fantastisk morsom underholdning, men faktisk mer enn som så. Det som gjør serien så severdig, er at den er et speilbilde av Norge.

En karikatur, ja vel, men som med alle karikaturer er det en del å lære.

For eksempel at det er tacos som gjelder som den tradisjonelle norske fredagskosen.

Matvareprisenes Mekka

Dette er likevel ikke noen særnorsk tradisjon, men finnes også i et annet fredagskosende land. I den svenske valgkampen 2010 ble det avslørt at både Fredrik Reinfeldt og Anders Borg fredagskoser seg med akkurat tacos. Eller, for Reinfeldts del, noen ganger pølse.

Selv foretrekker jeg å fredagskose meg med entrecôte som har hengt og mørnet, og lurte derfor på hvor hyggelig det ville bli å flytte til de høye matvareprisenes Mekka.

Og de høye prisene er ikke bare en myte. I en rapport fra Eurostat i sommer fremgår det at Norge er i en klasse for seg med et prisnivå som er 86 prosent høyere enn EU/EØS-gjennomsnittet (Sverige ligger 24 prosent over snittet.)

For å finne den rette råvaren til fredagskosen pleier jeg nå å titte innom hos kjøttmannen i den lille butikken på hjørnet.

Prisen på ordentlig godt kjøtt er faktisk ikke høyere enn da jeg handlet i det store varehuset NKs matvarehall i Stockholm.

Der koster entrecôte som har hengt og mørnet, mellom 440 og 500 kroner kiloen, avhengig av merke. Det er naturligvis svenske kroner, men om man tar hensyn til høyere produksjonskostnader og lønninger på denne siden av Kjølen, er prisen stort sett den samme.

Kort sagt, helgen er reddet.

Stemmer det?

Nå har jeg altså ikke noen fredagsangst, men har vært aller mest forundret over den store prisdifferansen når det gjelder «søppelmat» som frossenpizza. For å se om inntrykket mitt virkelig stemte, tok jeg noen smaksprøver på priser i en vanlig matbutikk i Oslo og på eksklusive NK.

Kiloprisen på pizzaen var 124 norske kroner i nærbutikken og 69 svenske kroner på NK.

Prisen på god hard ost (ekstralagret Grève og Jarlsberg) skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre. Industri-ost i skiver kan man like fullt kjøpe for 69 SEK/kilo, mens man i nærbutikken må punge ut med 113 NOK/kilo. 77 SEK/kilo for «rampebacon» i Stockholm kan sammenlignes med 199 NOK i Oslo. For «finbacon» er prisen 113 SEK/kilo mot 380 NOK.

Og så videre.

Planøkonomi

Jeg antar at uten grensehandelen som sikkerhetsventil ville det være duket for et matopprør i Norge. Og kanskje burde det bli det. Reguleringen av jordbruket synes å være rene planøkonomien. Konsumentene og skattebetalerne får ta regningen.

Matlandet Norge har naturligvis forandret seg i takt med reallønnsøkninger og nye vaner.

Borte er den tiden – i alle fall i Oslo – da manuelle disker for det meste lyste ved sitt fravær i matbutikkene. Småbutikker og mathaller tilbyr mulighet for kompletteringskjøp eller det motsatte, avhengig av lommebok og meny. Borte er også – håper jeg – den tiden da man «in the middle of nowhere» til poteter, kjøttkaker og brun saus kunne servere grønnsaker i form av kokt makaroni.

Norge tilbyr kulinariske fornøyelser i toppklasse, både når det gjelder råvarer og kokker.

Men det oser av falskhet i den pretensiøse reklamen som går ut på at norsk mat er verdens beste – og at det kun er det beste som duger til nordmenn.

Skrekkopplevelse

Etter mine prøvekjøp å dømme smaker en litt enklere, middels dyr entrecôte for ca. 250 kroner/kilo veldig mye mørere når den er innkjøpt på NK enn i nærbutikken. Matbutikkene bugner av ferdigskivet i plast. Omelett som ferdigmat kan ikke beskrives som noe annet enn en skrekkopplevelse.

Ifølge OECDs siste oversikt over jordbruksstøtten, får norske bønder i snitt 60 prosent av inntektene sine fra staten. Er det verdt pengene?

Å ha en høy selvforsyningsgrad er viktig av beredskapshensyn, og er derfor verdt å betale for (hva som er et rimelig nivå, er det likevel ikke helt enkelt å slå fast.)

Jeg kan også ha forståelse for viljen til å bevare både en levende landsbygd og de åpne landskapene. Det er slik man vil ha det – ikke gjengrodd og dødt. Men det er nærmest kulturpolitiske innslag i systemet med jordbrukssubsidier og tollmurer, noe som innebærer at det gårdene høster egentlig er biprodukter. Den slags støtte burde likevel være mulig om matvaremarkedet ble åpnet for den økte konkurransen som matlandet Norge burde ha godt av.

Nådestøtet?

Situasjonen er virkelig ille hvis det er en korrekt beskrivelse når Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete hevder at en reversering av ostetollen vil innebære et nådestøt mot bøndene og matindustrien. Er ikke det i så fall å forkaste den nåværende jordbrukspolitikken?

Eller er det bare et uttrykk for en vedvarende alarmtilstand hos en kravstor særinteresse?

Jeg snakket med ostemannen i den lille butikken om hvor bra det er at norske bønder nå satser på å utvikle produktene sine, og foreslo at jeg i stedet for å kjøpe fransk til kvelden skulle prøve noen av de nye norske gårdsostene. Ostemannen svarte kort og godt: Ikke gjør det.

Men det skal jeg naturligvis gjøre.

KRÖNIKA I VERDENS GANG 13/12 2013.