Ernas manglende glød

I en av helgens hjemme-hos-reportasjer sa Erna Solberg at hun følte seg litt ubekvem i sitt stylede statsministerhjem – og det kan hvem som helst se etter å ha bivånet bildene fra Dagbladet Magasinets besøk hjemme hos Solberg i Bergen. Men i en ellers svært så photoshoppet verden ligger det noe befriende i akkurat vanligheten. Hun kunne vært den snille barnehagetanten man gjerne etterlater barna hos, eller den vennlige nabofruen som bor i etasjen under.

Hun har gitt vanligheten et ansikt og naturligvis gjort bildet av Høyre mindre vestkantaktig, samtidig.

Men vil hun noe mer enn det vanlige? Politisk, altså. Tross alt er jo Erna Solberg ikke hvem som helst, men partileder og Norges statsminister. En erfaren og dyktig politiker.

Ingen Jern-Erna

I sin første nyttårstale valgte Solberg å holde seg til den tradisjonelle regien – blant annet bygd rundt behovet for å vise omtanke for hverandre og å tenke på dem som er i strid for de norske verdiene i fremmede land. Det var på vanlig måte. Men å være samlende er naturligvis hele poenget med statsministerens tale 1. nyttårsdag. Dette, og kong Haralds tale nyttårsaften, er et overgangsrituale som skal få Norge trygt over fra det gamle året til det nye.

Det uvanlige er at Solberg egnet så stor del av talen til problematikken med psykiske lidelser; en problematikk som vanligvis bare har marginal politisk tiltrekningskraft. Akkurat som skolen – som også ble fokusert – er dette imidlertid et område som står høyt på den nye regjeringens agenda. Tanken er at regjeringsskiftet skal merkes og Solberg utgjøre en forskjell.

Men for å være helt ærlig: Kunne ikke like gjerne denne talen vært holdt av Jens Stoltenberg? Jeg har i alle fall vanskelig for å se for meg hvordan opposisjonslederen går opp på talerstolen i Stortinget med meldingen om at behandlingstilbudet for mennesker med psykiske lidelser ikke trenger å bli bedre. Eller?

Dette kan også sees på som en illustrasjon av at forskjellene mellom partiene ikke er så stor som det kan høres ut, når politikerne går opp i falsett. Ikke minst har det reelle krangleområdet minsket etter at Høyre tok lærdom av de nye Moderaterna i Sverige, styrte mot midten og la konfliktskapende forslag i papirkurven. «Jern-Erna» eksisterer bare – om hun noen sinne har eksistert – som en våt drøm til venstre i politikken.

At det er trangt i midten tas ofte til inntekt for at dagens politikk bare handler om at partiene skal manøvrere riktig med fingeren i luften i forhold til lettbeinte velgermeninger, unngå å gå til kamp for saker som på forhånd synes tapt, samt nøye seg med å levere pragmatiske løsninger på hverdagsproblemer. «Sentrum» får i et slikt perspektiv representere ideologienes utmarsj og den virkelige politikkens død. Men slik behøver det ikke være.

«Sentrum» mot høyre

Fredrik Reinfeldts snart åtte år ved makten i Sverige er et eksempel på at det i slike tilfelle handler om politikkens skinndød – på tross av at det for moro skyld har vært foreslått innføring av trengselsskatt for partier i midten. I virkeligheten har Reinfeldt-regjeringen – Alliansen – utfordret det man antok var ufravikelige grunnpremisser i den svenske politiske kulturen. Men nå skal det lønne seg mer å jobbe enn å gå på trygd. Offentlig sektor trenger private aktører for å gi valuta for skattepengene. Mennesker er i stand til å velge selv. Karakterer i skolen er bra og trengs langt ned i aldersklassene.

På tross av at «alle» trenger seg sammen i midten, har denne utfordringen forandret den svenske politiske scenen radikalt. Det gjelder også det store opposisjonspartiet. Socialdemokraterna, det svenske Ap, mener fortsatt i prinsippet at Alliansens fem lønnsskattesenkninger (jobbskattfradragene) er politisk feilaktige, men man har gjort det klart at de fortsatt vil gjelde ved et regjeringsskifte. Partiet sier også et reservert ja til å ta ut overskudd i helse- og velferdsforetak. Valgfriheten består. S sier også ja til karakterer fra sjette klasse – kunnskap er viktig.

Poenget er altså ikke at alle samler seg i midten i svensk politikk, men at midten nå ligger mye lengre til høyre. Så mye til høyre, at når det gjelder synet på private aktører i skoleverdenen står Høyre nærmest de svenske kommunistenes gamle parti, Vänsterpartiet.

Den borgerlige samlingen i Alliansen har vært sentral for å kunne flytte midten til høyre. Enda viktigere for den politiske forskyvningen er at den borgerlige kvartetten startet med en felles idé som både handlet om bedre løsninger på samfunnsproblemer og verdier som bunnet i et borgerligere Sverige. For å bruke et slitt uttrykk hadde man en «story» som beskrev en krisesituasjon, forklarte hvorfor og presenterte en alternativ politikk som innga håp.

Skal man dømme etter den nåværende opinionen kommer ikke allianseregjeringen til å fortsette etter Riksdagsvalget i høst, men det betyr i så fall mindre ved årets valg enn det hadde gjort i 2010. På den politiske scenen er midten lengre til høyre. Sverige er forandret.

Mangler en fortelling

Velgertrettheten etter to mandatperioder med samme regjering (Göran Persson og Jens Stoltenberg) er den eneste parallellen mellom Fredrik Reinfeldts valgseier i 2006 og Erna Solbergs i 2013. Ingen som ønsker å bli tatt på alvor vil beskrive Norge som et kriseland. Solberg leder en topartiregjering som lever på to støttepartiers fremforhandlede nåde. Man har med andre ord hendene fulle bare med å holde styrefart i regjeringsarbeidet. Så hva skal hun gjøre for å få opp farten?

Å holde valgløftet om bedre løsninger kan være godt nok, men hvis ambisjonen også er å endre kurs, trengs en bærende idé som gir kraft nok til å vinne problemformuleringsinitiativet – og skape det politiske momentum som flytter midten til høyre. Frem til nå mangler Høyre en politisk «story» som går ut over det vanlige.

I valgkampen forsøkte Solberg å løfte frem viktige spørsmål om en fremtid med synkende energiinntekter, noe hun også viste til i nyttårstalen (kunnskap er den nye oljen). Det er et forsøk på å skape et attraktivt rammeverk for politiske reformer over et bredt spekter av områder. Utmerket. Det også bra å nedsette en produktivitetskommisjon. Men kan virkelig (enda) en byråkratisk utredning fungere som en forandringsbærende «story»?

Litt mer glød

Idédebatten skulle kunne ha godt av litt mer glød fra Erna Solbergs side – risikoen er ellers at politikken nok blir litt bedre, men samtidig mest blir ved det vanlige. At «ikke-sosialistisk» fortsatt er et gangbart begrep om den borgerlige siden, er en indikasjon på hvilket parti som har mest makt over tanken. Og det sitter ikke i regjering.

Krönika i Verdens Gang 4/1 2014