Claes Arvidsson

Selvforsyning en del av folkemytologien

Så var det over for denne gangen. Etter et politisk drama på Stortinget, er årets lønnsforhandlinger mellom Regjeringen og bøndenes organisasjoner i havn. Nå er det bare å gjøre seg klar for “the same procedure” neste år. Forhandlingsinstituttet virker hugget i stein.

Bare det at Regjeringen forhandler om lønn innenfor en sektor av næringslivet, burde fått varselklokker til å ringe. Julen med smørkrise og spådommene om at det vil bli biffmangel rundt sommergrillene kan jo også være tegn på at Norge ikke er et idealland på dette punktet. Det er snarere Kafka på norsk.

Spesialbehandling

Det er historiske grunner til at jordbruket har fått spesialbehandling i politikken. Det har opphav i en annen tid. Når støtteordningen opprettholdes, veves den inn i en mytologi som oppsto den gangen jordbruket virkelig fortjente å betegnes som en primærnæring. I dag står det for under 0,4 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Subsidieentusiastene grunner sin sak på et nasjonalt sikkerhetsperspektiv. Norge må ha en viss grad av egen matvareproduksjon for å kunne være på den sikre siden ved en eventuell krise. Dekningsgraden ligger på 45 prosent, men jordbrukspolitikken har ikke en struktur som er fokusert på matvaresikkerhet. Kanskje er det viktigere å bruke ressurser på andre aspekter av samfunnets sårbarhet i en tid da cyberkrigere med et tastetrykk kan stenge alle systemer som får samfunnet vårt til å fungere.

Argumentet henger nok mer sammen med jordbrukets emosjonelle ladning. Generasjoner av nordmenn har grått mer enn én tåre over Terje Vigens skjebne og gjort behovet for selvforsyning av mat til en del av folkemytologien.

Sterke følelser i folkedypet

Jordbrukspolitikken er også forankret i andre faktorer som vekker sterke følelser i folkedypet. Den er en del av distriktspolitikken og skal motvirke utflytting og opprettholde bosettingen i distriktene. På tross av forhandlingsinstituttet er antallet gårdsbruk redusert. Det er vanskelig å se at den nåværende politikken kan ha tilstrekkelig effekt til å kunne bryte denne trenden.

Jordbruksstøttepolitikken bygger også på oppfatningen av Norge som en moralsk stormakt. Mot en bakgrunn av sult og økende behov for å produsere mer mat globalt hevdes det at Norge har plikt til å utnytte hver eneste lille flik av dyrkbar mark. Men hvis omsorgen for de sultende i verden skal tas alvorlig, er det bedre å legge ned ressursene der det er størst mulighet for å øke avkastningen.

I regjeringsplattformen som ble signert på Sundvollen, fastsetter Høyre og Frp som en av sine politiske søyler at:

“Regjeringen vil bygge sin politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Samfunnet må bli mindre byråkratisk. Regjeringen vil bidra til en enklere hverdag for folk flest.”

Jordbrukspolitikken er kanskje unntaket som bekrefter regelen.

Det finnes 100 forskjellige typer støtte. Samlet antall arbeidstimer for administrasjonen i departement, fylker og kommuner er anslått til 1000 årsverk. For noen av ordningene spiser byråkratikostnadene opp halve støtten. Til dette kan vi legge alle årsverk bøndene selv må bruke på å håndtere blankettveldet.

Samvirkeorganisasjonene er en del av systemet – og selv om de er markedsaktører selv, har de fått i oppgave å administrere markedsreguleringen. Det er en vanskelig oppgave: Går prisene for mye opp, må tollsatsene ned – og omvendt. Og så gjelder det å treffe riktig med tanke på produksjonen. Melk medfører avgift, mens ost får statsstøtte.

Prislappen på jordbrukspolitikken ligger på nesten 15 milliarder kroner i subsidier og 8–9 milliarder kroner i form av importvern. I fjor konstaterte OECD at Norge leder i støtteligaen. I OECD utgjør statsstøtten i gjennomsnitt 19 prosent av bøndenes inntekter. I Norge ligger tallet på 63 prosent.

86 prosent over gjennomsnittet i EU

I 2012 lå matvareprisene i Norge 86 prosent over gjennomsnittet i EU. Selvfølgelig øverst på listen. De svenske matvareprisene lå 24 prosent høyere enn gjennomsnittet. Men nordmennene har vel råd? Hvis vi skal dømme etter både harryhandelen i Sverige og at lokkepriser er det kanskje største salgsargumentet, er det trolig ikke så enkelt.

Forhandlingsinstituttet øker prisen på all mat for at norskproduserte matvarer skal kunne hevde seg mot potensielle konkurrenter. Det har igjen negative fordelingseffekter for dem som ikke tjener så bra.

Men er det ikke likevel verdt pengene for å få norsk kvalitet? Sammenlignet med Sverige klarer norsk kjøtt seg bra i det høyere prissegmentet, mens kvaliteten derimot er mer varierende for enklere kjøtt. Det er også en form for fordelingspolitikk.

Ostetollen er et bra eksempel på effekten av tollavgifter: Den holder bedre produkter ute til fordel for dårligere, men billigere, nasjonale produkter.

Større gårder, økt avkastning

Det er bred støtte på Stortinget for en jordbruksstøttepolitikk som fremmer større bondegårder, som kan gi økt avkastning. Det er rimelig å forsøke å få mer valuta for skattepengene. Problemet er at man sitter igjen i de gamle tankemønstrene.

Politikken burde kanskje ikke ta utgangspunkt i utflyttingen, men i den innflyttingen som følger i kjølvannet av stadig større hytteområder og de nye mulighetene til blandingsbruk som det skaper. I dette perspektivet er ikke heltidsbonden den normen det er selvfølgelig å etterstrebe.

Og hva vil det innebære for politikken hvis fokuset settes på at jordbruk vel så mye, kanskje til og med mer, handler om å skape verdier i form av åpne landskaper og levende bygder?

Utenfor boksen er det også rom for å se på jordbruket som en kunnskapsindustri, en næring som medfører høy kompetanse. Vi mangler absolutt ikke spennende forskning, men hvordan går vi videre fra idé til produkt?

Vi bør også stille oss spørsmål om hvordan vi best kan ta vare på den entreprenørånden som bobler rundt om i Bonde-Norge. Jeg kan kjøpe nykjernet gårdssmør på vei hjem fra hytta, men i Oslo får jeg ikke tak i det. Og når skal det bli mulig å leie en geit for å bekjempe tilgroingen på fjellet?

De som forsvarer den planøkonomiske jordbrukspolitikken, snakker om en norsk suksesshistorie. En test på bærekraften er et tankeeksperiment med blanke ark: Hvis Regjeringen og Stortinget i dag skulle konstruere et støttesystem for jordbruket for første gang, ville de da ha valgt dagens modell? Jeg tror ikke det.

Krönika i Aftenposten 22/6 2014.