Det skulle jo bli så bra. Med Stefan Löfven som partileder skulle sosialdemokratene endelig ta politisk revansj.

I riksdagsvalet 2006 gikk regjeringsmakten tapt og partiet gikk tilbake med knapt fem prosentpoeng til 35 procent. Man måtte gå tilbake til førdemokratisk tid for å finne et verre resultat. Göran Persson måtte gå og inn kom Mona Sahlin. I valget 2010 gikk sosialdemokraterna tilbake til 30,7 procent. Sahlin ble fjernet og Håkan Juholt valgt til partileder. Han ville ta partiet til venstre. Etter ti måneder preget av merkelige uttalelser og dalende opinionssifre gikk han av med umiddelbar virkning.

Noen dager senere «valgte» partiledelsen fagforeningsmannen Stefan Löfven til ny sosialdemokratisk høvding. Nå skulle det bli arbeidsro i partiet. Det var dags for revansj.

I riksdagsvalget tidligere i høst gikk sosialdemokratene frem, men fremgangen (til 31,1 prosent) var nesten ubetydelig. Den tiltenkte regjeringspartneren De grønne gikk tilbake. Den borgerlige Alliansen tapte ikke bare regjeringsmakten, men gikk også på en real valgsmell. Valets vinnare var Sverigedemokratene, som ble tredje største parti – og ble et håndfast bevis på at svensk politikk ikke er seg selv lik.

Sosialdemokratene og Miljøpartiet laget en 38-prosentsregering som ikke en gang med Venstrepartiet som støtteparti fikk egen majoritet i riksdagen. Og nå sist, på onsdag stemte majoriteten i Riksdagen mot regjeringens budsjett, og utløste politisk krise. Det blir nyvalg i mars.

Hvordan kunne det gå så ille for Löfven?

Den rødgrønne regjeringen ga ikke akkurat inntrykk av å være kompetente og politisk fintfølende, verken i innenriks- eller utenrikspolitikken. Stefan Löfven har hverken erfaring fra nasjonalforsamling eller regjering. Generelt sett er det dårlig med den varen blant ministrene, et problem som forverres av at det også er mange trainees blant statssekretærene og andre ledende politiske tjenestemenn.

Inntrykket ble neppe bedre av at landbruksministeren ble tatt for å bygge svart. Boligministeren måtte forsvare seg mot anklager at han er skap-islamist. Den grønne visestatsministeren skal ha brukt en farlig båtfarge. Finansministeren er anklaget for å bryte budsjettreglene.

På kort tid brukte dessuten Stefan Löfven opp mye av sin goodwill som samarbeidspolitiker med blikket vendt mot sentrum og høyre. Akkurat som før valget snakker han om samarbeid og enighet, men etter å ha sluppet løs Venstrepartiet i budsjettforhandlingene hørtes lovnadene om enighet og samarbeid med ett ganske hule ut.

Löfven gikk bort fra avtalen om friskoler som ble forhandlet fram med den borgerlige regjeringen under den forrige perioden. I helsesektoren fremmet man en proposisjon som skulle begrense valgfriheten. Den ble man så nødt til å trekke, etter å ha fått kritikk for at den var amatørmessig utformet.

Samarbeidsklimaet i forhold til de borgerlige har også forvitret når Löfven brøt sine valgløfter om et infrastrukturprosjekt. Man valgte å satse på å bygge jernbane i Norrland, men la samtidig et allerede påbegynt veiprosjekt i Stockholm på is frem til neste år. Forsinkelseskostnadene beregnes å komme på 700 millioner kroner.

Ikke overraskende

Kritikken handler om hvilken vei man skal gå. Høyere skatter, strengere arbeidsmiljølovgivning og økte trygdekostnader. Det blir dyrere å ansette unge. Faste praksisjobber med tarifflønn skal etableres i offentlig sektor for de arbeidsløse som står lengst utenfor arbeidsmarkedet.

Mot den bakgrunnen var det ikke overraskende at samarbetsinvittene i de siste øyeblikkene før avstemningen om regjeringens budsjett ikke gikk hjem på den borgerlige siden. For alliansepartiene var dette selvsagt også en måte å vise frem regjeringens svakhet på. At de skulle bryte med praksis og ta stilling mot sin egen politikk for å slippe frem Löfvens hadde bare vært underlig.

I stedet måtte Löfven sette sin lit til at Sverigedemokratene ikke ville utnytte sin vippeposisjon – med hardt press og harde ord om ansvarsløshet og anklager om politisk spill.

Etter å ha holdt kortene tett til brystet, slapp SD den politiske bomben dagen før avstemningen. De valgte ikke å følge vanlig praksis, slik de tidligere har gjort, men heller å følge sin egen politikk. Denne nye linjer er å felle hvert eneste budsjett som ikke imøtegår deres innvandringspoltiske krav.

Urolige velgere vil ha svar

To måneder varte sosialdemokratenes glede over å ha tilbakevunnet regjeringsmakten. Etter budsjettsmellen kom beskeden fra statsministeren om nyvalg. Ingenting tyder dog på at valget vil løse den kompliserte politiske situasjonen. Hverken de rødgrønne eller den borgerlige alliansen kommer etter alt å dømme til å kunne en majoritetsregjering.

Det er bare Sverigedemokratene som ser frem mot vårens nyvalg. Deres mål er å gjøre dette valget til en folkeavstemning om innvandringen, og kommer til å fremstille det som mest trolig blir en enda større fremgang for partiet som et ja til SD og et nei til resten.

Blant velgerne ser vi en voksende – og saklig begrunnet – uro over at migrasjons- og integrasjonspolitikken ikke fungere. Denne uroen må møtes med konkret politikk. Vi kan dog risikere at de rødgrønne i stedet vil gjøre valget til et for-eller-mot-SD-valg. Man sitter i så fall helt fast. Spørsmålet er om Alliansen våger å bryte med snillismen og ta tidligere statsminister Fredrik Reinfeldts siste store tale ett steg videre.

I en tid med flyktningekatastrofer skal vi åpne våre hjerter og være beredt på å åpne lommebøkene. Men – og dit kom aldri Reinfeldt – da må vi også reformere politikken. Det steget må tas helt uavhengig av Sverigedemokratenes fremgang i opinionen, selv om det selvsagt også er enda en grunn.

KRONIKK I VG.NO 5/12 2014.

En rødgrønn regjering som tvinges til å regjere med den borgerlige opposisjonens budsjett, en ydmyket statsminister som utlyser nyvalg, og et populistparti som synes kabalen går opp. Stort nærmere dramatikken i House of Cards kan man nok ikke komme i svensk politikk.

Ørkenvandring for Löfven

3. oktober leste Stefan Löfven opp regjeringserklæringen. To måneder senere hadde regjeringen havarert. Veien fram til den tapte budsjettavstemningen og den påfølgende beskjeden om nyvalg i mars har vært en ørkenvandring for den rødgrønne regjeringen. Amatørmessigheten har lyst igjennom. Ministre har blitt trukket i tvil. Det har vært uenighet i regjeringen.

Löfvens politiske fallitt handler om strategi. Før riksdagsvalget sa han seg villig til å skape enighet med de borgelige partiene. Det var budskapet etter valget, og det er budskapet nå. I virkeligheten brente han broer ved å la Vänsterpartiet få stort gjennomslag i budsjettet og De grøna blomstre. Han brøt både inngåtte avtaler med de borgerlige og valgløfter med en touch av borgerlig politikk.

I stedet for konsensus ble det konfrontasjonspolitikk. Så også i spørsmålet om budsjettet. Sverigedemokraterna utsatte i det lengste å annonsere om de skulle følge praksis og stemme blankt i den avgjørende avstemningen, eller ikke. Først da den ikke helt uventede bomben slo ned på tirsdag, kalte Löfven inn alliansepartiene til et kveldsmøte i siste liten.

Når den borgerlige kvartetten ikke ville gi opp sitt eget budsjett, beskriver de rødgrønne dette som at de borgerlige vil regjere med Sverigedemokraterna. Men det er ikke deres feil at SD valgte å støtte det borgerlige budsjettet med den hensikt å senke de rødgrønne.

Chicken-race mot SD

Det var også tilfellet da SD under den forrige mandatperioden lot sin stemme gå til forslag fra S, MP og V. For øvrig er SDs nye linje å stemme nei til hvert budsjett som ikke kommer deres egen innvandringspolitikk i møte.

Løfven hadde åpenbart trodd at regjeringen skulle vinne sitt chicken-race mot SD. Anklager om politisk uansvarlighet og harde ord om å gjøre riksdagen til en lekestue hadde imidlertid ingen virkning. Formaningene om at SD måtte lære seg å følge parlamentarisk praksis klang ganske hult. Venstretrioen brøt forretningsordenen under budsjettbehandlingen i 2013, og praksis for valg av talsmann ble heller ikke fulgt da SD i høst skulle få sin talsmann godkjent.

Framfor alt så man ikke det hele fra SDs perspektiv. SD har forsøkt å utvide sin politiske profil, men når man nå settes i sentrum av den politiske debatten, er det bare ett spørsmål som gjelder. Partiet fikk dessuten en utmerket sjanse til å få bekreftet sin posisjon som et anti-etablissementparti som står opp for sin egen politikk. Nå har man en gyllen anledning.

Rødgrønn doktrine

De fleste kommentatorer – også jeg – hadde ventet at Löfven skulle gå av etter budsjettavstemningen, og at han siden skulle gjenoppstå med Löfven II-regeringen uten Miljöpartiet. En ren S-regjering ville skapt en ny situasjon i politikken med mulighet til å reelt søke et blokkoverskridende samarbeid med de borgerlige partiene

I en rekke spørsmål som er viktige for Sverige – for eksempel energi, forsvar, styrking av velferden – står Löfven nærmere de borgerlige enn MP og V. Sammen ville det også vært lettere å reformere innvandrings- og integreringspolitikken og dermed både ha møtt utfordringen fra SD og tatt tak i virkelige problemer. Med de rødgrønnes holdning kommer man – som en variant av Bush-doktrinen – til å gjøre SD til det store spørsmålet i valgkampen: Den som ikke er med oss, er med SD.

Det er en risikofylt strategi. Löfven snakker mye om ansvar og besluttsomhet, men har ikke akkurat vist regjeringsevne. De rødgrønne går til valg hver for seg, men på et felles venstrebudsjett. Lite tyder på at de tre til venstre skal gjøre et bedre valg enn i høst.

Alliansen har enighet, er regjeringsdyktig, og etterlot seg et veldrevet land. Men i høst fikk Fredrik Reinfeldt og co nei fra velgerne. Moderaterna er uten partileder, og de fire partiene burde egentlig utvikle sin egen politikk i stedet for å satse på en felles valgkamp. Den store utfordringen ligger i om Alliansen kan, vil og tør ta tak i innvandrings- og integrasjonspolitikken. Etter velgerflukten fra de borgerlige til SD i riksdagsvalget er det en forutsetning å lokke velgerne tilbake.

Jeg har en plan!

Valgresultatet kan gi et annet styrkeforhold mellom blokkene, men lite tyder på at det blir grunnlag for en flertallsregjering. Det eneste partiet som med sikkerhet kan se fram mot valgdagen i mars, er Sverigedemokraterna, som sitter i en glimrende posisjon. Man vil gjøre det til en folkeavstemning om innvandringspolitikken, der den minste lille fremgang vil innkasseres som en seier for SDs linje.

Da Stefan Löfven kom med beskjeden om nyvalg, sa han at vi er en regjering, vi har en statsminister, og vi har en plan for å møte Sveriges utfordringer.

Ja, en regjering som ikke viste seg å være styringsdyktig.

Ja, en statsminister som viste seg ikke å ha det som trengtes.

Ja, en plan. Det hadde også Egon i Olsenbanden.

DEBATTARTIKEL NRK YTRING 4/12 2014