Hvordan gikk det galt for Stefan Löfven?

Det skulle jo bli så bra. Med Stefan Löfven som partileder skulle sosialdemokratene endelig ta politisk revansj.

I riksdagsvalet 2006 gikk regjeringsmakten tapt og partiet gikk tilbake med knapt fem prosentpoeng til 35 procent. Man måtte gå tilbake til førdemokratisk tid for å finne et verre resultat. Göran Persson måtte gå og inn kom Mona Sahlin. I valget 2010 gikk sosialdemokraterna tilbake til 30,7 procent. Sahlin ble fjernet og Håkan Juholt valgt til partileder. Han ville ta partiet til venstre. Etter ti måneder preget av merkelige uttalelser og dalende opinionssifre gikk han av med umiddelbar virkning.

Noen dager senere «valgte» partiledelsen fagforeningsmannen Stefan Löfven til ny sosialdemokratisk høvding. Nå skulle det bli arbeidsro i partiet. Det var dags for revansj.

I riksdagsvalget tidligere i høst gikk sosialdemokratene frem, men fremgangen (til 31,1 prosent) var nesten ubetydelig. Den tiltenkte regjeringspartneren De grønne gikk tilbake. Den borgerlige Alliansen tapte ikke bare regjeringsmakten, men gikk også på en real valgsmell. Valets vinnare var Sverigedemokratene, som ble tredje største parti – og ble et håndfast bevis på at svensk politikk ikke er seg selv lik.

Sosialdemokratene og Miljøpartiet laget en 38-prosentsregering som ikke en gang med Venstrepartiet som støtteparti fikk egen majoritet i riksdagen. Og nå sist, på onsdag stemte majoriteten i Riksdagen mot regjeringens budsjett, og utløste politisk krise. Det blir nyvalg i mars.

Hvordan kunne det gå så ille for Löfven?

Den rødgrønne regjeringen ga ikke akkurat inntrykk av å være kompetente og politisk fintfølende, verken i innenriks- eller utenrikspolitikken. Stefan Löfven har hverken erfaring fra nasjonalforsamling eller regjering. Generelt sett er det dårlig med den varen blant ministrene, et problem som forverres av at det også er mange trainees blant statssekretærene og andre ledende politiske tjenestemenn.

Inntrykket ble neppe bedre av at landbruksministeren ble tatt for å bygge svart. Boligministeren måtte forsvare seg mot anklager at han er skap-islamist. Den grønne visestatsministeren skal ha brukt en farlig båtfarge. Finansministeren er anklaget for å bryte budsjettreglene.

På kort tid brukte dessuten Stefan Löfven opp mye av sin goodwill som samarbeidspolitiker med blikket vendt mot sentrum og høyre. Akkurat som før valget snakker han om samarbeid og enighet, men etter å ha sluppet løs Venstrepartiet i budsjettforhandlingene hørtes lovnadene om enighet og samarbeid med ett ganske hule ut.

Löfven gikk bort fra avtalen om friskoler som ble forhandlet fram med den borgerlige regjeringen under den forrige perioden. I helsesektoren fremmet man en proposisjon som skulle begrense valgfriheten. Den ble man så nødt til å trekke, etter å ha fått kritikk for at den var amatørmessig utformet.

Samarbeidsklimaet i forhold til de borgerlige har også forvitret når Löfven brøt sine valgløfter om et infrastrukturprosjekt. Man valgte å satse på å bygge jernbane i Norrland, men la samtidig et allerede påbegynt veiprosjekt i Stockholm på is frem til neste år. Forsinkelseskostnadene beregnes å komme på 700 millioner kroner.

Ikke overraskende

Kritikken handler om hvilken vei man skal gå. Høyere skatter, strengere arbeidsmiljølovgivning og økte trygdekostnader. Det blir dyrere å ansette unge. Faste praksisjobber med tarifflønn skal etableres i offentlig sektor for de arbeidsløse som står lengst utenfor arbeidsmarkedet.

Mot den bakgrunnen var det ikke overraskende at samarbetsinvittene i de siste øyeblikkene før avstemningen om regjeringens budsjett ikke gikk hjem på den borgerlige siden. For alliansepartiene var dette selvsagt også en måte å vise frem regjeringens svakhet på. At de skulle bryte med praksis og ta stilling mot sin egen politikk for å slippe frem Löfvens hadde bare vært underlig.

I stedet måtte Löfven sette sin lit til at Sverigedemokratene ikke ville utnytte sin vippeposisjon – med hardt press og harde ord om ansvarsløshet og anklager om politisk spill.

Etter å ha holdt kortene tett til brystet, slapp SD den politiske bomben dagen før avstemningen. De valgte ikke å følge vanlig praksis, slik de tidligere har gjort, men heller å følge sin egen politikk. Denne nye linjer er å felle hvert eneste budsjett som ikke imøtegår deres innvandringspoltiske krav.

Urolige velgere vil ha svar

To måneder varte sosialdemokratenes glede over å ha tilbakevunnet regjeringsmakten. Etter budsjettsmellen kom beskeden fra statsministeren om nyvalg. Ingenting tyder dog på at valget vil løse den kompliserte politiske situasjonen. Hverken de rødgrønne eller den borgerlige alliansen kommer etter alt å dømme til å kunne en majoritetsregjering.

Det er bare Sverigedemokratene som ser frem mot vårens nyvalg. Deres mål er å gjøre dette valget til en folkeavstemning om innvandringen, og kommer til å fremstille det som mest trolig blir en enda større fremgang for partiet som et ja til SD og et nei til resten.

Blant velgerne ser vi en voksende – og saklig begrunnet – uro over at migrasjons- og integrasjonspolitikken ikke fungere. Denne uroen må møtes med konkret politikk. Vi kan dog risikere at de rødgrønne i stedet vil gjøre valget til et for-eller-mot-SD-valg. Man sitter i så fall helt fast. Spørsmålet er om Alliansen våger å bryte med snillismen og ta tidligere statsminister Fredrik Reinfeldts siste store tale ett steg videre.

I en tid med flyktningekatastrofer skal vi åpne våre hjerter og være beredt på å åpne lommebøkene. Men – og dit kom aldri Reinfeldt – da må vi også reformere politikken. Det steget må tas helt uavhengig av Sverigedemokratenes fremgang i opinionen, selv om det selvsagt også er enda en grunn.

KRONIKK I VG.NO 5/12 2014.