Det kan ikke utelukkes at Fredrik Reinfeldt kunne ha blitt president for EUs øverste organ Det europeiske rådet istedenfor den tidligere polske statsministeren Donald Tusk. Med seg i bagasjen hadde han en vellykket reformpolitikk på hjemmebane, og i EU hadde den svenske statsministeren håndtert det svenske lederskapet i 2009 med bravur. I den borgerlige regjeringsalliansen var han primus inter pares, og den første i sitt eget parti.

En rosa planet

I stedet stilte Moderaternas leder til valg i 2014 for å bli enda mer historisk enn han allerede var – ved å sikre en tredje valgseier. Samme septemberkveld som stemmetellingen viste at Alliansen hadde tapt, gikk Reinfeldt av. Siden har karrieren skranglet. Han tilbyr konsulenttjenester og skriver bøker. Nå skal han også bli programleder på TV og snakke med andre tidligere toppolitikere.

Om man ønsker å peke på ett enkelt, politisk utspill i valgkampen i 2014 som felte den borgerlige regjeringen, er det Reinfeldts berømte tale om at svenskene må «åpne sine hjerter».

Han fortsetter å argumentere for denne hjertesaken i høstens bok «Nya livet», og med sterkt trykk på at flyktninger og migranter er økonomisk lønnsomme. Grunnen er at Sverige trenger flere som arbeider, og vel kan integreringen ta tid, men over tid løser regnestykket seg for alles beste. Dessuten er det så humant.

Det er vanskelig å begripe hvilken rosenrød planet Reinfeldt befinner seg på. «Fornektelsens planet», ville Mikael Sandström svart, om han fikk spørsmålet stilt.

Sandström er ikke hvem som helst, men bidro til å skape både Nye Moderaterna og den borgerlige alliansen som beredet grunnen for valgseieren og regjeringsskiftet i 2006. Siden var han Reinfeldts nærmeste mann i løpet av den åtte år lange statsministerperioden.

I en kjempelang artikkel, «De gode intensjonene og det bergeløse havariet» i tidsskriftet Kvartal, trekker Sandström konklusjonen at den humane migrasjonspolitikken er død, og at det ei heller er mulig å gjenopplive den.

Hvorfor? På grunn av en altfor stor vilje til å vise godhet, og altfor liten forståelse for problemene som følger av høy innvandring over et kort tidsrom. Nå finnes det ingen enkle løsninger, bare store målsetingskonflikter. Uansett hvordan Sverige velger å håndtere situasjonen, kommer mennesker likevel til å ha det fælt. Det er med andre ord humanismens mørke, inhumane bakside.

Unormalt gode

Sandström advarer mot å tro at krisen er over. I år ventes 29.000 asylsøkere, som er få sammenlignet med de siste årene, men et tall som tidligere ville blitt betraktet som urovekkende. I tillegg kommer familieinnvandring.

Samtidig har Sverige et mottakssystem som er i ferd med å knekke med saksbehandlingstider som forventes å øke til gjennomsnittlig 15 måneder. Mange som søker asyl, får avslag – og mange som får asyl, kommer til å havne i et langvarig eller permanent utenforskap. I kommune-Sverige hoper problemene seg opp i spørsmål om arbeidsmarked, skole og bolig. Til dette hører også «kollisjoner som følge av ulike kulturelle normer og oppfatninger».

Å vende tilbake til den gamle humane politikken er heller ikke mulig, siden den ikke er mulig å forene med velferdsstaten i dens nåværende form.

Det kan være lett å legge skylden for problemene på krig og elendighet i en dyster verden. Sandström er imidlertid krystallklar i spørsmålet om hvor hunden ligger begravet:

«Ansvaret for at situasjonen ble så alvorlig i Sverige, er imidlertid vårt. Flere regjeringer, ikke minst den som jeg arbeidet for i åtte år, har forsømt plikten å ta avgjørelser som var nødvendige for å gjøre den svenske innvandringspolitikken bærekraftig.»

Problemet var at Sverige valgte å være unormalt gode. Sandström går ikke inn på dette spørsmålet, men en annen politikk hadde vært mulig å drive for Moderaterna. Før valget i 2010. Før oppgjøret med Miljøpartiet i 2011. Og i 2013, da migrasjonsministeren nevnte ordet «mengder», men fikk en kald skulder av Reinfeldt. Det var først trykket fra 10.000 asylsøkere i uken som fikk Moderaterna til å slippe taket – og slippe fram stemmene som ville valgt en annen politikk.

Tre blokker består

Det Sandström heller ikke tar opp, er at det i tillegg til den gode viljen finnes en annen forklaring på det politiske havariet. Sverigedemokratenes framgang i opinionen forårsaket at partipolitikken kom før sakspolitikken. Åkesson ble problemet som skulle løses, i motsetning til det å løse problemene. Og det gjaldt naturligvis ikke bare for Moderaterna. I det hele tatt kom debattklimaet om flyktninger og migranter til å bli preget av mistenkeliggjøring og tassende føtter.

Til tross for at migrasjonspolitikkens grenser har blitt satt på EUs minimumsnivå, og at SD med det havnet på sidelinjen, har verken Moderaterna (eller Socialdemokraterna) fått noe tydelig utbytte i opinionen. Med stor sannsynlighet kommer det til å bli mer kaotisk i Sverige fremover, og derfor er det heller ikke sannsynlig at de får en stor (hvis noen overhodet) velgerstrøm tilbake fra SD.

Selv med slike velgerbevegelser tyder alt likevel på at den kompliserte, politiske stillingen med tre blokker uten egen majoritet i Riksdagen, kommer til å bestå etter valget i 2018.

Regjeringsspørsmålet burde likevel ikke få overskygge det akutte behovet for en nasjonal dugnad som må til for å få en bedre integrering. Derfor gjelder det å grave betingelsesløst videre i politikkens verktøykasse. Det handler om hvordan Sverige skal utvikles i årtiene fremover.

Krönika i Verdens Gang 16/12 2016.