Svenskheten er tilbake i svensk politikk. Bakgrunnen er flyktning- og migrasjonskrisen. Sverige 2016 søker famlende etter de riktige svarene for fremtiden, i en tid hvor problemene hoper seg opp.

Rosévinen er drukket opp og den politiske summingen har stilnet i smugene. Kort sagt er Almedalsveckan i Visby over. På grunn av fraværet av de virkelig store utspillene, har årets utgave vært litt tam. Samtidig har den vært preget av en politisk stemningsforandring som signaliserer noe langt viktigere enn enkeltreformforslag.

Svenske verdier

Faktisk har det rådet rene norske forhold i Almedalen. Flagget – fortsatt det svenske – har flagret i vinden som aldri før. Det har heller ikke skortet på noen måte på veltalenheten om hvilket fantastisk land Sverige er, og hvor gode de svenske verdiene i Sverige er. Bakgrunnen er flyktning- og migrasjonskrisen.

Socialdemokraternas multikult er for tiden forduftet. I stedet uttalte statsminister Stefan Löfven S-ordet 28 ganger i sin tale i Almedalen. Hovedtemaet for opposisjonslederen, Moderaternas Anna Kindberg Batra, var svenske verdier, og at det er disse som gjelder i Sverige. Det er situasjonen i Sverige i 2016.

Nasjonen og svenskheten er tilbake i svensk politikk – og med en sånn kraft at Sverigedemokraterna (SD), som hittil har villet ha monopol på nettopp dette, ga et litt bortkomment inntrykk i Almedalen.

SD har havnet på sidelinjen siden regjeringen, sammen med alliansen, slo om i innvandrings- og flyktningpolitikken fra «åpne våre hjerter» (og grenser) til å beklage at det er stengt.

Jimmie Åkesson forsøkte å ta tilbake tapt terreng gjennom å tale om integrering i form av svensk folkedanslov i innvandrertette områder i kombinasjon med muligheten å innføre nattlig unntakstilstand i Sveriges 53 kriseområder. Åkessons retorikk hørtes ut som et ekko av UKIPs Nigel Farage: la oss ta kontrollen over landet vårt. Og ja, Åkesson ønsker seg Svexit.

Dramatisk endring

At nasjonen erstatter den svenske modellen som primært følelsessentrum i politikken har flere forklaringer. Det kan betraktes ut fra perspektivet om den nasjonalistiske bølgen som går over Europa. Den er også et politisk-taktisk svar på SDs fremgang i opinionen, som medfører at hverken de rødgrønne eller den borgerlige alliansen kan regne med eget flertall i Riksdagen.

Etter riksdagsvalget 2014, ble løsningen Desemberavtalen, som innebar at den borgerlige opposisjonen innstilte seg på å ikke stemme ned Löfvens budsjett. Til tross for at avtalen ikke lenger gjelder, har likevel Kindberg Batra satt seg imot å ta en kamp med regjeringen som skulle sitte inntil hun ble statsminister med støtte fra SD.

Men det har fått lite oppmerksomhet at moderatlederen nylig sa at etter valget i 2018, kommer hun ikke til å slippe fram en ny Löfven-regjering. I praksis innebærer det en åpning for å selv regjere med SD som støtteparti. Kanskje var utspillet mest et lurt trekk for å vinne tilbake tapte moderat-stemmer, men likevel er det en dramatisk endring i strømninger i svensk politikk.

At Sverige og svenske verdier utformer rammeverket i politikken, henger også sammen med behovet for både å svare på menneskers uro og å løse store politiske problemer. Integrering er spørsmålet svenskene grubler mest på – og det samme gjelder sikkert politikerne. Det handler om skoler og bosteder, bidrag og jobb, rettigheter og krav. I det kompliserte bildet inngår også seksuell trakassering.

«Ikke tafs»

I vår var det svømmehallene som var i fokus, men nå er det trakassering og voldtekter på musikkfestivaler som skaper opprør. Det blir ikke bedre når den øverstkommanderende politisjefen, Dan Eliasson, kjører gammel agenda. Det ble ramaskrik i sosiale medier når politiet gjennomførte det resolutte tiltaket å dele ut håndarmbånd med teksten «Ikke tafs» på festivaler. Eliasson har også spurt unnskyldende og retorisk hvordan man kan forhindre «hender i å berøre om noen vil gjøre det i et folkehav hvor 20.000 bølger frem og tilbake». Selvsagt, men likevel feil svar.

Saken blir ikke bedre av at Eliasson vil gjøre problemet til et mannsspørsmål – og debatten blir ikke bedre av at andre vil, hovedsakelig, gjøre den til et kulturspørsmål.

Til tross for skråsikkerheten hos begge sider, er likevel kunnskapsforholdet uklart, og det samme gjelder hvem overgriperne er. At politiet blindes av snillistiske hensyn fungerer imidlertid ikke lenger. Det er for eksempel helt klart at det iblant går igjen et mønster fra Köln og Tahrirtorget i Kairo med grupper av menn som antaster.

Sverige 2016 søker litt famlende etter de riktige svarene for fremtiden, i en tid hvor problemene hoper seg opp. De er komplekse og angår en mengde ulike politikkområder, men det handler også om verdier og hva det innebærer å leve i Sverige. Dette har det endelig blitt innledet samtaler om, hvor det også inngår stemmer som sier at i et liberalt samfunn er verdier opp til hver og en, men imidlertid må alle følge loven. Hvor diskusjonen om verdier kommer til å ende, er uvisst, men den er nødvendig.

Oversatt av Sian O’Hara.

Krönika publicerad i Verdens Gang 17/7 2016.