Støre er blitt fanget i sin egen fortelling om Nordområdesatsingen, og stiller seg ikke bak regjeringens kritikk av Russland, som er ”nesten et normalt land”.

I en bredt anlagt forelesning om Nordområdesatsingen ved universitetet i Tromsø 29. april 2010 slo Jonas Gahr Støre fast at ”vi har fått en ny programvare i oppdateringen av våre mentale kart”. Nå er det på høy tid med en ny oppdatering.

Ved Luftmaktsseminaret i Trondheim i februar i år sa Støre at ”de kalde vindene fra Russland vi snakker om geopolitisk oppstår veldig sjelden i vårt nabolag i nord”(Adressavisa 3/2 2015). Han betonet også, i lys av krigen i Ukraina, at det var viktig at Norge forstår Russland. Han pekte ut holdingen som Norge burde innta:

”Når vi møter Russland som nabo er det med Nato i ryggen, og når vi møter Nato så vet de at vi har Russland som nabo.”

Formuleringen ”når vi møter Nato” er en veldig distansert måte å beskrive Norges allierte på. Og nå undrer man på akkurat hva det er Nato ”vet” om Norges posisjoner med ”Russland som nabo”.

Støre har markert sin avstand fra regjeringens syn på hvordan krigen i Ukraina har påvirket sikkerheten i Europa. Erna Solberg har beskrevet det som en klimaforandring og ikke bare tilfeldig dårlig vær. Forsvarsminister Søreide sier det samme med begrepet ny normaltilstand. Det en tilstand som ikke utelukker samarbeid, men som står i veien for en normalisering av relasjonene.

Arbeiderpartiet har ikke stilt seg bak regjeringens mer formelle formulering om en ”varig endret sikkerhetspolitisk situasjon”. I stedet har et stadig tilbakevendende tema vært at kritikken mot Russland har gått for langt.

Norsk sonderweg
I en intervju i Klassekampen 23. oktober la Støre mer eller mindre skylden på regjeringen for at Russland åpnet grensen ved Storskog. Som følge av den harde tonen fra norsk side skulle det bli vanskeligere å løse spørsmålet: ”Regjeringen har vært meget skarp mot Russland.”

I stedet burde mer tid og energi blitt brukt på – og brukes på – å gjenopprette det gode naboskapet med Russland. I intervjuet fikk Støre også spørsmål om Norge burde fjerne sanksjonene mot Russland. Han kunne ha sagt at sanksjonene er viktige både som et signal og som en konkret måte å sette grenser for Russlands fremferd. Svaret var dog lunkent distansert:

”Vi har gitt regjeringen støtte i Stortinget når det gjelder disse reaksjonene. Det er regjeringen som har det løpende ansvaret for utenriks- og naboskapspolitikken.”

Det er vanskelig å unngå konklusjonen at Jonas Gahr Støre ikke ville føre samme linje som regjeringen. Akkurat hva Støre skulle ha sagt og gjort får vi derimot aldri konkret svar på. Arbeiderpartiet mener jo at Norge som eneste Nato-land skal stemme for resolusjoner i FN som går på tvers av Natos atomvåpenstrategi. Men heller ikke i dette spørsmålet vil man til syvende og sist legge seg bort i regjeringens prerogativ innen utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det hele gir inntrykk av dobbeltbudskap. Som når Støre spørres ut av AP-tv den 14. april 2015 angående Norge og Natos mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret. Regjeringen står bak målet, men Støre unngikk å gi et klart svar gjennom å bare si at det var bra på Nato-basis.

Oppsummert er det vanskelig å unngå konklusjonen om en slags norsk ”sonderweg”. Ingen skulle i så fall bli gladere enn Putin.

Hybridkrigføring i Storskog
Da Jonas Gahr Støre talte på Agenda Nord i Bodø 30. oktober sa han at:

”Russland er nesten et normalt land. Det er en utfordring å videreføre et godt naboskap. Et godt forhold til Russland krever en særlig balanse, det krever fasthet, forsiktighet og varhet.”

”Nesten normalt” land er ikke akkurat et selvforklarende begrep, men implikasjonen er likevel åpenbar: Fuskevalg, brudd på rettsstatsprinsipper, korrupsjon, et kvalt sivilsamfunn, forfølgelse av annerledes tenkende, Stalinkult – alt dette er nesten normalt.

Å legge beslag på deler av andre stater (hvis grenser man dessuten lovet å holde inntakt) er også nesten normalt. Det er også trusler om preventive angrep med atomvåpen eller mer konkret å fly mot den svenske grensen for å øve på bombeangrep. Og så videre.

I Bodø snakket Støre bare om ”Russland i Nord”. Det skal tydeligvis være et annet land enn Putinland. Det er faktisk ubegripelig.

Det er derimot ikke overraskende at Russland bruker grenseovergangen ved Storskog for å legge press på Norge. Russland har lagt vekk kravet på Schengen-visum eller statsborgarskap i Schengen-land for å få passere grensen. Det er dog fremdeles praksis ved grensen til Finland. At man dessuten utviser personer med oppholdstillatelse i Russland, og som dermed ikke kan vises tilbake over grensen, gjør saken enda tydeligere politisk.

Man har muligheten til å åpne kranene ytterligere i en situasjon som allerede er vanskelig for Norge. Samtidig kjører man på med propaganda. Norge diskriminerer Russland, i følge Putins personlige sendebud Sergej Makarov:

”Norwegians conclude that they must accept those who arrive from Germany or Hungary, but find reasons to refuse those who come from Russia. It is because Russophobia is a legitimate form of racism in Europe.”

Storskog er et innslag i russisk hybridkrigføring. Man vil påvirke.

Aggressiv isolasjon
I sin tale på Agenda Nord kritiserte Støre Russland for å diskriminere Norge, og gjorde til og med en kobling mellom grenseproblematikken og de mer spente relasjonene mellom Norge og Russland etter Ukraina. Han kunne ha fyrt mot Russland, men valgte i stedet å snakke mer forsonende om en vanskelig overgangsfase.

Det var positivt at han lot være å komme med den vanlige kanonaden mot regjeringens Russlandskritikk, men han slo fast at det var regjeringens sak å sørge for at ”det ryddes opp i forskjellsbehandlingen”. Han mente at ”utfordringen nå er ikke de norske reaksjonene overfor Russlands engasjement i Øst-Ukraina… uten at utfordringen er at situasjonen på grensen til Russland i dag er svært alvorlig”.

Mer nordområdepolitikk for bevare lavspenningen etterlyses – alt for å minske risikoen for import av konflikter fra andre områder. Men hva om de to spørsmålene henger sammen? Hvordan henger da Støres resonnement sammen?

I en intervju i VG i april advarte Støre mot å låse seg til et bilde av Russland som kan bli selvoppfyllende.

Russere som han hadde snakket med skiller mellom tidligere kommunistland som raskt ble EU-medlemmer og de russiske kjerneområdene, altså Polen og Tsjekkia på den ene siden og Ukraina og Hviterussland på den andre, som omfattes av russisk interessesfæretenkning. Om Estland, Latvia og Litauen hadde Støre ingenting å si.

Russlands oppførsel ville ikke Støre betegne som ”aggressiv ekspansjon”, men som ”aggressiv isolasjon”. I Kiev ser man nok ikke saken helt slik, ikke i Tblisi heller, eller for den saks skyld Chisnau (Moldova). Resultatet blir mer av samme slags lavspenningspolitikk som etter den russiske krigen mot Georgia i 2008, da Støre gikk i bresjen for en normalisering av relasjonene mellom Russland og Nato (og EU).

Det mentale kartet
Hvordan skal man forstå at Arbeiderpartiet velger å bryte samforståelsen om utenriks- og sikkerhetspolitikken? Handler det om hensynet til innenrikspolitikken? Kanskje det. Handler det om viljen til å søke en fri posisjon for å kunne spille rollen som brobygger? At man tror man har et spesielt forhold til Kreml? Vi kan spille en viktig rolle, sa Støre i VG (tankesmien Agenda har til og med åpent lansert tanken på Norge som megler). Innslaget av overmot utelukker ikke at dette er tenkelig.

Men kanskje også svaret skal søkes hos Støre selv, og det prosjektet som han lagt ned så mye tid, energi og følelser i: Nordområdesatsingen, som ble kronet med avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet og Polhavet 2010.

I universitetsforelesningen i Tromsø 2010 – der Støre og Lavrov året etter ble utnevnt til æresdoktorer – talte han om Nordområdesatsingen som om dette var å skrive historie. Vår tids store fortelling ”…en visjon, en fortelling om utvikling, arbeid, velferd og kultur – solidaritet og felles løft. Som gjenreisingen etter Den andre verdenskrigen. Som byggingen av det norske velferdssamfunnet. Som utviklingen av olje- og gassindustrien.”

Og han understreket at:

”Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er i sin natur… et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging.”

Støre betonet også at:

”Det er en satsing som vil lykkes om vi klarer å oppdatere våre mentale kart, trekke lærdom fra historien – men også justere våre tilvante tenkemåter, der vi har lært at å lese både gode og dårlige værtegn, der vi har trygghet til å justere kursen, slik at vi kan se en venn der vi før så en fiende, en utfordring der vi før så en fare, en mulighet der vi før så et problem.”

Og om Russland som trussel sa han:

”Vi må fortsatt leve med at Russland har en stor del av sin militære slagkraft i kort avstand fra vår landegrense. Det kaller på nøkternhet i våre vurderinger. Som at vi evner å skille mellom økt øvingsmønster og modernisering av fly og fartøy på den ene siden, og økt trussel mot Norge på den andre siden. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng. Vi opplever ikke en slik økt trussel.”

Tanken går til Cornelia Funkes fantasifulle ungdomsroman Blekkhjerte. Hovedpersonen Meggie Folchart leser seg inn i en fortelling og siden handler storyen om vanskelighetene med å ta seg ut av den igjen – å komme tilbake til den virkelige verden. Det er som om Støre er blitt fanget i sin egen fortelling.

Publicerad på Minervanett 6/11 2015 (översatt av Jan Arild Snoen)

Read More