Det finnes et kor av stemmer, også i Norge, som mener at «vi» må vise forståelse for Russland, og ikke ”provosere”. La oss heller høre på Svetlana Aleksijevitj, årets Nobelprisvinner i litteratur.

En rød tråd i Aleksijevitjs forfatterskap er skildringen av det sovjetiske mennesket. Hun er empatisk overfor de menneskene hun skildrer, men sluttresultatet er likevel en dyster skildring av Sovjetunionen og den kommunistiske utopis – eller den virkelige sosialismens – konsekvenser. Bøkene hennes ble betegnet som anti-sovjetiske i Sovjet-tiden. Og behandlet som det.

President Putin er ikke en fan. Skildringen er langt fra det bildet av virkeligheten som kolporteres i Kreml, der det lenge har pågått en form for rehabilitering og heroisering av Sovjetunionen. Inkludert Stalin. Putin kan ikke ha blitt muntrere av at Aleksijevitj i intervjuer etter at hun fikk kunngjøringen om prisen beskrev krigen i Ukraina som en «okkupasjon, en utenlandsk invasjon.»

Ingen stor dag altså. Og fredsprisen? Burde ha gått till Sepp Blatter, om man skal tro tidligere uttalelser fra Putin.

La oss ikke provosere!
Er valget av litteraturprisvinneren rett og slett en provokasjon? Det finnes et kor av stemmer – også i Norge – med røtter i media, politikk og akademia, som fremmer tesen om at «vi» må vise forståelse, omtanke og ikke provosere. Det vil si – i den spente situasjonen som har oppstått etter at EU og NATO først provoserte frem den russiske krigen mot Ukraina, og deretter ila sanksjoner og begynte å ruste opp i regionen, er det ellers overhengende fare for en ny kald krig. Ja, mer enn det, faktisk. Nå får det være nok, mener man.

Det er altså ikke overraskende at kritikk rettes mot TV2s Okkupert, der Russland figurerer som okkupanter. Serien burde ikke sendes fordi den provoserer et allerede provosert Russland (jfr. Bård Larsens artikkel). I et intervju i Klassekampen slår Peter Normann Waage fast at:

”En slik framstilling av Russland er det siste et tiltakende anstrengt forhold mellom Norge og Russland trenger. Det skapes en stemningsbølge som bygger opp under Russland som en fiende.”

Og ja, selv før den fiktive okkupasjonen av Norge begynte på TV2, protesterte den russiske ambassadøren i Oslo. Russiske Sputnik News har også reagert etter å ha snakket med en russer som bor i Norge, og la ham ikke legge fingrene i mellom:

”Jevgenij er av den oppfatning at de russiskfiendtlige stemninger i Norge ikke bare er mange politikeres visittkort, men også et ID eller rettere sagt et springbrett til storpolitikk og en garanti for suksess. (…)

Etter krisen i Ukraina er den russiske trusselen nå mainstream. Og det virker i sannhet som at Russland med deres trussel om å okkupere ikke bare Norge, men praktisk talt hele verden, er det eneste som for tiden virkelig opptar Vesten. Men i virkeligheten finnes det faktisk ingen trussel. (…) Og det betyr at stemninger preget av hat mot Russland som eksisterer i disse landene uten denne serien, vil florere på ny.”

De russiske reaksjonene kan tolkes som en slags bekreftelse på at kritikerne har rett, og at dette er TV som ikke gagner de russisk-norske relasjoner. Men er et mediaklima der Kreml indirekte avgjør norske TV-tablåer noe vi virkelig ønsker? Er dette ikke i virkeligheten heller bare en ekstra myk variant av den tause slow-motion overtakelsen av makt som er selve essensen i handlingen iOkkupert?

Selvavskrekking betyr at man av frykt for å provosere en overlegen motstander ikke gjør det man ellers ville ha gjort – eller gjør hva man ellers ikke ville ha gjort.

Virkelighetskontakt
De to første delene av Okkupert gir mersmak. God action, selv om historien ikke føles helt oppdatert. EU og Russland går sammen mot Norge når den grønne regjeringen trykker på av-knappen for olje- og gassproduksjonen (mens Saudi-Arabia er i borgerkrig og ikke leverer). Det hadde vært mer realistisk hvis Russland hadde dratt fordel av situasjonen; kassert inn storgevinsten når energiprisene steg og mer hardhendt enn tidligere brukt energi som et våpen for å få makt. Kort sagt, gullposisjon.

Men action er på en måte som opera. For å bli en hyggelig opplevelse må du ha tålmodighet med at handlingen ikke alltid er realistisk eller egentlig henger sammen.

Samtidig er det action på sitt beste når den både er godt laget og har kontakt med virkeligheten. Og det har Okkupert. Maktovertakelsens metode – etter statsministerens kapitulasjon – kan bringe tankene hen til hvordan Sovjetunionen med små skritt opprettet vasallstater i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Nærmere i tid ligger selvsagt hvordan Russland først sendt inn «grønne menn» på Krim, og deretter gradvis tok over politikken og kvalte sivilsamfunnet.

Forutsigbare uforutsigbarhet
Paradoksalt nok er historiens mangel på realisme et realistisk bilde av hvordan Russland opererer i verdenspolitikken. Uberegnelig, men med en resolutt handlekraft som verken EU, NATO eller USA kan matche. Villige til å ta risiko. Som i Syria, der Putin med ett slag både styrket Assads overlevelsessjanser og gjorde Russland til sentrale aktør når det gjelder alle mulige løsninger (og problemer).

Samtidig skaper nå flyktning- og migrasjons-krisen i EU – på samme måte som når Okkuperts”Rasmus Hansson» stenge ned olje- og gassproduksjon – muligheter for Russland. I tilfellet Ukraina har Russland ikke oppfylt sine løfter gitt i Minsk I eller Minsk II. I nr. III i Paris tok Putin hjem en ny seier.

Kursen synes staket ut. EU-president Jean-Claude Junker understreket i en tale i Passau at Russland må behandles skikkelig, at USA ikke kan få diktere EUs forhold til Russland, og at EU må gjøre en innsats for å få til et fungerende samarbeid med Russland.

Til uforutsigbarheten hører også at avtaler kan brytes når det er hensiktsmessig, og at politikken bæres frem på løgnens vinger. Ingenting er som det ser ut. Kanskje. Mens USA mente at de fikk signaler om at Russland var forberedt på å inngå et kompromiss om Assads fremtid, forberedte Putin den pågående offensiven sammen med Iran.

Og det ligger i sakens natur at «felttoget» må planlegges i god tid. Som i krigene mot Georgia og Ukraina, eller for den del hvordan Russland skal håndtere ulike scenarier i Baltikum.

For øvrig kan det nevnes at russiske spesialstyrker nå har våpen (lignende HK416 og HK417) som også brukes i det norske forsvaret – og uniformer med et kamuflasjemønster som ligner på NATO-standarder. ”Til forveksling lik” betyr at signaturen kan være ubehagelig forvirrende.

Løgnfabrikken
Nei, vi har ikke noen russiske soldater på Krim. Slik låt det lenge fra Kreml. Jo, beslutningen om å gå inn på Krim tok jeg lenge før den ble gjennomført. Låt det senere fra Putin. Nei, vi har ikke russiske soldater i det østlige Ukraina. Slik låter det fortsatt.

Nå gjør vi felles sak mot IS. Men hallo, du bomber jo feil grupper! Nei, vi retter angrepet mot IS. Her er bildebevisene. Samme sak med nedskytingen av MH17 i Ukraina. Teorier og fotobevis som tydelig viser at Russland ikke hører hjemme på anklagebenken, har blitt presentert. Man sår tvil –også i organer som ligger utenfor Russland.

Kreml pumper ut desinformasjon. Offisielt, gjennom trollfabrikker og propagandakanaler. Man vender seg innover. Man vender seg utover. «Fakta” lever sitt eget liv. Setter seg fast. Ubåter i svensk farvann er et godt eksempel på dette.

Grense under vann
For et år siden ble det foretatt en omfattende, men nyttesløs søking etter en ubåt i Stockholms skjærgård. Russiske medier fleipet om saken – som de også har gjort med det svenske forsvaret – og knyttet an til de like resultatløse ubåtjaktene på 1980-tallet. Det ble raljert også andre steder, som i en artikkel av Arve Kalvø i Aftenposten.

”Svenskar dreiv og leita etter ubåtar i skjergarden på åttitalet også. Akkurat som dei har gjort dei siste dagane. Stadig vekk. Og vi lo. Og lo og lo og lo. (…)

Det var faktisk ein russisk ubåt som gjekk på grunn i Sverige på åttitalet, som desse nyheitene var faktisk ikkje berre tull. Det speler inga rolle. Det går ikkje. Ikkje orda «svensk», «skjergard» og «ubåt» i same setning. Alvorlige svenskar i uniform. Svenskar i uniform i det heile tatt.”

I sommer slo et privat dykkerfirma alarm om at man hadde funnet en forlist ubåt i skjærgården. I pressemeldingen skrev Ocean X Team:

”En rysk miniubåt har upptäckts på svenskt territorialvatten inte långt ifrån den svenska Östersjökusten. Ubåten är omkring 20 meter lång och tre meter bred. Det är oklart hur gammal ubåten är och hur länge den har legat på havsbotten, men de kyrilliska bokstäverna på skrovet tyder på att den är rysk.”

Det vakte selvfølgelig oppsikt, og førte til noen forhastede uttalelser om at ubåten kunne være av moderne design. Etter en dag var imidlertid saken avklart. Faktisk stammet ubåten fra første verdenskrig. Fra russisk side hadde man spøkt friskt om den ubåtjakten som den svenske marinen gjennomførte i 2014, og med krigsgraven som vinkling slo man videre på den trommen, for eksempel i Sputnik:

”En riktig romantisk og skremmende historie har man funnet på. Den sensasjonelle nyheten minner dog om en annen i samme stil – den desperate ubåtjakten forrige høst.”

Og under overskriften På’n igjen:

”Noen måneder etter at rapporteringen om russiske ubåter viste seg å være falske, virkar det som om svenskene er i gang igjen.”

Det kunne ha vært slutten på historien. Men den lever videre. I Klassekampen løfter Waage opp vraket til overflaten som eksempel på russofobi:

”Da det ble funnet en ubåt i svensk farvann sist vår, var det tidlig åpenbart av det var en svært gammel båt. Det visste man fordi navnet inneholdt bokstaver som utgikk med den russiske revolusjonen. Likevel spekulerte mediene lenge om dette kunne dreie som en nyere båt.”

Saken er at ubåtvraket kan ha blitt oppdaget allerede i 2002, og at funnet da ble rapportert til svenske myndigheter, som rimelig nok videresendt informasjonen til Russland. Legg til at ekspedisjonen finansieres av en russer knyttet til et russisk ubåtmuseum. Dessuten fant russerne om bord riktig posisjon med det samme.

Det kan selvsagt ha vært et PR- kupp, men fremstår mer som en del av informasjonskrigen. Det kan legges til at nylig – etter et år med analyse – slo Forsvaret fast at Sverige «uten rimelig» tvil ble krenket av en fremmed ubåt i oktober 2014. Fornærmende nasjon ble ikke identifisert. Men få tviler på hvilken nasjon det dreide seg om.

Og dessuten var ubåtkrenkingene på 1980-tallet ikke bare fiction – selv om russisk side fortsatt hevder at Whiskey on the rocks i skjærgården utenfor Karlskrona var en navigasjonsfeil, og det for øvrig ikke finnes noe å rapportere

Hvem vet?
Bård Larsen fremhever i sin artikkel om Okkupert, som en undertekst, de ulike valg som Norge og Danmark gjorde i forhold til de tyske okkupasjonsstyrkene: Nei og samarbeid. Det er et annet eksempel på seriens kontakt med virkeligheten, men også på det faktum at ingen på forhånd kan være sikre på hva politikere eller vanlige privatpersoner velger. Det er et empirisk spørsmål. Men hvordan man stiller seg testes ikke bare i spente situasjoner.

Dette gjelder for eksempel med hvilke briller du ser Okkupert. Bør tilnærmingen være regjeringen Olof Palmes, som forsøkte å redusere skadevirkningene i kjølvannet av Alexandr Solzhenitsyn Nobelpris i litteratur i 1970 (noe hans svenske forlag beskriver i Förläggarliv, Bonniers 1999)? Ved prisutdelingen der den faste sekretæren leste opp en kort tale av Solzjenitsyn (vinneren selv fikk ikke utreisevisum) ble de siste, spesielt provoserende setningene, utelatt:

«Måtte man ved dette rike bord ikke glemme de politiske fangene som i dag sultestreiker for sine sterkt begrensede og fullstendig istykkertrampede rettigheter.”

Dessuten: Til tross for russiske protester antar jeg at Kreml ikke er altfor misfornøyd med TV2sOkkupert. Det gir en mulighet til å presse på og skape en opinion. For dette karakteriserer Russland opptreden mot omverdenen – å presse på og skyve på grensene. Skape en ny normaltilstand. Det gjøres i stort og smått – over så å si hele konfliktskalaen. Fra å sende visestatsministeren på Krim til et møte i Polen, å kidnappe en sikkerhetsoffiser på estisk jord, simulere bombeangrep mot Sverige, fly farlig med kampfly i internasjonalt luftrom, til å gjentatte ganger true med å bruke atomvåpen. I Georgia. I Moldova. I Ukraina.

Å ikke provosere er ett svar på hvordan man skal oppføre seg, og kommer for eksempel fra Waage, som understreker at Russland ikke utgjør noen trussel mot Norge, og at Putin opptrer logisk basert på eget utgangspunkt:

”Putin oppfører seg aggressivt. Da er det Vestens og Norges oppgave å oppføre seg slik at han ikke får enda større grunn til det.”

Sidekick i Putins realityshow
Dog: Dersom Norge valgte sin egen vei på siden av NATO og EU, skulle champagnekorker smelle i Kreml. Splitt og hersk er en annen maktmetode. Smelle skulle det også om Norge, slik Jonas Gahr Støre har tatt til orde for, skulle søke seg til en slags stilling mellom NATO og Russland.

Er det virkelig russofobi å ønske at menneskerettigheter må gjelde også i Russland? Er det russofobi å si nei når Russland invaderer et naboland og annektere deler av det? Og er det russofobi å gå inn for at stater bør få lov til å velge sin egen vei? Man kan se på dette slik Svetlana Aleksijevitsj gjør:

”I love the good Russian world, the humanitarian Russian world, but I do not love the Russian world of Beria, Stalin and Shoigu (Putins försvarsminster).”

Risikoen er at man ellers ufrivillig blir en sidekick i Kremls realityshow.

Oversatt av Jan Arild Snoen.

Publicerad på Minervanett 15/10 2015.