Claes Arvidsson

KORTHUSET SOM FALT

En rødgrønn regjering som tvinges til å regjere med den borgerlige opposisjonens budsjett, en ydmyket statsminister som utlyser nyvalg, og et populistparti som synes kabalen går opp. Stort nærmere dramatikken i House of Cards kan man nok ikke komme i svensk politikk.

Ørkenvandring for Löfven

3. oktober leste Stefan Löfven opp regjeringserklæringen. To måneder senere hadde regjeringen havarert. Veien fram til den tapte budsjettavstemningen og den påfølgende beskjeden om nyvalg i mars har vært en ørkenvandring for den rødgrønne regjeringen. Amatørmessigheten har lyst igjennom. Ministre har blitt trukket i tvil. Det har vært uenighet i regjeringen.

Löfvens politiske fallitt handler om strategi. Før riksdagsvalget sa han seg villig til å skape enighet med de borgelige partiene. Det var budskapet etter valget, og det er budskapet nå. I virkeligheten brente han broer ved å la Vänsterpartiet få stort gjennomslag i budsjettet og De grøna blomstre. Han brøt både inngåtte avtaler med de borgerlige og valgløfter med en touch av borgerlig politikk.

I stedet for konsensus ble det konfrontasjonspolitikk. Så også i spørsmålet om budsjettet. Sverigedemokraterna utsatte i det lengste å annonsere om de skulle følge praksis og stemme blankt i den avgjørende avstemningen, eller ikke. Først da den ikke helt uventede bomben slo ned på tirsdag, kalte Löfven inn alliansepartiene til et kveldsmøte i siste liten.

Når den borgerlige kvartetten ikke ville gi opp sitt eget budsjett, beskriver de rødgrønne dette som at de borgerlige vil regjere med Sverigedemokraterna. Men det er ikke deres feil at SD valgte å støtte det borgerlige budsjettet med den hensikt å senke de rødgrønne.

Chicken-race mot SD

Det var også tilfellet da SD under den forrige mandatperioden lot sin stemme gå til forslag fra S, MP og V. For øvrig er SDs nye linje å stemme nei til hvert budsjett som ikke kommer deres egen innvandringspolitikk i møte.

Løfven hadde åpenbart trodd at regjeringen skulle vinne sitt chicken-race mot SD. Anklager om politisk uansvarlighet og harde ord om å gjøre riksdagen til en lekestue hadde imidlertid ingen virkning. Formaningene om at SD måtte lære seg å følge parlamentarisk praksis klang ganske hult. Venstretrioen brøt forretningsordenen under budsjettbehandlingen i 2013, og praksis for valg av talsmann ble heller ikke fulgt da SD i høst skulle få sin talsmann godkjent.

Framfor alt så man ikke det hele fra SDs perspektiv. SD har forsøkt å utvide sin politiske profil, men når man nå settes i sentrum av den politiske debatten, er det bare ett spørsmål som gjelder. Partiet fikk dessuten en utmerket sjanse til å få bekreftet sin posisjon som et anti-etablissementparti som står opp for sin egen politikk. Nå har man en gyllen anledning.

Rødgrønn doktrine

De fleste kommentatorer – også jeg – hadde ventet at Löfven skulle gå av etter budsjettavstemningen, og at han siden skulle gjenoppstå med Löfven II-regeringen uten Miljöpartiet. En ren S-regjering ville skapt en ny situasjon i politikken med mulighet til å reelt søke et blokkoverskridende samarbeid med de borgerlige partiene

I en rekke spørsmål som er viktige for Sverige – for eksempel energi, forsvar, styrking av velferden – står Löfven nærmere de borgerlige enn MP og V. Sammen ville det også vært lettere å reformere innvandrings- og integreringspolitikken og dermed både ha møtt utfordringen fra SD og tatt tak i virkelige problemer. Med de rødgrønnes holdning kommer man – som en variant av Bush-doktrinen – til å gjøre SD til det store spørsmålet i valgkampen: Den som ikke er med oss, er med SD.

Det er en risikofylt strategi. Löfven snakker mye om ansvar og besluttsomhet, men har ikke akkurat vist regjeringsevne. De rødgrønne går til valg hver for seg, men på et felles venstrebudsjett. Lite tyder på at de tre til venstre skal gjøre et bedre valg enn i høst.

Alliansen har enighet, er regjeringsdyktig, og etterlot seg et veldrevet land. Men i høst fikk Fredrik Reinfeldt og co nei fra velgerne. Moderaterna er uten partileder, og de fire partiene burde egentlig utvikle sin egen politikk i stedet for å satse på en felles valgkamp. Den store utfordringen ligger i om Alliansen kan, vil og tør ta tak i innvandrings- og integrasjonspolitikken. Etter velgerflukten fra de borgerlige til SD i riksdagsvalget er det en forutsetning å lokke velgerne tilbake.

Jeg har en plan!

Valgresultatet kan gi et annet styrkeforhold mellom blokkene, men lite tyder på at det blir grunnlag for en flertallsregjering. Det eneste partiet som med sikkerhet kan se fram mot valgdagen i mars, er Sverigedemokraterna, som sitter i en glimrende posisjon. Man vil gjøre det til en folkeavstemning om innvandringspolitikken, der den minste lille fremgang vil innkasseres som en seier for SDs linje.

Da Stefan Löfven kom med beskjeden om nyvalg, sa han at vi er en regjering, vi har en statsminister, og vi har en plan for å møte Sveriges utfordringer.

Ja, en regjering som ikke viste seg å være styringsdyktig.

Ja, en statsminister som viste seg ikke å ha det som trengtes.

Ja, en plan. Det hadde også Egon i Olsenbanden.

DEBATTARTIKEL NRK YTRING 4/12 2014