De borgerlige har seiret seg til døde

Det er et paradoks at Alliansen og statsminister Reinfeldt ser ut å gå mot et valgnederlag. Alliansepolitikken har fått virke under to mandatperioder og blitt til politisk hverdagskost. Forhandlingene mellom partiene på venstresiden blir som å ha en kranglende søskenflokk i baksetet.

Etter å ha vunnet valget i 2006 tok den borgerlige Alliansen regjeringsmakten. Før valget 2010 så det lenge ut som om man skulle miste den. Mot alle odds kunne Fredrik Reinfeldt bli sittende, men ikke like bekvemt som tidligere, nå med en mindretallsregjering. I 2006 lokket Alliansen med en bred reformagenda. I morgen vil det vise seg om løftet om stø kurs rekker for å ta igjen de rødgrønne og beholde regjeringsmakten. Det er få som tror at det er mulig.

Den rødgrønne uenigheten, i kombinasjon med ekstrempolitiske innslag innen partiene Vänsterpartiet, Miljøpartiet og Feministiskt initiativ, er den borgerlige Alliansens beste trumfkort i valgkampinnspurten. Samt at det er krig i Europa.

Seiret seg til døde

At Alliansen ser ut å gå mot å tape valget er et paradoks. De svenske borgelige har seiret seg til døde. Ikke minst er det viktig at Alliansen har «tvunget» Sosialdemokratene å bytte ut sin politikk. Tidligere var RUT (skatteavdrag for husholdningstjenester), lavere skatt, kunnskap i skolen og profitt i velferdssektoren det verste som kunne skje, men inngår for tiden i en lett modifisert form i Stefan Löfvens valgløfter til velgerne. Sosialdemokratene vil ikke engang reversere fjerningen av formuesskatten.

Miljøpartiet har også byttet ut sin politikk, om enn ikke i like høy grad som Sosialdemokratene, mens Vänsterpartiet er som Sosialdemokratene var før i tiden. Kort sagt, det som tidligere var et vinnende konfliktområde for Alliansen er det ikke lengre.

At alliansepolitikken har fått virke under to mandatperioder har gjort den til svensk hverdagskost og derfor også vanskeligere for den venstresiden som ønsker å rygge inn i framtiden. Sentrum i svensk politikk har flyttet seg til høyre. Det gir et visst perspektiv på kritikken mot at alle, spesielt Moderatene og Sosialdemokratene, har blitt like som to dråper vann.

Rasert velferd?

Hvordan har det gått da? Etter åtte år med Alliansen og to globale finanskriser har Sverige sterke statsfinanser og den internasjonale konkurransekraften er god. Klimaet for innovasjoner er bra. Reallønnen har økt. Forskjellene i samfunnet har endret seg i liten grad. Arbeidsløsheten er et par prosentenheter høyere, drøyt åtte prosent. Samtidig har antallet personer som er i jobb økt med flere hundre tusen. Sysselsettingsgraden har også økt.

Men har ikke Alliansens skattelettelser, som det ofte hevdes i Norge når Sverige kommer opp, rasert velferden? Skattetrykket har blitt mindre, men Sverige er fortsatt i skattetoppen blant OECD-landene ( og det med et høyere skattetrykk enn det regjeringen Stoltenberg etterlot seg ). Dessuten, faktum er at ressursene til skole, pleie og omsorg har økt.

Ifølge OECD er Sverige blant toppnasjonene i verden med en langt bedre helsetjeneste enn gjennomsnittet, og det med et kostnadsnivå som bare er litt høyere gjennomsnittet. I Global Age Watch Index 2013 om eldres levevilkår, er Sverige best.

Og skolen da? Ja, ifølge PISA er den den svenske skolen i krise. Men selv det bildet er ikke så klart som det kan synes, iallfall ikke ifølge PIAAC-undersøkelsen, som er det voksne motstykke til PISA. I Skills Outlook 2013ligger Sverige på fjerde plass hvis vi ser på lese og regneferdigheter og er best i klassen når det gjelder problemløsing med hjelp av dataverktøy.

Folkpartiets leder Jan Björklund pleier å minne om en uttalelse av den daværende sosialdemokratiske skoleministeren fra 1997. Idealskolen «har gitt slipp kateterundervisning og klasseundervisning. Elevene driver med forskjellige saker, i forskjellige rom, på forskjellige tider Det ser kanskje kaotisk ut, omtrent som i barnehagen.»

Den borgerlige regjeringen kan vise til blandede resultater og noe annet kan man jo egentlig aldri forvente. Forsvaret er det beste eksemplet på hvor de har mislyktes. Alt i alt så kan man summere opp at åtte år med Alliansen har endt med et positivt sluttresultat på de viktigste områdene for regjeringens politikk. Men man har mistet makten over virkelighetsbildet. I stedet skygger enkelte skrekkeksempler for hvordan helhetsbildet ser ut eller det at reformer tar tid å gjennomføre. Pleiesektoren er et eksempel på det første og skolen på det andre.

Ekteskap på tomgang

Til bildet hører det til at det er selvfølgelig særs uvanlig at en regjering blir valgt for en tredje periode. Velgerne går lei. Regjeringspartiene går lei. Etter å ha sittet sammen i ti år og åtte av dem i regjeringsposisjon har tankene til Alliansen blitt som hos et ektepar som har vært så lenge sammen at det meste går på tomgang.

Etter det trolige regjeringsskiftet, blir det en annen dans når de tre rødgrønne partiene (og kanskje Feministiskt initiativ) skal forhandle om hvordan politikken faktisk skal se ut. Noen beskjed om framtiden gis ikke før valget. Med all sikkerhet blir forhandlingene som å ha en kranglende søskenflokk i baksetet på bilen.

Men velferdslinjen er iallfall helt tydelig. Sosialdemokratene, Miljøpartiet og Vänsterpartiet lover en variert meny av økte trygdeytelser med høyere tak på arbeidsledighetstrygden samt bedre sykelønn og barnetrygd. Arbeidsløsheten vil Löfven senke med politisk vedtatte stillinger i offentlig sektor. Miljøpartiet vil gjeninnføre et års permisjon til fri disposisjon om stillingen overtas av en person som har vært arbeidsløs over lang tid. Kortere arbeidstid står også på menyen både hos Miljøpartiet og Vänsterpartiet.

At en regjering ledet av Stefan Löfven sannsynligvis også tvinges til å styre i mindretall – med Sverigedemokratene på vippen – gjør ikke saken særlig morsommere.

KRÖNIKA VERDENS GANG 13/9 2014.