ET ROM FOR POLEN-NORGE AT MØTES

Hvorfor ikke skape en møteplass, fremfor å ta Erlend Loe i øret for hans fremstilling av polakker i Kampen for tilværelsen?

Lilyhammer er en verdenssuksess som på en stereotyp måte formidler et bilde av nordmenn og det norske samfunnet. Sett i lys av den polske ambassadør Stefan Czmurs reaksjon på NRKs såpe Kampen for tilværelsen er den nærmest å betrakte som en katastrofe for varemerket Norge.

Utenriksminister Børge Brende har allikevel ikke latt Utenriksdepartementet rykke ut med kritiske krav til et mer nyansert bilde av Norge. Brende ville heller ikke ha gjort det om Lilyhammer ble produsert i Polen.

I vår tid kan en slik måte å forsøke å styre mediebildet i offisiell retning på bare virke mot sin hensikt.

Det er en grei sak å slå ned på rene faktafeil, som for eksempel når Auschwitz beskrives som en «polsk konsentrasjons- og utryddelsesleir». Jeg har selv kranglet med de svenske myndigheter som har i oppgave å opplyse om at Holocaust var nazistisk og foregikk i et Polen okkupert av Nazi-Tyskland.

Tar Erlend Loe i øret

Noe helt annet er det å heve pekestokken, slik man gjorde fra polsk side i fjor i forbindelse med den tyske tv-serien fra andre verdenskrig Krigens unge hjerte, og som nå i Norge, der man tar Erlend Loe i øret for ikke å si sannheten – og hele sannheten. Eller, om jeg forstår Czmur riktig, så burde serien ikke ha blitt sendt før stereotype forestillinger om polakker i det norske samfunnet var fjernet.

Hvorfor ikke heller se Kampen for tilværelsen som en positiv erkjennelse av at det lever en stor gruppe polakker i Norge.

At polakkene er en del av Norge og som nettopp det – i likhet med svenskene – kan les av og fleipes med.

At man i stedet ønsker å legge lokket på, blir noe som ligner en polsk UD-klisjé. Da er det bedre å skape et rom for samtale.

Det går ikke, som Nina Witoszek riktig fremholder, å kreve av Loes manus at det skal omfatte alt som kan sies – og som går på tvers av NRK-stereotypien. Alt dette må derimot komme frem i andre mediesammenhenger. Men da kreves en innsats – ikke bare fra mediene selv.

Sverige er et eksempel på at det er mulig å skape et mer helhetlig bilde av Polen. Som når ambassaden i Stockholm arrangerer seminar i Riksdagen om Jan Karski & Raoul Wallenberg. Eller arrangerer en virtuell helg som gir stockholms borgere muligheten til å se og samtale med borgere fra Gdansk.

Fra Solidaritet til Stockholm Pride

Det polske instituttet har gjennom målrettet arbeid siden 2006 skapt en utadvendt møteplass mellom svensk og polsk med stor bredde. I programmet finnes selvfølgelig gamle travere som Chopin, men også moderne klassikere som få har hørt navnet på. Man satser på design. Poesi. Film. Discjockeys. Stockholm Pride. Samarbeider med teatre. Solidaritet. Kort sagt, Polen.

Et ønske om å møtes er blitt et kjennetegn i stedet for å stille nonchalante spørsmål ved øyeblikket og historien som kan sverte bildet av Polen. I dette møtet skapes muligheter til å vise frem nyanserte forestillinger for eksempel av antisemittismen. Slik det også gjøres i Polen.

DEBATTINLÄGG I AFTENPOSTEN 6/11 2014