Så like, men også så forskjellige. Det er den enkle beskrivelsen av Norge og Sverige – ofte også når samtalen på den offentlige scenen handler om det samme. Som i tilfellet med Mondelez International, som eier norske Freia, svenske Marabou og en lang rekke andre varemerker.

Via Mondelez sitt eierskap har de to nasjonale sjokoladeikonene havnet i en geopolitisk klemme av boikott og avbrutt samarbeid. Godteriet har fått en bitter ettersmak av brutaliteten i Butja, Mariupol og nå sist den sprengte vannkraftdemningen Kakhovka. Er det rett eller galt? Og hvordan skal foretag og vi som forbrukere tenke?

På spørsmålet om Ola og Kari burde føle «Kvikk Lunsj-skam», svarte BI-professor Øyvind Kvalnes, som er spesialisert i etikk og næringsliv: «Nei, på ingen måte». Tross alt kunne han ha lagt til noen ord om at problemet – å knaske eller ikke knaske – likevel kan være verdt å tenke igjennom.

Godteri- og kjeksgruppa har verken fulgt fjellvettregelen «snu i tide, det er ingen skam å snu» eller den om å «ta trygge veivalg. Gjenkjenne skredutsatt terreng og usikker is. Vet alltid hvor du er». Og Mondelez er definitivt på feil sted.

Mondelez har valgt å bli i Russland selv etter invasjonen av Ukraina. Det hevdes at de har begrenset virksomheten, men faktisk økte både resultat og omsetning i 2022 sammenlignet med året før. Tilskuddet til Putins krig har utgjort omtrent 2 milliarder SEK i innbetalt skatt.

Som et resultat har den multinasjonale godterigiganten blitt svartelistet av Ukraina som sponsor for den russiske angrepskrigen.

Både i Norge og Sverige har de store matvarekjedene valgt å ikke involvere seg i en boikott (men de svenske slutter å selge produkter fra Mondelez som er importert fra Russland). Enkelte kjøpmenn har imidlertid satt i gang salgsboikott ved å fjerne Marabou fra butikkhyllene. Det initiativet ble ønsket velkommen av bistands- og handelsminister Johan Forsell.

I Sverige settes også forbrukermakt bak kritikken – gjennom oppfordringer til kjøpsboikott. Svenska Dagbladets politiske sjefredaktør (uavhengig borgerlig) er blant dem som har tatt til orde for boikott av hele Mondelez’ sortiment. Aftenpostens politiske sjefredaktør (liberal-konservativ) pekte på at selskaper som har valgt å avbryte eller stoppe samarbeidet med Freia, ikke har gjort det samme med andre svartelistede merkevarer:

– Engasjementet er forståelig. Men det er mer som å posere.”

I Sverige er det stort press i sosiale medier og oppfordringer om boikott høres også hver uke på de såkalte Mandagsmøtene i Stockholm sentrum. Og det skjer med støtte fra regjeringen ledet av Moderaterna. Finansminister Elisabeth Svantesson har fremhevet som sin personlige mening at «vi alle må hjelpe hverandre på alle måter for å sikre at den russiske krigskassen ikke øker».

Og med tillegget «Jeg synes hver person i Sverige skal gjøre som de vil. Men du bør vite hva du støtter når du støtter en bestemt type produkt.»

Søsterpartiet Høyre ønsker ikke å ta stilling til saken som parti, og det kan man ha respekt for. Men næringspolitisk talsperson, Linda Hofstad Helleland, ønsker ikke en gang å si sin egen mening. Det er en refleksjon av en følelse av frykt som preger alle stortingspartiene bortsett fra Venstre (for) og Rødt (mot).

Oljefondet har på sin side ikke gitt noen indikasjon på at de skal revurdere sin eierandel i Mondelez International. Men de sier de ønsker å ha en dialog med selskapet i tråd med hvordan fondets praksis som eiere. 

Svensk næringsliv har ikke, som i Norge, gått til regjeringen for å få veiledning angående Mondelez. Den norske regjeringens svar var som forventet: Mondelez er ikke underlagt EU- eller USA-sanksjoner og næringslivet står derfor fritt til å handle som de finner passende.

Det er viktig å huske hva det faktisk betyr. At noe ikke er forbudt ved lov, er ikke det samme som at de berørte selskapene med en offisiell uttalelse i hånden kan slippe å ta eget ansvar.

Både Freia og Marabou har i forsøkene på skademinimering også pekt på urettferdigheten i at det er de som rammes mens andre svartelistede merker går fri. Den har gått hjem i Norge. Elkjøp, Norwegian og Widerø droppet Freia-boikotten.

I Sverige begrunner rederiet Stena Line beslutningen om å slutte å selge produkter fra Mondelez med at det er «den etisk riktige beslutningen å ta». De godtar ikke Marabous argument om at det er et svensk merke og at all produksjon foregår i Sverige: «Vi har ikke gjort noen forskjell i produksjonen, men det handler mer om eierskapet».

Som et ledd i skademinimeringen understrekes det at det er Mondelez International som eier beslutningen om virksomheten i Russland. Det er selvfølgelig bra at fagforeningene i både Sverige og Norge mener at Mondelez bør forlate Russland. Men har de som nå naturligvis er redde for å miste arbeidsplassene sine tidligere forsøkt å påvirke sine eiere? Har Freia og Marabou nasjonalt forsøkt å gjøre det?

Det er bra at Marabou «fordømmer Russlands krig mot Ukraina». Fra Freias side snakkes det også klarspråk. Problemet er at hovedkontoret uttrykker seg i vage ordelag uten å navngi angriperen.

Til slutt kan man selvsagt lure på om en boikott egentlig har noen betydning? I Ukraina er svaret på spørsmålet et klart ja:

“Takk også til alle organisasjonene som har tatt det modige skrittet å boikotte Mondelez-produkter. Deres engasjement gjør en stor forskjell.”

I Sverige har Försvarsmakten valgt å erstatte Marabou og Oboy med andre produkter med begrunnelsen: «Det siste året har vi støttet Ukraina på ulike måter og dette er enda en måte for oss å støtte dem».

Så enkelt kan det være å ta et standpunkt.

Krönika i Altinget.no 19 juni 2023.

Read More