Sveriges Nato-fobi – en jobb for Jens

Fra de baltiske statenes side har man både åpent og uformelt ivret for et svensk NATO-medlemskap. Dette vil styrke alliansen og den transatlantiske forbindelsen, og bør derfor stå på Jens Stoltenbergs agenda.

I de historiske tilbakeblikkene i nyhetsflommen rundt Jens Stoltenbergs utnevnelse til generalsekretær i NATO, festet jeg meg ved Kvinner og klær fra 1988. Med et innbydende blikk og et glass med rødt i hånden møtte han leserne under tittelen Ukens Mann. I artikkelen slås det fast at «Jens har sex appeal». Stoltenberg la for sin del vekt på at han «liker jenter som gir meg litt motstand».

Mer enn to tiår senere og gråere har Jens Stoltenberg igjen blitt Ukens Mann. Denne gangen er det en annen appeal som lokker.

Vi får håpe at Jens Stoltenberg fortsatt liker motstand, for den nye jobben innebærer knapt å komme til dekket bord. Den europeiske sikkerhetsordningen som ble til etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, ligger i småbiter etter den russiske annekteringen av Krim.

Veien frem mot Russlands annektering av Krim har vært asfaltert med dårlige nyheter: Georgia-krigen, trusler mot og utpressing av naboland. Handel har vært brukt som våpen, akkurat som energileveranser. Putin følger jungelens lov og oppfører seg med den sterkes rett.

Putinismen handler om mer enn Krims marinestrategiske beliggenhet eller for den saks skyld om strategiske interesser i det østlige Ukraina. Det er en ideologi som omfatter geografi med satellitter rundt en russisk kjerne og en forestilling om Russland som en egen sivilisasjon. Det omfatter å ta avstand fra et degenerert Vesten med homoseksualitet og en dog pedofili som synlige kjennetegn.

Vesten males med fiendebilder. Trusselen er nærliggende.

Nærområdene

Risikoen er til de grader til stede for at Krim ikke er endestasjonen for Vladimir Putin. Med argumentet om å beskytte russere og russiskspråklige, har Putin gitt seg selv carte blanche til å ta seg til rette i det nære utland.
Alvoret – at det er realistisk å snakke om en krigstrussel – understrekes av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, som i en tale i forrige uke sa: «Hvis det rettes trusler mot NATO-allierte, kan vi lett havne i en situasjon der artikkel 5 iverksettes.»

Hun slo dessuten fast det som Stoltenberg i lys av Ukraina-krisen vil ta med seg til Brussel, nemlig behovet for å styrke NATOs kollektive forsvar og avskrekkingsevne. Krisehåndtering i Langtvekkistan er viktig, men fokus må ligge på nærområdet. Den viktigste oppgaven er å forhindre et angrep mot et medlemsland. Hun ivret for bedre beredskapsplanlegging. Kort sagt må NATO bli bedre forberedt på det ikke lenger like uventede.

I Stoltenbergs jobb-beskrivelse inngår det å styrke NATO og å gjøre alliansen mer relevant for USA gjennom en økt europeisk vilje til å dele på byrdene. I økonomiske krisetider finnes det likevel få lavthengende frukter å plukke blant NATO-landene. Så hvorfor ikke vende blikket mot den andre siden av Kjølen. Altså Sverige.

Svenske utfordringer

På et spørsmål i desember 2013 om hvorfor Sveriges forsvarsevne er viktig for Finland, svarte president Niinistö at «vi vil ikke ha noe sikkerhetsvakuum der». Samtidig er det akkurat dette ekspertene advarer mot. Det svenske såkalt én-ukes-forsvaret innebærer evnen til å forsvare en begrenset del av Sverige i én uke (i praksis handler det om å samle kreftene i Stockholms-området, der den politiske ledelsen befinner seg). Men først et stykke inn på 2020-tallet, og under forutsetning av at forsvarsbudsjettet øker skikkelig og personelltilgangen fungerer.

I dag har den svenske hæren en styrke på to bataljoner. Etter som rekrutteringen til det svenske yrkesforsvaret ikke har fungert, bygger spesielt hærens stridsdyktighet på at man kaller inn tidligere vernepliktige for å bemanne den rundt 12000 soldater store krigsorganisasjonen. Til dette må det anmerkes at de vernepliktige ikke har vært på øvelser siden 2009, og at det kreves en egen beslutning i Riksdagen for at de skal kunne innkalles.

Mens man venter på Archer – et system som ble forkastet av Norge – mangler man artilleriutstyr. Marinen er heler ikke mye å skryte av. Luftforsvaret er sterkt, men savner til dels relevante våpensystemer (og reservedeler). Dessuten er det mangel på nøkkelpersonell til vitale systemer. Hvis noen ganske få faller bort, faller også mye av forsvarsevnen bort. Det er veldig mye som – i troen på en evig fred i Europa – har blitt feil i svensk forsvarspolitikk. Den største feilen var avmilitariseringen av «hangarfartøyet» Gotland.

Øya har en strategisk nøkkelposisjon i Østersjøen. Det dreier seg om kontroll og beskyttelse av transportruter og ansvaret for orden og beskyttelse i Sveriges økonomiske sone. Fra Gotland kan luftrommet over midtre og søndre deler av Østersjøen kontrolleres, overvåkes og forsvares. Den som kontrollerer Gotland, har et forsprang. Det gjelder uansett om NATO skal yte militær bistand til Baltikum eller om Russland vil forhindre at det skjer.

Med svensk medlemskap i NATO endres forutsetningene for å holde øya, og det vil bli mulig å foreta praktiske tiltak for å innlemme den i NATOs beredskapsplanlegging, og fylle det som i dag er et vakuum. Det ville dessuten gitt det nordiske samarbeidet kraft.

Styrker alliansen

Fra de baltiske statenes side har man både åpent og uformelt
ivret for et svensk NATO-medlemskap. Å på den måten å styrke alliansen og den transatlantiske forbindelsen, burde også stå på Jens Stoltenbergs agenda. At Stoltenberg er norsk, sosialdemokrat og en jevnt over trivelig type, kan dessuten bidra til å endre på det gjennom lang tid rådende vrengebildet av NATO.

Ikke minst dyrkes dette av de svenske sosialdemokratene. Eller som Mona Sahlin formulerte saken: Sosialdemokratene kan aldri, under noen som helst omstendighet, akseptere et svensk NATO-medlemskap.

Dessverre er ikke dette en svenskevits.