Claes Arvidsson

Archive
December, 2013 Monthly archive

Uten grensehandelen som sikkerhetsventil villdet vært duket for et matopprør i Norge. Og kanskje burde det bli det.

Den hyllede TV-serien Lilyhammer er fantastisk morsom underholdning, men faktisk mer enn som så. Det som gjør serien så severdig, er at den er et speilbilde av Norge.

En karikatur, ja vel, men som med alle karikaturer er det en del å lære.

For eksempel at det er tacos som gjelder som den tradisjonelle norske fredagskosen.

Matvareprisenes Mekka

Dette er likevel ikke noen særnorsk tradisjon, men finnes også i et annet fredagskosende land. I den svenske valgkampen 2010 ble det avslørt at både Fredrik Reinfeldt og Anders Borg fredagskoser seg med akkurat tacos. Eller, for Reinfeldts del, noen ganger pølse.

Selv foretrekker jeg å fredagskose meg med entrecôte som har hengt og mørnet, og lurte derfor på hvor hyggelig det ville bli å flytte til de høye matvareprisenes Mekka.

Og de høye prisene er ikke bare en myte. I en rapport fra Eurostat i sommer fremgår det at Norge er i en klasse for seg med et prisnivå som er 86 prosent høyere enn EU/EØS-gjennomsnittet (Sverige ligger 24 prosent over snittet.)

For å finne den rette råvaren til fredagskosen pleier jeg nå å titte innom hos kjøttmannen i den lille butikken på hjørnet.

Prisen på ordentlig godt kjøtt er faktisk ikke høyere enn da jeg handlet i det store varehuset NKs matvarehall i Stockholm.

Der koster entrecôte som har hengt og mørnet, mellom 440 og 500 kroner kiloen, avhengig av merke. Det er naturligvis svenske kroner, men om man tar hensyn til høyere produksjonskostnader og lønninger på denne siden av Kjølen, er prisen stort sett den samme.

Kort sagt, helgen er reddet.

Stemmer det?

Nå har jeg altså ikke noen fredagsangst, men har vært aller mest forundret over den store prisdifferansen når det gjelder «søppelmat» som frossenpizza. For å se om inntrykket mitt virkelig stemte, tok jeg noen smaksprøver på priser i en vanlig matbutikk i Oslo og på eksklusive NK.

Kiloprisen på pizzaen var 124 norske kroner i nærbutikken og 69 svenske kroner på NK.

Prisen på god hard ost (ekstralagret Grève og Jarlsberg) skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre. Industri-ost i skiver kan man like fullt kjøpe for 69 SEK/kilo, mens man i nærbutikken må punge ut med 113 NOK/kilo. 77 SEK/kilo for «rampebacon» i Stockholm kan sammenlignes med 199 NOK i Oslo. For «finbacon» er prisen 113 SEK/kilo mot 380 NOK.

Og så videre.

Planøkonomi

Jeg antar at uten grensehandelen som sikkerhetsventil ville det være duket for et matopprør i Norge. Og kanskje burde det bli det. Reguleringen av jordbruket synes å være rene planøkonomien. Konsumentene og skattebetalerne får ta regningen.

Matlandet Norge har naturligvis forandret seg i takt med reallønnsøkninger og nye vaner.

Borte er den tiden – i alle fall i Oslo – da manuelle disker for det meste lyste ved sitt fravær i matbutikkene. Småbutikker og mathaller tilbyr mulighet for kompletteringskjøp eller det motsatte, avhengig av lommebok og meny. Borte er også – håper jeg – den tiden da man «in the middle of nowhere» til poteter, kjøttkaker og brun saus kunne servere grønnsaker i form av kokt makaroni.

Norge tilbyr kulinariske fornøyelser i toppklasse, både når det gjelder råvarer og kokker.

Men det oser av falskhet i den pretensiøse reklamen som går ut på at norsk mat er verdens beste – og at det kun er det beste som duger til nordmenn.

Skrekkopplevelse

Etter mine prøvekjøp å dømme smaker en litt enklere, middels dyr entrecôte for ca. 250 kroner/kilo veldig mye mørere når den er innkjøpt på NK enn i nærbutikken. Matbutikkene bugner av ferdigskivet i plast. Omelett som ferdigmat kan ikke beskrives som noe annet enn en skrekkopplevelse.

Ifølge OECDs siste oversikt over jordbruksstøtten, får norske bønder i snitt 60 prosent av inntektene sine fra staten. Er det verdt pengene?

Å ha en høy selvforsyningsgrad er viktig av beredskapshensyn, og er derfor verdt å betale for (hva som er et rimelig nivå, er det likevel ikke helt enkelt å slå fast.)

Jeg kan også ha forståelse for viljen til å bevare både en levende landsbygd og de åpne landskapene. Det er slik man vil ha det – ikke gjengrodd og dødt. Men det er nærmest kulturpolitiske innslag i systemet med jordbrukssubsidier og tollmurer, noe som innebærer at det gårdene høster egentlig er biprodukter. Den slags støtte burde likevel være mulig om matvaremarkedet ble åpnet for den økte konkurransen som matlandet Norge burde ha godt av.

Nådestøtet?

Situasjonen er virkelig ille hvis det er en korrekt beskrivelse når Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete hevder at en reversering av ostetollen vil innebære et nådestøt mot bøndene og matindustrien. Er ikke det i så fall å forkaste den nåværende jordbrukspolitikken?

Eller er det bare et uttrykk for en vedvarende alarmtilstand hos en kravstor særinteresse?

Jeg snakket med ostemannen i den lille butikken om hvor bra det er at norske bønder nå satser på å utvikle produktene sine, og foreslo at jeg i stedet for å kjøpe fransk til kvelden skulle prøve noen av de nye norske gårdsostene. Ostemannen svarte kort og godt: Ikke gjør det.

Men det skal jeg naturligvis gjøre.

KRÖNIKA I VERDENS GANG 13/12 2013.

Read More

Alliansfriheten som ideologi är förbi. Grunden för försvars- och säkerhetspolitiken är att Sverige bygger säkerhet tillsammans med andra. Det är också det yttersta motivet för att svenska soldater fått strida för fred i Afghanistan. Bidraget till USA:s och NATO:s militära insats i långt-bort-i-stan är i det perspektivet en investering i säkerhet på hemmaplan. Vi hjälper i hopp om att få hjälp. Kort sagt, vi hoppas på det bästa.

Men numera är det bort därifrån som gäller också för svensk Afghanistanpolitik. Medlemmarna i de villigas koalition i ISAF har antingen redan avvecklat eller vill göra det så snabbt som möjligt. Efter överläggningar med Socialdemokraterna och Miljöpartiet lade regeringen i början av november en proposition om fortsatt tillbakadragande.

Det militära bidraget kommer bara att uppgå till ca 300 personer på plats i Afghanistan t o m maj 2014. Huvuduppgiften är att utbilda och bistå med råd till de afghanska säkerhetsstyrkorna.

Efter maj 2014 stannar Sverige med högst 50 personer på plats med inriktning på stöd till den afganska militären inom ramen för Resolute Support Mission (RSM).

Tanken är att Sverige och det internationella samfundet ska öka säkerhetsstyrkornas förmåga och därmed åstadkomma en positiv utveckling och långsiktig stabilitet i landet. Det är dock mycket litet som tyder på att så kommer att bli fallet. I bästa fall kan dessa hålla de områden som man nu kontrollerar. I värsta fall…

Ett bästa fall förutsätter dessutom att USA är berett att betala för den afghanska armén. Det är långt ifrån säkert.

Afghanistan framstår mer och mer som en förlorad sak. Har insatsen varit värd priset? Det är en diskussion som inte är lätt att ta men som också vi i Sverige behöver konfrontera – i stället för att hålla fast vid de tomma tunnornas framgångsretorik.

De dystra framtidsutsikterna borde även resa frågor kring det civila stöd som ska öka när det militära går ned. Under perioden 2015-2024 ska 8-8,5 miljarder kronor avsättas framför allt till institutions- och kapacitetsuppbyggnad. Risken är dock att Sverige bara kastar ännu mer goda pengar efter dåliga.

Eller ska vi se biståndet – vid sidan av den nytta som det ändå kan göra – som ett utslag av vi-hoppas-på-det-bästa-doktrinen?

Helt klart är i alla fall att Sveriges behov av att hoppas för egen del ökar. Det reser också frågan om var knappa resurser ska satsas.

I Försvarsmaktens perspektivstudie 2013 hopar sig problemen när man blickar fram emot 2030. Man tecknar en mörkare riskbild i närområdet. Den nationella dimensionen betonas med syfte att försvaret ska fungera stabiliserande och höja tröskeln för riktigt elände i händelse av kris. Internationella insatser – som var insatsförsvarets raison d´être – blir mer av en option än en huvuduppgift.

Den av regeringen givna förutsättning om prolongerade anslag (i nominella termer) leder till att enveckasförsvaret försvagas och att, som det heter på Högkvarterets militärbyråkratiska, uthålligheten nedgår jämfört med en operativt relevant insatsorganisation.

En annan slutsats som kan dras är att det nya insatsförsvaret (IO 14) varken kommer att finnas på plats 2019 eller ens 2023. Försvarsmakten menar till och med att det redan är passé. Man vill lägga om kursen och gå vidare med ett ännu mindre försvar men som har mer kvalitet.

Synd att Högkvarteret inte tecknat ett försvar enligt den ekonomi för långsiktig balans som redovisades i februari 2013. ”Underskottet” under tioårsperioden 2014 till 2023 uppgick till dryga 40 miljarder kronor. Då såg man dessutom ljusare på riskbilden. Hur räkningen ser ut i dag, kan vän av försvaret undra.

I samband med diskussion om ett krympande försvar tar man i perspktivstudien också indirekt upp frågan om ett svenskt NATO-medlemskap. Man pekar på beroendet:

”I sammanhanget bör det beaktas att såväl en minskad som en bibehållen förmågebredd med litet djup innebär att svensk försvarsförmåga blir beroende av andra staters militära resurser.”

Det är som ett eko av Försvarsberedningens konstaterande i Vägval i en globaliserad värld. Det är ”omöjligt för små och medelstora västländer att nationellt utveckla och vidmakthålla den bredd av förmågor som efterfrågas i dagens och framtidens insatsmiljöer”.

Försvarsmakten efterlyser politisk vägledning om säkerhetspolitiken – egentligen om det vägval i politiken som Försvarsberedningen lät blir att göra sin rapport. Samtidigt fördjupas integrationen med NATO, senast genom svensk medverkan när snabbinsatsstyrkan NRF testades i övningen Steadfast Jazz.  Allt verkar möjligt när det gäller NATO – utom att ge Sverige de vinster som följer av ett medlemskap.

Annorlunda formulerat, det behövs politiskt statsmannaskap och ansvarstagande för nationen. Någon frivillig?

KRÖNIKA I VÅRT FÖRSVAR NR 4 2013

Read More

I Kiev fortsätter protesterna mot president Janukovitj plötsliga beslut att säga nej till ett avtal om omfattande ekonomiskt samarbete med EU – ett avtal som också skulle vara ett redskap för att reformera landet. Handelskrig, andra ekonomiska och politiska påtryckningar från rysk sida fällde avgörandet.

Hundratusentals demonstranter – i olika politiska schatteringar – säger nej till det tvångsäktenskap som ska ingås med Putinland. Det är spänt. Utrikesminister Carl Bildt har varnat för risken att fortsättningen kan bli mycket dyster.

Medan händelserna utvecklades slag i slag i Ukraina var Karin Enström på besök i Helsingfors. I en intervju i Hufvudstadsbladet (4/12) försvarade hon med de vanliga argumenten den svenska försvarspolitiken. Det som får sägas vara en nyhet är att försvarsministern pekar ut terrorism och organiserad brottslighet som ”militärens största utmaningar”.

 Försvarsberedningen kan väl omöjligen landa i samma slutsats när den i mars lägger fram sitt förslag om försvarets utformning? I beredningens omvärldsanalys från i somras konstaterades att osäkerheten i vårt område har ökat, och att detta främst har med utvecklingen i Ryssland att göra.

Rysslands agerande mot Ukraina och andra stater i ”det nära utlandet” i syfte att inlemma dem i vad man uppfattar som sin rättmätiga intressesfär, understryker att osäkerheten fortsätter att öka. Den ryska maktpolitiken måste dessutom ses i perspektiv av den tyngd som man får i kraft av den alltmer intensiva och avancerade militära övningsverksamheten och tillförseln av nya militära förmågor inom ramen för ett ambitiöst upprustningsprogram.

Och hur passar Sverige in i den nya säkerhetspolitiska verkligheten som definieras av en mörkare riskbild? Tyvärr dåligt. Den iakttagelsen görs också när omvärlden betraktar Sverige.

Ett exempel är Charly Salonius-Pasternak vid Finlands utrikespolitiska institut som inte är nådig i beskrivningen (FIIA Comment 19/2013). Den svenska försvarsreformen beskrivs som underfinansierad och försvaret som underbeväpnat. Försvarspolitiken hänger inte heller ihop med säkerhetspolitiken – och de understödjer därmed inte varandra.

Salonius-Pasternaks slutsats är att Sverige i det allt mer instabila läget i Östersjöområdet inte skapar säkerhet utan tvärtom spelar en destabiliserande roll. Han är inte heller någon ensam ropande röst utan den här bilden sprids allt vidare. Till saken hör dessutom att bara det faktum att Sverige uppfattas som en underskottsproducent av säkerhet gör att vi blir det. Andra makter agerar utifrån den premissen.

Är det verkligen så vi vill ha det? Om inte är Salonius-Pasternaks rekommendation, bättre finansiering och smarta lösningar tillsammans med Finland. Och i den mån inte försvarsanslaget höjs på ett signifikant sätt behövs en för- och nackdelsstudie av ett svenskt medlemskap i Nato.

GÄSTLEDARE I SVENSKA DAGBLADET 12/12 2013.

 

Read More

Artikel i Minerva nett 11/12 2013.

 

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, er et eksempel på geopolitikkens tilbakekomst i Europa – enten vi vil det eller ikke.

Igjen har Selvstendighetsplassen i Kiev blitt fylt opp av hundretusentalls demonstranter, som protesterer mot at president Janukovytsj valgte Russland som veien fremover for Ukrainia fremfor Europa. Situasjonen er spent. Vold har allerede forekommet, og hvorvidt det vil bli mer, avhenger først og fremst av om regimet klarer å holde fast ved strategien om å vente ut demonstrantene eller ikke.

Det kan gå riktig ille.

Det har allerede gått ille.

Angår dette Norge? Eller er Ukraina kanskje bare enda et eksempel på at verden langt borte dessverre ikke er en idyll, men heller ikke egentlig handler om norske nasjonale interesser? Dessuten har jo sneen kommet til slutt, og det lakker i stadig raskere takt mot jul. Men til tross for julestria er det alle grunn til å bry seg: Ukraina er ikke langtvekkistan.

I 2008 viste Russland i krigen med Georgia at terskelen for å bruke militærmakt er lav. Det som skjer nå, viser at terskelen også er lav for å bruke andre maktmidler for å få sin vilje igjennom.

Selvråderetten – å få gjøre våre egne veivalg og bestemme selv – er en norsk grunnverdi. Det som har skjedd i Ukraina, er motsatsen. Russland har gjennom handelskrig og annet økonomisk og politisk press i praksis tvunget Ukraina å velge bort EU. Putin har forsøkt samme hardføre politikk mot andre stater som har villet velge Europaveien. Armenia ”valgte” til og med å inngå i den tollunionen som er Putins og Russlands nye geopolitiske eurasiske prosjekt. Georgia og Moldova som valgte å stå imot presset uroer seg nå for hevnen.

Mens demokrati og rettsstat er ledestjernen for integrasjon med EU, holder det å ville være med i tollunionen for å bli med. Et autoritært styre og høy korrupsjon er intet hinder, snarere tvert imot. Det er den type kleptokrati mange av demonstrantene sier nei til. Man drømmer om et annet liv.

Ukrainske politikere ødela stort sett egenhendig de muligheter som skaptes av Oransjerevolusjonen i 2004. At det likevel nesten ble en omfattende avtale med EU, viser at ”Europa” fortsatt har sin tiltrekningskraft. At det til slutt ikke ble noen avtale, viser at EUs myke makt ikke er tilstrekkelig.

Eurokrise, nedskjæringer i forsvarsbudsjettene og uenighet om fremtiden har svekket EU. Samtidig er også USA – og dermed det transatlantiske båndet – svekket. ”Ombalansering”, ”Syria” og ”Snowden” har skapt et momentum som Russland utnytter til å flytte frem sine posisjoner i den hensikt å skape et nytt tyngdepunkt for maktbalansen i Europa.

Det kan legges til at Russland satser stort på opprustning. Høstens storøvelse ”Zapad 2013” (Vest 2013) er et eksempel på den stadig mer intensive øvelsesvirksomheten som skjer parallelt med at nye kapasiteter tilføres.

Putin har gang på gang slått fast at Russland må ruste opp for å møte forsøkene på å endre den globale maktbalansen (for eksempel gjennom å utvide Nato).

Visestatsminister Dmitrij Rogozin, som også er minister med ansvar for forsvarsindustrien, har understreket at ”trusselen om militærmakt er fortsatt den viktigste faktoren for å løse politiske og økonomiske konflikter i den moderne verden”. For besluttsomt å kunne forsvare freden og Russlands plass i verden må man ”agere med en jernhånd gjemt i en fløyelshanske”.

Det er en retorikk som passer inn i den russisknasjonalistiske ideologien som har erstattet ”modernisering” som legitimitetsskapende budskap. Men den sier også veldig mye om hvordan Kremls herrer ser på verden.

Det underliggende tankegodset i det som er blitt beskrevet som den russiske strategiske kulturen rommer dyrking av styrke og tiltro til å anvende styrke som middel i utenrikspolitikken. Tilsvarende respekterer man andre lands styrke.

Militær styrke er også en måte å skape stormaktsidentitet, og å bekrefte denne statusen, på. I den strategiske kulturen inngår også ideen om en russiske interessesfære som ingen andre skal blande seg inn i. Forestillingen om eksterne trusler odles, og den internasjonale politikken sees som et nullsumspill.

EU er både som idé og i sin karakter motsatsen til tradisjonell geopolitikk. Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, er et eksempel på geopolitikkens tilbakekomst i Europa – enten vi vil det eller ikke.

Men likevel ligger vel Kiev veldig langt bort. I luftlinje er det jo 1629 kilometer mellom Oslo og Ukrainas hovedstad. Ett svar er at det bare er 416 kilometer til Stockholm. Det meste tyder dessverre på at eksemplet Ukraina bare er den fortsatte innledningen til en forverret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, som ikke minst setter Østersjøområdet i fokus. Det er ikke noen tilfeldighet at Russland har øvet på (simulerte) angrep mot de baltiske statene og Polen, eller for den del at man har flyøvelser mot svensk luftrom. Kreml presser på.

Et annet svar er at Nordområdene og Arktis er Norges heteste forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer – og også her merker man at Russland agerer mer krevende, markerer nærvær og bygger opp de militære kapasiteter for å gi tyngde til politikken.

Intet land – ikke engang Norge – er en øy.

 

Read More

Gästledare SvD 29/11 2013

Det är inte utan att mejlkonversationen mellan DN:s kulturchef Björn Wiman och Kristin Clemet på den norska tankesmedjan Civita har ett visst underhållningsvärde (journalisten.no). Men som med all lyteskomik fastnar skrattet i halsen.

I en dystopisk DN-artikel om Fremskrittspartiets inträde i den norska regeringen skrev Henrik Arnstad (DN 14/10): ”För första gången någonsin har ett utpräglat rasistparti av egen kraft tagit sig till regeringsställning i Norden. Valet i Norge – och den nya regering som blir resultatet – blir därmed en mörk händelse i Europas historia.”

Arnstad anklagade också bland andra Civita för att vara bärare av rasismen, men någon replik för de utpekade blev det inte, bara en replikväxling som ställer DN i en dyster dager. Till slut tröttnade Clemet och lade ut inlägget på sin blogg (Clemet.blogg.no). Ett resultat var i alla fall att Arnstad – efter att ha fått läsa repliken – i nätversionen av artikeln rättade ett felaktigt citat med, som det står skrivet, ett tack till en uppmärksam läsare.

Sent omsider har Wiman öppnat sina sidor men det förtar inte intrycket från mejlväxlingen att den verklighetsbild som Arnstad ville sätta inte fick störas. Samma bild har för övrigt kolporterats i klickvänliga Aftonbladet.

Reaktionen i Norge har blivit en blandning av sura miner, upprört försvar och en viss häpen förvåning över foliehattarna på andra sidan kölen. Det kan man förstå. Att bunta ihop FrP med partier som ungerska Jobbik och framställa dem som likvärdiga hot mot demokratin är att med slutna ögon gå in i en intellektuell återvändsgränd.

Man ska inte göra mer av FrP än vad partiet är. Fremskrittspartiet är inte en häst från Troja, utan ett klassiskt missnöjesparti som med tiden blivit mindre missnöjt och mer suget på att ta ansvar. Det har för länge sedan lämnat marginalen och är en del av det politiska livet. Det har blivit något av en ritual att LO-chefen tar en promenad med arbetsmarknadsministern när en ny regering tillträder. Så även i år – trots att ministern hör hemma i Fremskrittspartiet.

Ingen av ministrarna tillhör FrP:s värstingar – sådana finns också i partiet. Vid en presskonferens som vice ordföranden Ketil Solvik-Olsen stod värd för fick en AP-märkt statsvetarprofessor fälla dom. Han beskrev FrP som högerpopulistiskt men framhöll samtidigt att det var fel att likställa det med Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna eller Sannfinländarna.

Professorn betecknade uttalanden av den lokale ledaren för FrP i Oslo som xenofobiska och främlingsfientliga. Solvik-Olsen bad dessutom om ursäkt för att Siv Jensen för några år sedan använde fobibegreppet ”smygislamisering. Den ursäkten var på sin plats. Synd att Jensen inte har gjort samma sak.

Jag väntar emellertid med att trycka på panikknappen till dess att regerings-FrP i sin retorik eller politik gör skäl för de onda aningarna. Och Norge då? I Stortingsvalet röstade 84 procent på andra än Jensen.

Read More