Et landsmøte for forsvaret

Høyre gjør det bra i opinionen, og regjeringen ville fått fornyet tillit dersom det var valg i dag. Erna Solberg er den statsministeren som ”Ola og Kari” helst vil ha. Kort sagt, det kommer til å bli mye ”feel good” på Høyres landsmøte. Det finnes ett spørsmål som kan forstyrre den gode stemningen – og det ville i så fall være veldig bra. Til forskjell fra det meste som skal behandles på landsmøtet er nemlig dette spørsmålet eksistensielt.

Det gjelder forsvaret av Norge – og Norges bidrag til fred og sikkerhet i Europa. Hele 17 av 19 fylkeslag har sendt inn resolusjoner med krav om en økt satsning på forsvaret. 11 vil binde opp regjeringen til å oppfylle Natos toprosentsmål. De vil ganske enkelt oppfordre landsmøtet til å følge Solbergs motto om at Høyre skal stå for Bedre løsninger.

Og åpenbart er det nødvendig at landsmøtet trår til.

Å dømme etter opplysninger i Dagens Næringsliv har Solberg & Jensen lagt de økonomiske rammene foran den kommende beslutningen om langtidsplanen på et nivå som ligger langt under hva både forsvarsminister Søreide og forsvarsjef Bruun-Hanssen har ansett som forsvarlig for å kunne møta det trusselbildet som er den nye normalen. Bruun-Hanssen ville ha 175 milliarder over 20 år, men rammen er satt til 80-100 milliarder.

Forsvarsjefen betegnet sitt råd som nøkternt, så hvordan skal en halvering betegnes? En militærfarse? Kapasiteter må avvikles samtidig som andre ikke utvikles – og det i en situasjon der omverdenen på kort og mellomlang sikt ser stadig verre ut. På nettsiden AldriMer.no oppgis det at hele arbeidet med langtidsplanen blir forsinket.

Det er det lett å forstå. Ligningen er umulig å løse – i en virkelighet som best kan beskrives som at usikkerheter, risiki og trusler står i kø i Europa.

• Terroristdåden i Bryssel – det kommer nok til å bli flere.
• Krigen i Ukraina fortsetter.
• Flykting- og migrasjonskrisen er ikke over.
• Misnøyepopulismen vokser.
• En ny finanskrise kan komme.
• Og ja – Sanders eller Trump kan flytte inn i Det hvite hus.

Nato i sentrum
Til det sikkerhetspolitiske landskapet hører også at EU er dypt splittet. I nord og syd. I øst og vest. I synet på økonomi, Russland, flyktinger og migranter. Folkeavstemnings-neiet i Nederland til assosiasjons- og handelsavtalen mellom EU og Ukraina styrker de allerede sterke sentrifugale kreftene. Resultatet av den kommende britiske EU-avstemningen kan bli Brexit. I Frankrike vil Marine Le Pen ha sitt eget Frexit – og i Sverige flagget Jimmy Åkesson nylig støtte til en ny folkeavstemning om EU.

Dette er en utvikling som gjør Nato og den transatlantiske lenken enda viktigere for Europa. Her kan og bør Norge, også for sin egen skyld, bidra med en forsvarlig langtidsplan.

En helt avgjørende forandring er at aksen USA–Europa, som har båret tryggheten i etterkrigstiden, er blitt svekket. Jovisst forsterker USA sitt militære nærvær i Europa etter Krim, men som det tydelig ble vist i FFI-forsker Magnus Peterssons studie The US Nato Debate(Bloomsbury 2015) er den langsiktige trenden en annen. USA vender seg mot Asia.

At båndene over Atlanteren ikke er like sterke som tidligere henger også sammen med at Europa ikke dyrker relasjonen til USA. Det avspeiles framfor alt, og over lengre tid, gjennom at Europa ikke tar sin andel av ansvaret for sikkerheten i Nato. Forsvarsbevilgningene er satt på sultekur. Nå snur denne trenden i flere av Natos medlemsland. At Norge gir sitt bidrag, styrker ikke bare Nato, men også de bilaterale relasjonene med USA.

Men er det så viktig hva akkurat Norge gjør? Svaret handler om innflytelse, stabiliserende avskrekning og hjelp når nøden er størst. Norge klarar seg jo ikke på egen hånd.

Putin staves trøbbel
I perioden 2006-2015 er de russiske forsvarsutgiftene nesten fordoblet, og som andel av BNP har de økt fra 3,5 prosent til 5,4 prosent. På tross av økonomisk krise skjermes bevilgningene, selv om stigningstakten har minsket noe. Russland utpeker nå Vesten, Nato og særlig USA som fiende.

Til bildet hører også den aktive politikken for å svekke Nato og splitte EU. Blant virkemidlene inngår å påvirke opinionen i Europa gjennom å legge ansvaret for flyktning- og migrasjonskrisen ”på forsøkene på å spre vestlig demokrati i Midt-Østen”. Samtidig har Russland gjennom bombingen i Syria – direkte eller indirekte – anvendt folk som våpen for å gjøre krisen i Europa dypere.

Etter terroristangrepet i Brussel formulerte den nasjonalistiske politikeren Vladimir Zjirinovskij seg mer bardust: ”Europa angripes av terrorister og angrepene kommer til å spre seg over hele Europa. Så bra for oss.”

Sikkerhetsordningen i Europa gikk i stykker da Putin gikk inn i Ukraina. Russland vil ha en egen innflytelsessfære i ”det nære utlandet” og intervensjonen i Syria understreket ambisjonen om å anerkjennes som stormakt. Utenriksminister Sergej Lavrov har formulert dette målet som at man vil ha en ny avtalefestet sikkerhetsordning i Europa – og at dette er en forutsetting for stabilitet. Trusselen er eksplisitt: ”I de to siste århundrer at etthvert forsøk på å samle Europa uten Russland og mot dets vilje uavvendelig ledet til tragedier.”

På hjemmebane pisker Kreml opp en stemning av en truende omverden og krig. Et eksempel er nyhetsbyrået Regnum, som på basis av mediebildet i omverdenen har laget en slags trusselindeks med en skala 1 til 100. 1 er idyll i de bilaterale relasjonene mellom Russland og andre stater, 100 er krig. Det er ikke overraskende at Ukraina får 85 i indexen, men unektelig interessant at Norge får 80. Det sier en del om synet på verden omkring.

Å utgjøre en forskjell i nærområdene
Tenkelige fremtider – de som forsvars- og sikkerhetspolitikken må ta høyde for – byr på mer  global konkurranse, turbulens og ustabilitet. Veldig mye av usikkerheter, risiki og trusler dreier seg om saker som Norge påvirkes av, men har liten mulighet til å påvirke.

Det er fremfor alt i nærområdet som det er mulig å virkelig utgjøre en forskjell – og det er også der Norge som stat har et særlig folkerettslig ansvar.

”Si vis pacem, para bellum.”

Publicerad på Minervanett 8 april 2016.