I dag feirer Sverige sin nasjonaldag. Vi feirer at 6. juni 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og at det dermed ble satt punktum for Kalmarunionen mellom Sverige, Danmark og Norge.
Sverige ble igjen et selvstendig land og har altså vært en egen nasjonalstat i snart 500 år. Men dagen feires også til minne om forfatningen fra 1809.
Den kan riktignok ikke likestilles med den langt mer demokratiske norske grunnloven fra 17. mai 1814, men den inneholder blant annet et sterkt maktfordelingsprinsipp. Selve feiringen kan heller ikke sammenlignes med 17. mai.
I 1983 fikk Svenska flaggans dag, som denne dagen kalles, status som nasjonaldag. I 1996 ble den salutteringsdag, og først i 2005 en «rød» dag, altså helligdag.
Underkommunisert
Det er nok etterhvert blitt noen flere som feirer dagen, men det er langt færre svensker enn nordmenn som feirer nasjonaldagen sin. Og det er sikkert enda færre som vet hvorfor det er akkurat 6. juni.
Den beskjedne nasjonaldagskaken med svensk flagg på, Sverigebakelsen, er et symbol så godt som noe på at festen ikke er den samme på begge sider av kjølen.
Det blir av og til sagt at den svenske nasjonalismen består i at det ikke finnes noen nasjonalisme. I Norge – med en annen historisk erfaring i bagasjen – er nasjonalismen ingen mangelvare.
Den påvirker i begge tilfellene hva som blir løftet frem, og hva som ikke får helt plass i den nasjonale fortellingen. I Norge er «svenskheten» – i form av påvirkning og nærvær – det som er underkommunisert. Hva kan da være mer passende på den 6. juni enn å minne om hva denne består av?
Svensk opphav
Personalunionen med Sverige fra 1814 ble innført med tvang, men i årene frem til skilsmissen i 1905 ble den norske grunnloven beholdt, og landet opplevde en sterk økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Motstanden mot unionen var heller ikke kompakt.
Et eksempel på det: Tittelen på den opprinnelige versjonen av Bjørnstjerne Bjørnsons «Ja, vi elsker dette landet» fra 1859 var «Norsk Fædrelandssang». Sangen var tilegnet «Norges Konge og Hans Majestæt Kong Karl». Men ikke alle vers synges.
Det som er typisk norsk – selv nasjonale markører – kan ha svensk opphav. For eksempel Hans Majestet Kongens Garde i mørkeblå uniformer med utsmykning og tilbehør laget etter svensk gardemodell av 1886.
Hatten (en slags skalk i filt med fjærpryd av svart bøffeltagl) ble designet av unionskongen Karl XVs hustru dronning Louisa.
Stortinget ble tegnet av svenske Emil Langlet, og svenske arkitekter og byggmestere sto bak mye av det historiske Oslo som er så vel hegnet om. Disse kulturmiljøene ble senere bevart av Arno Berg. Denne svensken ble Oslos første byantikvar.
Hjelp under krigen
Et annet eksempel på en nasjonal markør er «Norge i rødt, hvitt og blått» fra 1941. Melodien er hentet fra den svenske «Obligationsmarschen» fra 1940, som skulle få svenskene til å kjøpe såkalte försvarsobligationer for å styrke det svenske forsvaret.
Det er mye å si om den svenske ettergivenhetspolitikken under andre verdenskrig, men også mye å legge til: Mottak av 50.000 norske flyktninger, dannelse av polititroppene, De hvite bussene. Eller politidirektør Harry Söderman, som reiste fra Stockholm og befridde Grini på eget initiativ 8. mai 1945.
Til bildet hører også Svenska Norgehjälpen med presten Axel Weebe som sentral figur. Hjelpeinnsatsen begynte beskjedent høsten 1942 med at et førtitalls barn fikk et daglig måltid mat i Margaretakyrkan i Oslo.
Da det ble satt punktum for bespisningen etter krigsslutt, var det blitt servert 164. 256 dagsporsjoner «svenskesuppe» på 1119 steder rundt om i Norge.
Hotel Cæsar og Fleksnes
Med det svenske i Norge har det seg litt som med den svenske finansfamilien Wallenbergs valgspråk: virke, men ikke synes. Ikonet Fleksnes hadde en svenske i bakgrunnen, og senere var det to svensker som sto bak TV 2s langtidssuksess Hotel Cæsar.
Og apropos Wallenberg: Familien Wallenberg var med på å finansiere viktig industrisatsing med Norsk Hydro i 1905 og Orkla i 1904. Nå er Sverige det landet som foretar de største direkte investeringene i Norge.
De fleste store svenske virksomheter er på plass. Norge og Tyskland konkurrerer om å være Sveriges største eksportmarked.
Feiringen av Luciadagen, fastelavensriset og maiblomsten kommer alle fra Sverige, akkurat som dansebandmusikken. Evert Taube er bare én av mange svenske visediktere i den norske visekanonen.
Det daglige
Påvirkning og nærvær merkes også i det daglige på annen måte. Norsk språk er fullt av lånord fra svensk, for eksempel kjendis, finkultur, kompis, sosialgruppe, venstrevridning. Mange bil-ord er hentet fra svensk, og det samme gjelder innenfor idretten.
Svensker har innvandret til Norge i bølger. Noen har skrevet seg inn i historien – og spennvidden er stor.
Teatersjefen på Christiania Theater Ludvig Josephson regisserte selv den første oppsetningen av Peer Gynt i 1876, og han bidro dessuten til den siste versjonen. Denne svensken var den som på alvor fikk satt Ibsen på det norske teaterkartet.
Sten Ekroth var mannen som midt på 1960-tallet sto bak dannelsen av Norges første virkelige popband, The Pussycats. Senere spilte han en aktiv rolle i å påvise at et justismord var blitt begått i saken mot den drapsdømte Per Liland.
I 1994 fikk Ekroth rett. Som et resultat av det ble Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker dannet.
Svenske innvandrere
Svenske innvandrere har skrevet norsk historie. Sosialhistorie. Krigshistorie. Kulturhistorie. Politisk historie. Pophistorie. Gastronomhistorie. Sportshistorie. Vært med på å bygge landet. Og både Haakon VII og hans barnebarn Harald V har svenske Bernadotte-prinsesser som mødre.
Og skal man tro en undersøkelse fra World Value Survey, blir nordmenn stadig mer like svensker rent verdimessig.
Graffitien «Partysvensker go home» fra 2008, som nå er borte, fikk etterhvert et tillegg. Under originalteksten ble det stilt et retorisk spørsmål: «Men Norge er jo svensk?»
Å minne om «svenskhetens» betydning for Norge kan kanskje fremkalle storsvensk-vibber hos nasjonalt overfølsomme nordmenn. Men i seg selv viser jo dette først og fremst hvor nær landene står hverandre og hvor godt forholdet er.
I unionstiden var det en fiksjon å snakke om broderfolk. Til tross for søskenkrangel er det i dag en realitet.
Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum.
Publicerad i Aftenposten 6/6 2021.
Read More