Claes Arvidsson

Archive
Sverige

Sveriges medlemskap i Nato sätter punkt för en 200-årig säkerhetspolitisk doktrin. Man kan också beskriva det som ett definitivt farväl av de kvardröjande mer sentida nationella myterna om neutralitetens välsignelser och vår frälsande mission i världen. Sverige har blivit det vi i grunden är – ett vanligt land i Europa hemmahörande i den västliga politiska säkerhetsgemenskapen. 

Kort sagt, vi har kommit ut ur garderoben.

Det hade kunnat ske långt tidigare men Socialdemokraterna har stått i vägen. Det krävdes ett fullskaligt krig i Europa, Finlands ansökan om medlemskap och ett kommande riksdagsval för att Magdalena Andersson skulle göra det som är ”bäst för Sverige”.

Innan dess handlade politiken om att göra det som var bäst för partiet och dess identitet. Politiken har burits upp av en idylliserande föreställning om Olof Palmes alliansfrihetspolitik som satte FN, fred och tredje världen i fokus – med Sverige i centrum som moralisk stormakt. USA och Sovjetunionen var lika goda kålsupare – och Nato var tabu.

Det har varit en ideologibaserad verklighetsflykt bort från sanningen om ”neutralitetens” välsignelser. 

Under andra världskriget stod Sverige först neutralt på Hitlers sida (för att försöka hålla kriget borta) och sedan på de allierades sida (för att de skulle segra). Med det kalla kriget blev doktrinen ”alliansfrihet i fred, syftande till neutralitet i krig”. I verkligheten inleddes ett långtgående hemligt militärt samarbete med Nato-länder (främst USA) i en ”dold allians” med udden mot Sovjetunionen. Sverige ingick i Natos krigsplanering och Nato i Sveriges. 

I offentligheten lät det annorlunda, som när Tage Erlander 1959 i riksdagen slog fast att: ”Förberedelser och överläggningar för militär samverkan med medlemmar av stormaktsallians är sålunda helt uteslutna, om vi vill bevara förtroendet för vår utrikes- och försvarspolitik.” 

Svenska folket fick en lögn till livs, men Sovjetunionen visste förstås om dubbelspelet. Visste var vi hörde hemma. 

EU-medlemskapet 1995 var också en hemkomst, som dessutom innebar att alliansfriheten byttes ut mot militär alliansfrihet. Ett nytt steg togs 2009 då en ensidig säkerhetsgarantiförklaring utfärdades i förhållande till annat medlemsland i EU eller nordiskt land. Biståndet skulle även kunna vara militärt.

Samarbetet med Nato blev öppet 1994 genom deltagande i Partnerskap för fred. Sverige har sedan dess krigat för fred under Nato-flagg, deltagit i oräkneliga Nato-övningar, ingått avtal för att bättre kunna ge och ta emot hjälp och så vidare. 

Det är bara i förhållande till myten om ”neutraliteten” som det fullvärdiga medlemskapet är stort steg. I verkligheten är det bara det naturliga steget.

Gränsen som inte fick överträdas gick vid ett formellt medlemskap i Nato som skulle förpliktiga Sverige att bistå alliansvän i nöd. Samtidigt utgick försvarsplaneringen från att Sverige skulle få bistånd från Nato även utan bindande säkerhetsgarantier. Kort sagt, doktrinen var inte mer trygg än att vi fick hoppas på det bästa. 

Att som Natomedlem nu ha musketörsprincipens artikel 5 i ryggen är dock inte detsamma som rast och ro. Tvärtom. I stället väntar uppgiften att bli medlem på riktigt, växa in en egen roll och ytterligare anpassa försvaret. 

Sverige ska inte längre från åskådarplats följa utvecklingen utan ha en uppfattning i centrala frågor för försvarsalliansen. Är Macrons utspel om truppnärvaro i Ukraina bra eller dåligt? Vilken roll ska EU ha i fråga om försvar och säkerhet? Ska Nato ha en europeisk pelare? Och hur räta ut frågetecknen kring hållfastheten i USA:s engagemang för Europa? 

Donald Trump har goda utsikter att i januari 2025 än en gång sväras in som USA:s president. Trots dystra minnen från förra gången det begav sig gick det chockvågor genom Europa när han svor sig fri från Natos kollektiva säkerhetsgaranti och uppmuntrade Putin att angripa medlemmar i Nato som inte uppfyller målet från 2014 om att satsa två procent av BNP på försvaret.

Ledare i Svenska Dagbladet 9 mars 2024

Read More

Bør vi forberede oss på krig? Toppmøtet i Vilnius er et bevis på at Nato tar dette spørsmålet alvorlig etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina. For første gang siden slutten av den kalde krigen har alliansen vedtatt regionale planer for forsvar og avskrekking i forhold til Russland. Det er bare synd at opprustningen av det militære og sivile forsvaret ble forsinket.

Alarmklokken burde ha ringt høyt med den russiske krigen i Georgia i 2008, og fremfor alt da Russland angrep Ukraina i 2014. Den russiske hybridkrigføring mot Vesten ble heller ikke tatt på alvor. Mangelen på skarpe reaksjoner ble en «invitasjon» til Kreml om å gå videre i 2022.

Men nå er det alvor – og derfor er det viktig for Nato at ikke bare Finland, men også Sverige blir medlem. Etter et år med iherdig pruting i Erdoğans basarer har Tyrkia (og dermed også Ungarn) gitt opp motstanden. Ratifikasjonene må skje så snart som mulig. La oss håpe at det ikke blir forstyrrelser.

Men veien til medlemskap har vært lengre enn som så. 

Først var ett, så to og etter Krim i 2014 alle de fire borgerlige partiene i Sverige tilhengere av medlemskap i Nato. Men sosialdemokratene sto i veien – helt til veien tok slutt. Putins «war of choice», en borgerlig opposisjon som ikke lenger ga sosialdemokratene vetorett og fremfor alt Nato-prosessen i Finland, gjorde det politisk umulig for sosialdemokratene å ikke endre den sikkerhetspolitiske linjen. 

Den daværende sosialdemokratiske regjeringen leverte søknaden til Nato med bred støtte i opinionen og med tilslutning fra de fire borgerlige partiene og Sverigedemokraterna (som tidligere hadde vært for et Nato-alternativ, men mot medlemskap!). Miljöpartiet de gröna og Vänsterpartiet var imot.

Så sent som i utenrikserklæringen 16. februar 2022 uttalte utenriksminister Ann Linde at Sverige ikke ville søke om medlemskap. Så kom invasjonen mindre enn en uke senere. Likevel hevdet statsminister Magdalena Andersson 8. mars at en svensk søknad «ytterligere [ville] destabilisere situasjonen i Europa».

Deretter gikk det raskt da den interne Nato-motstanden ble overvunnet. I takt med Finland ble det søkt om medlemskap i Nato i mai 2022, og på Nato-toppmøtet i Madrid måneden etter fikk de to søkerne status som inviterte medlemmer. Finland fikk bli medlem, mens Sverige fikk problemer med Tyrkia.

Det gjorde vondt i det sosialdemokratiske såret da plasteret raskt og resolutt ble fjernet – og det tok tid for statsminister Magdalena Andersson å gjøre det eneste riktige. 

Den idylliske forestillingen om Olof Palmes alliansefrie politikk med fokus på FN, fred og den tredje verden henger igjen i sosialdemokratenes verdensbilde. Folk har drømt seg tilbake til det sosialdemokratiske landet som de husker som en moralsk stormakt. Supermaktene USA og Sovjetunionen ble fremstilt som to alen av samme stykke – og Nato var fy, fy.

Det kan også beskrives som en ideologibasert virkelighetsflukt som tålte sannheten om nøytraliteten dårlig.

Under andre verdenskrig erklærte Sverige seg nøytralt i forhold til de krigførende statene, men var først nøytralt på Hitlers side (for å prøve å holde krigen unna) og deretter på de alliertes side (slik at de kom til å vinne). Med utbruddet av den kalde krigen ble den sikkerhetspolitiske doktrinen nedtegnet som «alliansefrihet i fred, med sikte på nøytralitet i krig».

Bak den offentlige scenen ble nøytraliteten supplert med en «skjult allianse» i form av hemmelig militært samarbeid med Nato-land og først og fremst USA. Det kan virke litt hyklersk at samtidig som Olof Palme kritiserte B52s teppebombing over Hanoi, var det en del av krigsplanleggingen at de samme B52-ene skulle få krysse svensk luftrom for å bombe det sovjetokkuperte Baltikum.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble nøytralitetsdoktrinen stadig mer utvannet, og med inntreden i EU i 1995 ble alliansefrihet erstattet av militær alliansefrihet. I 2009 ble det utstedt en sikkerhetsgaranti til EU-medlemsland eller nordiske land. Sverige, lød løftet, ville ikke være passivt ved angrep og støtten kunne også være militær.

Derimot kunne Sverige ikke automatisk regne med tilsvarende bistand. Derfor er et mer intensivt forsvarssamarbeid på bilateral, trilateral og multilateral basis etablert i håp om å sikre hjelp. Ikke minst handler det om et åpent samarbeid med Nato (som startet i 1994 innenfor rammene til Partnerskap for fred). 

Sverige har kjempet krigen for fred under Nato-flagget, deltatt i Nato-øvelser basert på artikkel fem, inngått en vertslandsavtale (HNS) for bedre å kunne gi og motta bistand og har kunnet delta i Natos innsatsstyrke (NRF).

Det er realiteten bak myten om det «nøytrale» Sverige, en myte som til slutt ble uholdbar. 

Fra 2017 har svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk lagt til grunn at et væpnet angrep ikke kan utelukkes og at en storkonflikt kan innledes med et angrep på Sverige. Ved en eventuell konflikt i nærområdet ville heller ikke Sverige kunne stå utenfor, fordi den nordisk-baltiske regionen er et sammenhengende kampområde.

Å stå utenfor Nato ble da enda mer selvmotsigende fordi Sverige ikke ville klare seg selv.

Den uuttalte begrunnelsen for denne «la oss-håpe-på-det-beste-doktrinen» var at Sverige ikke trengte artikkel 5. Den geostrategiske situasjonen kombinert med innbetalinger til Nato med styrkebidrag til operasjoner ble sett på som garanti nok for at hjelpen ville komme. På denne måten trengte heller ikke Sverige å støtte Natos musketér-prinsipp. Sverige var så å si en stolt gratispassasjer.

I virkeligheten hadde Sverige plassert seg i en svært dårlig situasjon. Det nasjonale forsvaret var i praksis demontert – mens forpliktende sikkerhetsgarantier manglet.

Først etter det russiske angrepet på Ukraina og annekteringen av Krim i 2014 ble forsvarspolitikken lagt om fra å satse på innsatser i fjerne lender til å gjenoppbygge det nedlagte nasjonale forsvaret. Selv om trusselbildet ble stadig mørkere, ble tempoet først skrudd skikkelig opp etter 2022.

Nå melder trepartiregjeringen, ledet av Moderata Samlingspartiet, at Sverige skal nå Natos to-prosentmål i 2024.

Sverige forsvares best i Nato, bekreftet Försvarsberedningen (regjeringens rådgivende komité for forsvars- og sikkerhetspolitikk) i mai i den sikkerhetspolitiske rapporten Alvorstid. Og i likhet med den norske Forsvarskommisjonen fremhevet de den store sikkerhetsfordelen med hele Norden i alliansen.

Den nye militærgeografien gjør at tenkningen i hele Norden blir mer nordisk, for eksempel når det gjelder militær kapasitet. Det betyr for eksempel stor slagkraft når ca. 250 topp moderne jagerfly (F35 og Gripen) kan opptre sammen over hele det nordisk-baltiske kampområdet.

For Sverige blir Norrland mer strategisk viktig i det som sammen med Norge og Finland blir et felles forsvar av Nordkalotten. Siden det ville være umulig å utarbeide en felles velfungerende forsvarsplan for Finland og vanskelig å få en fungerende felles forsvarsplan for de baltiske statene, er Sverige i Nato viktig. Muligheten til å bruke svensk territorium, gir dybde i forsvaret. Det nyter også Norge godt av. 

I Østersjøen endres maktbalansen, når Nato fra Gotland kan kontrollere sjø- og luftrutene i regionen. Et annet eksempel på nordisk gevinst er at beskyttelse av forsyningsveier gjøres lettere – ikke minst gjelder dette Gøteborg, som også er Norges viktigste havn.

Nordisk tenkning gir store muligheter, men mye gjenstår. Det krever også vilje til å se seg selv i et nytt lys. Slik må Norge for eksempel forholde seg til å ikke lenger være Nato i nord. Sverige må på sin side passe seg for storebror-tendenser. 

Nato-toppmøtet i Vilnius finner sted med Russlands krig mot Ukraina som bakteppe. Den russiske aggresjonen, slår ekspertene på FOI i en studie, handler om mer enn bare Ukraina, og er forankret i selvbildet «en stormakt som er truet av Vesten». Krigen er dermed et spørsmål om den russiske nasjonens overlevelse – og et forsvar mot vestlig innflytelse og vestlige verdier.

Mot den bakgrunnen kan en opptrapping av krigen til en direkte konfrontasjon mellom Russland og Nato ikke utelukkes. Det kan heller ikke utelukkes at atomtrusselen realiseres. En annen slutning er at konflikten med Vesten vil bli langvarig, uavhengig av utfallet i Ukraina.

Med søknaden om medlemskap i Nato kom Sverige ut av skapet og åpnet opp om å tilhøre det vestlige politiske sikkerhetsmiljøet. De kom hjem. Og med både Finland og Sverige som fullverdige medlemmer, øker sikkerheten i hele Nato. 

Krönika i Altinget.no 13 juli 2023.

Read More

Vi kompromissar inte med personer som frivilligt har anslutit sig till en terroristorganisation – och därför lämnar vi Høyre-ledaren Erna Solbergs koalitionsregering.

Det var beskedet från Fremskrittspartiets Siv Jensen i januari 2020. Politiken i allmänhet var för grå och nu hade bägaren runnit över. Detta efter beslutet att hämta hem en norsk-pakistansk kvinna och hennes två barn från fånglägret al-Hol i nordöstra Syrien – därmed också ge efter för det som i praktiken var ren och skär utpressning.

Att ta hand om disken, byta blöjor och se till att maken kunde vila upp sig efter arbetsdagen innebar dessutom att hon gjorde det möjligt för mannen att strida. Kort sagt, hon var inte bara en mor utan en terroristhemmafru. 

Kvinnan var en av de runt hundra norska medborgare – allra mest män – som tog sig till Syrien för Jihad. I Sverige gjorde omkring 300 personer samma livsresa. Regeringens bud hade varit att endast hämta den då fyraåriga sonen som uppgavs vara svårt sjuk, men modern krävde att alla – eller ingen – skulle flygas till Norge.

Vid ankomsten till Gardemoen greps hon för misstanke om att ha varit ansluten först till al-Nusrafronten och sedan till IS. Efter att ha suttit häktad mer än 400 dagar dömdes hon nyligen i första instans till tre och ett halvt års fängelse. Hon har överklagat.

Den 29-åriga kvinnan lämnade Oslo 2013 för att vara tillsammans med sin norskfödde man Bastian Vasquez i Syrien, som hon gift sig med på Whatsapp. Mannen hade lämnat Norge året innan. Efter hans död i samband med bombtillverkning 2015 hann hon med ytterligare två äktenskap.

Propagandans ”Familjevänliga Jihad” innebar i verkligheten att bli utsatt för både fysiskt och psykiskt våld. Sexuella övergrepp ingick. Och hon hade inte rörelsefrihet. I rätten förklarade hon – nu klädd som en vanlig Oslojente – att hon inte stöttat IS, att hon ångrat flytten till Syrien och att hon bara hade varit en enkel hemmafru i kalifatet.

Oslo tingsrätt höll inte med. Hon visste vad IS stod för och var införstådd med vilket slags liv hon reste till. Att ta hand om disken, byta blöjor och se till att maken kunde vila upp sig efter arbetsdagen innebar dessutom att hon gjorde det möjligt för mannen att strida. Kort sagt, hon var inte bara en mor utan en terroristhemmafru.

Som också påpekats spelar IS-kvinnor roll i propagandakriget, i rekryteringen och faktiskt även som deltagare i strid. Och förstås ingår det i uppdraget att föda nya IS-krigare.

Kvinnan dömdes med stöd i strafflagen §136 som kriminaliserar aktivt deltagande i en icke-statlig militär verksamhet i utlandet eller förberedelse till detta. Med det avses att bilda, delta i, rekrytera till, bidra ekonomiskt eller bistå med annat materiellt stöd till en terroristorganisation.

I Sverige hade hemmafruterroristen bara kunnat återuppta sitt gamla liv.

Norge införde en ny terroristlag 2013. Sju år senare infördes den svenska motsvarigheten som med samma skärpa kriminaliserar ”samröre” med terrororganisationer till exempel i form av vapenhantering och uthyrning av mark. 2016 skapades det lagrum i vilket den norsk-pakistanska kvinnan dömdes. I Sverige kommer den lagändringen att träda i kraft tidigast 2023

Terroristbrottslagstiftningen har skärpts över tid och det är förstås bra. Likväl finns det anledning att grubbla både över regeringen Löfvens saktfärdighet och betydelsen av att man till vänster i politiken närmast rutinmässigt drar islamofobikortet. Allt i perspektiv av exempel som MP-ministern Mehmet Kaplan, det mångåriga drevet mot terroristforskaren Magnus Ranstorp och SR-fallet med reportern som föll för den islamist hon skulle granska.

Det är inte någon dålig framtidsspaning att ”vi var naiva” är ett uttryck som kommer att gå i repris. 

Krönika publicerad i Altinget 14/5 2021.

Read More