Claes Arvidsson

Archive
Ukraina

Donald Trump + Vladimir Putin = sant. Av förspelet inför skiftet i Vita huset är det just en politik baserad på gemensamt tycke som kan förväntas. Hur långvarig förbindelsen blir, är förstås osäkert när två alfahannar ska deala med varandra och båda vill vara den som tar hem vinsten. Även om lyckan blir kort lär dock skadan redan vara skedd.

Samma svar gavs när frågan ventilerades vid en konferens på Institutt for forsvarsstudier i Oslo. Syftet med sanktionerna var att tvinga Ryssland att ändra politik, men icke. Och det stämmer ju. Krim är nu en integrerad del av Putinland – och i det tysta är det ett faktum på marken som har accepterats även i EU och USA.

Putin fortsätter dessutom framgångsrikt att destabilisera Ukraina och lyfter inte ett finger för att genomföra sin del av Minsk II-avtalet. Det lågintensiva kriget i östra Ukraina bara fortsätter. Men det är krig. På riktigt. I Europa.

Sanktionerna har inte heller, som det fanns förhoppningar om, lett till protester i Ryssland. Tvärtom talar statistiken sitt tydliga språk. Putins förtroendesiffror tog ett skutt efter Krim, och även stödet för hans politik i stort ökade. Eliten var redan i Putins ficka och maktens fördelningspolitik är en garant för att den förblir där.

Trumps tilltänkte utrikesminister Rex Tillersson har sagt att sanktionernas viktigaste effekt är att ha skadat amerikanska affärsintressen. Samma kritik hörs i Europa.

Tyska socialdemokrater och konservativa i CSU har gjort gemensam sak mot sanktioner som inte funkar utan bara är dåligt för affärerna. Det argumentet sänktes på sanktionskonferensen. Exportnedgången började före Krim och handlar om tillståndet i den ryska ekonomin. Effekterna av de ryska kontrasanktionerna är inte heller stora. De är, kan det tilläggas, dessutom mest kännbara bland de EU-medlemmar som är mest ivriga anhängare av EU:s sanktionspolitik.

Att sanktionerna – med en årlig BNP-effekt på minus 0,5–1 procent – inte har bitit kan hänga samman med att de inte har varit tillräckligt långt- gående. Det har inte heller har varit möjligt med politisk isolering. Samtidigt är misslyckande ett tankefel. Sanktionerna har haft effekt. De har varit tillbakahållande på den ryska offensiven och på sikt leder uteblivna investeringar till lägre tillväxt.

Och vad hade varit alternativet? Bara acceptera? Ge upp grundläggande principer? Samma fråga måste vi ställa till dem som nu vill avveckla sanktionerna. Likväl kan det gå så. Med en tweet kan Trump sätta återtåget i rullning, också i EU.

Men om sanktionerna upphör kommer Putin inte sluta vara Putin. Problemet är ju att Kreml vill ha en annan världsordning än den liberala, som byggdes upp under efterkrigstiden och byggdes ut efter kalla kriget. Ett ännu större problem är att Donald Trump inte heller verkar särskilt intresserad av att bevara den.

Gästledare i Svenska Dagbladet 19/1 2017.

Read More

Ibland blir det tröttsamt med den närmast slentrianmässiga kritiken mot public service för att vara vänstervriden. Men ibland undrar också jag vad sjutton de håller på med i TV-huset.

Ta exemplet med den franske journalisten Paul Moreiras dokumentärfilm Ukraina: revolutionens mörka sida. Det bärande budskapet är att Majdan var ett slags konspiration för att störta den Putintrogna regimen i Kiev – med USA och högerextremister i huvudrollerna som skurkar. Kort sagt, det är Moskvas röst som ekar i speakertexten.

Den internationella kritiken blev därefter. Inte ens en lång lista med dokumenterade faktafel hindrade dock SVT:s Dokument utifrån att vilja visa filmen. Visserligen ledde protester till att visningen sköts upp, men efter att redaktionen hade genomfört en egen faktagranskning gjordes den ”samlade bedömningen” att filmen skulle sändas.

I sitt försvar lyfte SVT fram vikten av att sända ”kontroversiella dokumentärer” som kan bidra till ”fördjupade kunskaper om världens konflikter”. Det är förstås utmärkt. Men det gör agerandet i fråga om en annan dokumentär blir ännu mer svårförståeligt. SVT har varit medproducent till filmen Watching the Moon at Night men har brutit kontraktet, hoppat av och förklarat att man inte kommer att sända. Allt utan att någon offentlig motivering har gjorts. Men en sådan skulle behövas – för beslutet är verkligen inte självförklarande.

Bo Persson och Joanna Helander har gjort en visuellt stark film med hög närvaro, som låter kommentatorer vrida och vända på terrorism i dess olika ideologiska eller religiösa tappningar. Det är historia och nutid. Perspektivet är globalt. Offren ges en röst. Det är en bra och viktig film – inte minst eftersom den även tar upp kopplingen mellan den moderna terrorismen och antisemitismen.

Watching the Moon at Night har visats i sex länder och på åtta filmfestivaler. Ordförande i den Europeiska filmakademin, regissören Agnieszka Holland, är en av dem som hyllar filmen för att den sätter igång tankeprocesser. Berättelsen, betonar Holland, drivs inte av en enda förenklad tes och saknar ”politisk korrekthet”. Och, kan man fråga SVT, är det inte just sådana perspektiv som vi behöver?

Ukrainafilmen är ett exempel – om inte annat – på lockelsen att sända ”bra” TV med konspirationer som dramaturgisk grund. I Watching the Moon at Night utmanas däremot indirekt konspirationsteorin att den nutida islamistiska terrorismen egentligen är USA:s och Israels fel – och att vi trots allt måste ”förstå” terroristerna. Det låter helt enkelt inte så ”Ship to Gaza”, när Hamas utrikesminister lägger ut rörelsens antisemitiska hatbudskap.

Men det vi verkligen innerst inne behöver förstå är, som systern till ett av baskiska ETA:s offer säger i filmen, att det enda som terrorism kan skapa är lidande, och att terror aldrig kan rättfärdigas.

I  dag visas Watching the Moon at Night på Bio Roy på Avenyn i Göteborg.

Gästledare publicerad i Svenska Dagbladet 7/6 2016.

Read More

När försvars- och säkerhetspolitiken diskuteras hörs ofta ljudet av glas som krossas. Så har det också varit i anslutning till frågan om Värdlandsavtalet med Nato. Det kastas sten i glashus. I en debattartikel i SvD pekade borgerlighetens fyra försvarsföreträdare på att oenigheten inom regeringspartierna var osäkerhetskapande (SvD 21/3). Man drog också, helt riktigt, en lans för ett medlemskap i Nato i syfte att ”öka stabiliteten och säkerheten i Sveriges närområde”.

Försvarsminister Peter Hultqvist och vice ordföranden i försvarsutskottet Åsa Lindestam svarade att så var det minsann inte alls (SvD 24/3). För övrigt hade alliansregeringens försvarspolitik varit så – i sammanfattning – usel att kritikerna saknade grund att stå på.

In i debatten hoppade då den tidigare försvarsministern Sten Tolgfors. Han påminde – med rätta – att om S hade fått bestämma hade det bland annat blivit en sämre försvarsekonomi (SvD 2/4). Tyvärr saknar dock Tolgfors fortfarande tillstymmelse till självkritik för en politik som faktiskt – i sammanfattning – var usel.

Försvaret fick i sin tur AB:s ledarskribent Anders Lindberg att rycka ut (AB 4/4). Han anklagade Tolgfors för att inte ”ta ansvar för neddragningarna och det ’enveckasförsvar’ han personligen skapade”. Att S ville dra ned mer ska vi inte bry oss om. Att dra fram detta är ”ohederligt”.

Lindberg tog med läsarna till Sälenkonferensen 2011 och en skönmålande Tolgfors. Så långt är jag med. Men att oppositionspolitik inte skulle betyda något förstår jag inte. Att Tolgfors borde ha bytt politik efter det ryska kriget mot Georgien 2008, är en slutsats som jag till fullo delar. Men det kan knappast friskriva S från skuld.

I hederlighetens namn hade Lindberg i kunnat frammana bilden av Sälen ett år senare. Håkan Juholt, socialdemokraternas statsministeraspirant – tidigare försvarsetta och ordförande i Försvarsberedningen – var där. Juholt såg bakåt och prisade sig själv som huvudarkitekten bakom den nya inriktningen. Han såg framåt och lanserade välfärdsstaten modell S som säkerhetspolitikens hårda kärna.

Dagens Nyheters chefredaktör Peter Wolodarski var i fjol vår ute i samma kritiska ärende som Lindberg (DN 11/4-15). Helt riktigt konstaterade han att vid regeringsskiftet 2006 var det nationella försvaret i ”bedrövligt skick”, Ryssland blev mer ”antidemokratiskt” och ”rustade upp kraftigt”. ”Hur kunde ni, Fredrik Reinfeldt och Anders Borg?”, frågade han anklagande.

Hösten 2010 gjorde jag en enkät om Försvaret i medierna (TMI, november 2010). Svaren var inte upplyftande – och inte minst ledarredaktionernas syn på den vikt man fäste vid den nationella dimensionen i försvarspolitiken i det redaktionella arbetet.

På AB var frågan varken viktig eller oviktig. På DN med Peter Wolodarski som politisk redaktör, var svaret att den nationella dimensionen inte var särskilt viktig.

Det blev som det blev – ända fram till Krim. Och ännu har allvaret inte riktigt sjunkit in.

Publicerad i Svenska Dagbladet 11 april 2016.

Read More

När president Vladimir Putin förra året höll sitt tal till nationen stod Ukraina i fokus. I årets upplaga från 3 december saknades attackerna på Kiev. Han tog varken upp läget för de rysktalande i Ukraina eller kriget i Donbass. I själva verket nämnde Putin överhuvudtaget inte Ukraina (och Krim ägnades bara några få ord).

I årets tal var i stället Syrien och IS temat för dagen – tillsammans med hårda ord mot Turkiet för nedskjutningen av ett ryskt stridsplan.

På motsvarande sätt talas det allt mindre om Rysslands krig mot Ukraina i Berlin, London, Paris och Washington – och allt mer om Syrien och IS. Annekteringen av Krim är som glömd.

IS terroristattacker i Paris sände en chockvåg genom Europa – samtidigt som inbördeskriget i Syrien fortsatte att sända vågor av flyktingar till Europa. Nu har kampen mot IS trappats upp samtidigt som famlande försök görs att finna en formel för en övergångsregering som skulle kunna sätta stopp för blodbadet.

I det famlandet ingår tanken på att skapa en allians med Ryssland som efter sitt överraskande intåg som stridande part i Syrien har gett sig själv en huvudroll på scenen. Det är en dålig idé.

Putins hårda ord mot IS är en potemkinkuliss på vars baksida döljer sig det överordnande målet att höja sin egen status och stärka Assadregimen i Damaskus. Därför bombar man nu heller till hjälp för regimen än mot IS. I själva verket bär Ryssland – genom att ha stöttat Assad diplomatiskt och med materiel – ett ansvar för den tragedi som hittills krävt mer än 250 000 dödsoffer och drivit miljoner på flykt.

Rör inte min kompis, är grunden i Putins engagemang för Syrien. Det kan omöjligen vara basen för en allians – inte heller för ett realpolitiskt övergivande av Ukraina.

Redan före Paris höjdes det röster för att ändra kurs i EU:s Rysslandspolitik. Sanktionerna mot Ryssland ligger kvar men det är knappast någon enighet i EU om detta. Tysklands vicekansler, ordföranden i SPD, Sigmar Gabriel har flörtat med tanken på att lätta på trycket i utbyte mot samarbete om Syrien. EU-kommissionens ordförande Jean-Claude Juncker har för sin del slagit fast att han delar den franske presidentens uppfattning av IS är Europas fiende nr 1. Men är det verkligen så?

Putin startade ett i krig i Europa som har krävt minst 9 000 döda och tvingat två miljoner på flykt. Ryssland har brutit mot avtal som har burit upp den europeiska säkerhetsordningen efter kalla kriget. Kärnvapnen skramlar. För Ryssland är Nato en fiende – och Sverige hotas med stryk om vi skulle gå med.

I sin Nobelföreläsning såg Svetlana Alexievich – 2015 års pristagare i litteratur – bakåt och talade varnande ”om ett förlorat fältslag”:

”Jag tar mig friheten att säga att vi har missat den chans vi hade under 1990-talet. När frågan ställdes: Hurdant land bör vi ha – ett som är starkt och mäktigt, eller ett hedervärt, där det är gott att leva för människorna? Då valde vi den första varianten: ett som är starkt och mäktigt. Nu har vi åter en tid av styrka och våld.

Förhoppningarnas tid har ersatts av rädslans tid. Tiden har börjat gå baklänges…Tiden second hand…”

Så låt oss inte överge Ukraina för en Syrienpakt med Putin. Kriget i Europa pågår fortfarande. Hotbilden mot Sverige består.

Krönika i Försvarsutbildaren nr 1 2016.

Read More

Putins nye sikkerhetsstrategi skal gjenopprette Russland som stormakt, noe som nødvendigvis innebærer rivalisering med USA. Putin vil gjerne samarbeide, men det skal være på hans betingelser.

I passende tid før jul kom det ut en bok på 400 sider med Putins mest minneverdige ord. De er profetiske, i følge den Kreml-sponsede ungdomsorganisasjonen Set. Det er også lett å kjøpe mugger, almanakker og t-skjorter med Putin på. Han er også ”kjent fra TV”. Personkulten pågår. Det å klippe sammen tullefotografier med kjendiser – med Putin som vanlig memeobjekt – er blitt forbudt.

Den autonome delrepublikken Komi er en del av Barentsregionen. Der har man brent bøker som anses uforenlige med russisk historie og ideologi, f.eks. om fransk surrealisme. Den demokratifremmende Soros-stiftelsen som har stått bak utgivningen, måtte i fjor i praksis stenge i Russland. Den ble ansett som en trussel mot det konstitusjonelle systemet og den indre sikkerheten.

På andre hold innvies museer og minnesmerker over Stalin – i versjonen den store lederen som under den andre verdenskrigen sto imot Vesten og forsvarte russiske nasjonale interesser. Det praktiske håndteres av det Militærhistoriske selskapet, men det er Kulturdepartementet som har det overordnede ansvaret. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som lenge har kjempet for å dokumentere Stalin-terroren, har derimot blitt bannlyst som ”utenlandsk agent”.

På andre fronter skjer det også mye med samfunnsånden. For eksempel ble det i høst gjenomført en månedslang sivilforsvarsøvelse som oppgis å ha omfattet 50 millioner russere. Bunkers fra den kalde krigens dager renoveres, og ambisjonen er at alle skal kunne få beskyttelse i tilfelle et atomangrep fra USA. Putin har krevd at det startes masseproduksjon av gassmasker.

I et intervju nylig i den tyske avisen Bild anklaget Vladimir Putin Vesten for at de etter den kalde krigens slutt har brutt hva han mener er et løfte om ikke å utvide Nato i retning Russland. (Annekteringen av Krim var derimot helt legitim). Utviklingen i Europa etter den kalde krigens slutt burde i stedet ha blitt preget av det som i praksis kan beskrives som russisk-amerikansk jevnlikhet, et svekket Nato og innflytelsessfærer. Russlands tabbe var, ifølge Putin, at man ikke allerede da ble styrt av egne nasjonale interesser.

Det gjør Russland desto mer nå – med fast forankring i 1800-tallets imperialistiske forestillingsverden og gjenværende fantomsmerter etter Sovjetunionens supermaktsrolle.

Nygammel sikkerhetsstrategi
I den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som ble innført ved årsskiftet fremtrer Russland som samarbeidsinnrettet i spørsmålet om internasjonal politikk og løsningen av internasjonale konflikter. Det er positivt at man vil samarbeide med USA og Nato. Den gode viljen er dog begrenset til at samarbeidet skal skje på Russlands betingelser.

Sikkerhetsstrategien avspeiler fundamentale forhold i Putins politikk og det underliggende synet på verden: Å søke bekreftelse som stormakt og kreve lederskap.

På den ene siden handler det om viljen til å få den rolle som verdensmakt som man mener er legitim og selvsagt. Og det slås fast at Russland allerede har blitt en viktigere spiller på den internasjonale arenaen. Budskapet innad er at Putin har oppfylt løftet om gjenopprettet nasjonal stolthet. Utad handler det om å vise styrke.

På den andre siden understrekes det at når Russland med sin uavhengige politikk blir sterkere, leder dette til økt konflikt med USA. Feilen er USAs, som vil beholde sin dominante rolle i verdensspolitikken. Til trusselbildet legges det til at det politiske, økonomiske, militære og mediedrevne presset på Russland forventes å øke.

Skylden for Ukraina legges på USA og EU, ved at de skal ha understøttet et statskupp, noe som i sin tur ledet til indre splittelse og en militær konflikt. At stater i det ”nære utlandet” har valgt Nato som sikkerhetspolitisk løsning, inngår i trusselbildet. Like fantasifull er påstanden om at USA bygger opp kapasitet for biologisk krigføring i land som grenser til Russland.

At Russland, mot denne bakgrunnen, kommer til å nøye seg med å fryse krigen i Ukraina er langt fra sikkert. Viljen til å bestemme i ”sin” interessesfære har ikke blitt endret.

På tross av at den militære intervensjonen til fordel for Assad-regimet i Damaskus er det siste eksemplet på Russlands rolle som stormakt, tas Syria merkelig nok ikke opp i dokumentet, men det gjør ISs fremferd. IS er selvsagt også Vestens feil.

Kringsatt av fiender
Fra Kreml hamres det inn at USA og deres allierte vil omringe og avskjære Russland, noe som skaper en stemning av trussel og forestående krig. Det sies intet om at Russland etter Sovjetunionens oppløsning har fått medlemskap i de internasjonale organisasjoner som man ville tilhøre, all fra G7 og WTO til Nato-Russlandsrådet.

I trusselbildet inngår at den indre sikkerheten trues av Vesten, terrorisme og ekstremisme. Nasjonal enighet betones, og da ikke minst gjennom å løfte frem betydningen av å bevare det som beskrives som tradisjonelle russiske verdier (åndelighet, fedrelandskjærlighet, historien etc). Det kan ses som et signal om beredskap for økt undertrykkelse foran parlamentsvalget i år og presidentvalget i 2018.

Fremtidsbildene preges av harde økonomiske bud nå, men også av en lysende fremtid med en blomstrende økonomi og store sosiale satsninger – med den underliggende tanken at dette er mulig dersom Russland står fast og samlet bak Vladimir Putin. Hvordan det hele skal foregå forblir usagt, men rustningsindustrien pleier å pekes ut som lokomotivet i moderniseringsprosessen.

Akkurat nå er dog den russiske økonomien i krise og prognosene for oljeprisen gjør at statsfinansene fortsatt kommer til å være under press. Så langt som mulig beskyttes den sosiale sektoren fra budsjettkutt. Om det ikke er nok til at Onkel Vova kan sitte fredfullt, skaper den fremgangsrike rustningspolitikken økt internasjonalt handlingsrom for nye overraskelser. Putins lederskap er jo stadig mer forankret i karisma, med dens politiske dramaturgi og krav på ”action”.

Det er gode grunner til å kjennes seg urolig.

Trylleformularer funker ikke
Hvordan skal vi så forholde oss til Russland? Fortsette å invitere til inkluderende prosjekter som baseres på en idé om verdifellesskap, i håp om at Kreml til slutt skal forstå sitt eget beste? Det har ikke fungert tidligere og det vil nok ikke skje nå heller. Det går ikke an å trylle bort Putinsystemet.

Dette utelukker ikke muligheten for et illusjonsløst praktisk samarbeid der dette er mulig og passende.

Russland har gjennom det militære eventyret i Syria trengt seg inn i varmen igjen. Syria – borgerkrig, terrorisme og flyktingkrise – er samtidig et russisk kort i ”forhandlingene” om Ukraina og de økonomiske sanksjonene.

Samarbeid på Putins betingelser? Det ville egentlig være det samme som å gi opp.

Publicerad på minervanett 21 januari 2016 i översättning av Jan Arild Snoen.

Read More

Sedan årsskiftet har Ryssland en nygammal nationell säkerhetsstrategi som enligt plan ersätter versionen från 2009. Utrikespolitiken beskrivs som öppen, rationell och pragmatisk. Ryssland är samarbetsinriktat när det gäller internationell politik och lösandet av internationella konflikter. Inte minst är det positivt att Ryssland vill samarbeta med USA och Nato.

Det är så den goda bilden av Putinland paketeras för inhemsk och utländsk publik. Verkligheten är dystrare. Den goda viljan är begränsad till att samarbetet ska ske på Rysslands villkor.

Strategin är inte särskilt konkret, men avspeglar två grundelement i Putins politik och den bakomliggande synen på världen: sökandet efter bekräftelse som stormakt och anspråket på ledarskap.

Å ena sidan handlar det om viljan att få en som man menar legitim och självklar roll som världsmakt. Det är aspirationen. Det slås också fast att Ryssland redan blivit en viktigare spelare i den globala politiken. Budskapet inåt är att Putin uppfyller löftet om återupprättad nationell stolthet. Utåt handlar det om att projicera styrka.

Dokumentet bekräftar den politik som redan förs genom kriget mot Ukraina och den militära interventionen till förmån för Assad-regimen i Syrien. Detsamma gäller i form av återkommande verbala och militära maktdemonstrationer till exempel i förhållande till Sverige. Mer av samma vara är att vänta.

Å andra sidan bärs säkerhetsstrategin upp av föreställningen att ett starkare Ryssland med en oberoende politik leder till ökad konflikt. Problemet som utmålas är att USA och dess allierade vill behålla sin dominanta roll i världspolitiken. Till hotbilden läggs att den politiska, ekonomiska, militära och informationsburna pressen på Ryssland förväntas att öka.

Kriget i Syrien tas märkligt nog inte upp men väl IS framfart, som är västs fel. Skulden för Ukraina-kriget läggs på USA och EU för att ha understött en statskupp, något som i sin tur ledde till inre split och en militär konflikt. Det är alltså samma gamla film som rullas, trots Putins skryt om Kriminvasionen och öppenhet om ryska soldater i östra Ukraina.

Att stater i det ”nära utlandet” har valt Nato som säkerhetspolitisk lösning hänförs i vanlig ordning till hotbilden. Lika fantasifulla är påståendena om att USA bygger upp kapacitet för biologisk krigföring i flera av Rysslands grannländer.

Att Ryssland mot den här bakgrunden kommer att nöja sig med att frysa läget i Ukraina är långt ifrån säkert. Kremls vilja att bestämma i ”sin” intressesfär har inte ändrats. Utrustning och soldater tillförs. Ett återuppblossat krig är bara ett Da bort.

Den verklighetsbild som kolporteras är att USA och dess allierade vill inringa och avskära Ryssland. Det sägs alltså inget om att Ryssland efter Sovjetunionens upplösning har fått tillträde till de internationella organisationer som man har velat klubba med – alltifrån G7 och WTO till Nato-Rysslandsrådet. Samtidigt pågår en egenvald process där Kreml väljer att avskärma Ryssland från omvärlden, till exempel genom den mot den egna konstitutionen stridande lagen om att konstitutionsdomstolen kan besluta att domar i Europadomstolen inte ska följas.

Kreml vill gjuta in en stämning av hot och förestående krig i ryssarna, men inte bara det. Den inre säkerheten hotas av väst, terrorism och extremism. Nationell enighet betonas inte minst genom att lyfta fram bevarandet av det som beskrivs som traditionella ryska värden (andlighet, fosterlandskärlek, historien etc). Det öppnar för ännu hårdare tag mot oppositionella och människorättsorganisationer inför parlamentsvalen i år och presidentvalet 2018.

Framtidsbilden präglas av hårda bud men också av en ljusnande framtid med en blomstrande ekonomi och stora sociala satsningar – med den underliggande tanken att det är möjligt endast om Ryssland står fast enat bakom Vladimir Putin. Hur detta lyckotillstånd ska uppnås framgår inte men försvarsmaterielindustrin har utpekats som loket i moderniseringen av ekonomin.

I nuläget är dock den ryska ekonomin i kris. I görligaste mån skyddas den sociala sektorn från budgetnedskärningar. Om inte det räcker för att regimen ska kunna sitta i lugn och ro, ger den fortsatta rustningspolitiken ett ökat internationellt handlingsutrymme för nya överraskningar. Putins ledarskap har allt mer fått sin grund i karisma med dess politiska dramaturgi och krav på handling.

Och det kan bli Baltikum nästa.

I Sverige bygger den röd-gröna försvarspolitiken på att öka den operativa förmåga som kan tas ut av befintliga resurser medan nya förmågor dröjer i tid. Säkerhetspolitiken står fast förankrad i allianslöshetens vi-hoppas-på-det bästa-doktrin. För lite försvar och avsaknaden av medlemskap i Nato gör oss illa rustade att bidra till säkerhet och stabilitet i Östersjöområdet.

Publicerad på ledarbloggen Säkerhetsrådet i Svenska Dagbladet 16 januari 2016.

Read More

Støre er blitt fanget i sin egen fortelling om Nordområdesatsingen, og stiller seg ikke bak regjeringens kritikk av Russland, som er ”nesten et normalt land”.

I en bredt anlagt forelesning om Nordområdesatsingen ved universitetet i Tromsø 29. april 2010 slo Jonas Gahr Støre fast at ”vi har fått en ny programvare i oppdateringen av våre mentale kart”. Nå er det på høy tid med en ny oppdatering.

Ved Luftmaktsseminaret i Trondheim i februar i år sa Støre at ”de kalde vindene fra Russland vi snakker om geopolitisk oppstår veldig sjelden i vårt nabolag i nord”(Adressavisa 3/2 2015). Han betonet også, i lys av krigen i Ukraina, at det var viktig at Norge forstår Russland. Han pekte ut holdingen som Norge burde innta:

”Når vi møter Russland som nabo er det med Nato i ryggen, og når vi møter Nato så vet de at vi har Russland som nabo.”

Formuleringen ”når vi møter Nato” er en veldig distansert måte å beskrive Norges allierte på. Og nå undrer man på akkurat hva det er Nato ”vet” om Norges posisjoner med ”Russland som nabo”.

Støre har markert sin avstand fra regjeringens syn på hvordan krigen i Ukraina har påvirket sikkerheten i Europa. Erna Solberg har beskrevet det som en klimaforandring og ikke bare tilfeldig dårlig vær. Forsvarsminister Søreide sier det samme med begrepet ny normaltilstand. Det en tilstand som ikke utelukker samarbeid, men som står i veien for en normalisering av relasjonene.

Arbeiderpartiet har ikke stilt seg bak regjeringens mer formelle formulering om en ”varig endret sikkerhetspolitisk situasjon”. I stedet har et stadig tilbakevendende tema vært at kritikken mot Russland har gått for langt.

Norsk sonderweg
I en intervju i Klassekampen 23. oktober la Støre mer eller mindre skylden på regjeringen for at Russland åpnet grensen ved Storskog. Som følge av den harde tonen fra norsk side skulle det bli vanskeligere å løse spørsmålet: ”Regjeringen har vært meget skarp mot Russland.”

I stedet burde mer tid og energi blitt brukt på – og brukes på – å gjenopprette det gode naboskapet med Russland. I intervjuet fikk Støre også spørsmål om Norge burde fjerne sanksjonene mot Russland. Han kunne ha sagt at sanksjonene er viktige både som et signal og som en konkret måte å sette grenser for Russlands fremferd. Svaret var dog lunkent distansert:

”Vi har gitt regjeringen støtte i Stortinget når det gjelder disse reaksjonene. Det er regjeringen som har det løpende ansvaret for utenriks- og naboskapspolitikken.”

Det er vanskelig å unngå konklusjonen at Jonas Gahr Støre ikke ville føre samme linje som regjeringen. Akkurat hva Støre skulle ha sagt og gjort får vi derimot aldri konkret svar på. Arbeiderpartiet mener jo at Norge som eneste Nato-land skal stemme for resolusjoner i FN som går på tvers av Natos atomvåpenstrategi. Men heller ikke i dette spørsmålet vil man til syvende og sist legge seg bort i regjeringens prerogativ innen utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det hele gir inntrykk av dobbeltbudskap. Som når Støre spørres ut av AP-tv den 14. april 2015 angående Norge og Natos mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret. Regjeringen står bak målet, men Støre unngikk å gi et klart svar gjennom å bare si at det var bra på Nato-basis.

Oppsummert er det vanskelig å unngå konklusjonen om en slags norsk ”sonderweg”. Ingen skulle i så fall bli gladere enn Putin.

Hybridkrigføring i Storskog
Da Jonas Gahr Støre talte på Agenda Nord i Bodø 30. oktober sa han at:

”Russland er nesten et normalt land. Det er en utfordring å videreføre et godt naboskap. Et godt forhold til Russland krever en særlig balanse, det krever fasthet, forsiktighet og varhet.”

”Nesten normalt” land er ikke akkurat et selvforklarende begrep, men implikasjonen er likevel åpenbar: Fuskevalg, brudd på rettsstatsprinsipper, korrupsjon, et kvalt sivilsamfunn, forfølgelse av annerledes tenkende, Stalinkult – alt dette er nesten normalt.

Å legge beslag på deler av andre stater (hvis grenser man dessuten lovet å holde inntakt) er også nesten normalt. Det er også trusler om preventive angrep med atomvåpen eller mer konkret å fly mot den svenske grensen for å øve på bombeangrep. Og så videre.

I Bodø snakket Støre bare om ”Russland i Nord”. Det skal tydeligvis være et annet land enn Putinland. Det er faktisk ubegripelig.

Det er derimot ikke overraskende at Russland bruker grenseovergangen ved Storskog for å legge press på Norge. Russland har lagt vekk kravet på Schengen-visum eller statsborgarskap i Schengen-land for å få passere grensen. Det er dog fremdeles praksis ved grensen til Finland. At man dessuten utviser personer med oppholdstillatelse i Russland, og som dermed ikke kan vises tilbake over grensen, gjør saken enda tydeligere politisk.

Man har muligheten til å åpne kranene ytterligere i en situasjon som allerede er vanskelig for Norge. Samtidig kjører man på med propaganda. Norge diskriminerer Russland, i følge Putins personlige sendebud Sergej Makarov:

”Norwegians conclude that they must accept those who arrive from Germany or Hungary, but find reasons to refuse those who come from Russia. It is because Russophobia is a legitimate form of racism in Europe.”

Storskog er et innslag i russisk hybridkrigføring. Man vil påvirke.

Aggressiv isolasjon
I sin tale på Agenda Nord kritiserte Støre Russland for å diskriminere Norge, og gjorde til og med en kobling mellom grenseproblematikken og de mer spente relasjonene mellom Norge og Russland etter Ukraina. Han kunne ha fyrt mot Russland, men valgte i stedet å snakke mer forsonende om en vanskelig overgangsfase.

Det var positivt at han lot være å komme med den vanlige kanonaden mot regjeringens Russlandskritikk, men han slo fast at det var regjeringens sak å sørge for at ”det ryddes opp i forskjellsbehandlingen”. Han mente at ”utfordringen nå er ikke de norske reaksjonene overfor Russlands engasjement i Øst-Ukraina… uten at utfordringen er at situasjonen på grensen til Russland i dag er svært alvorlig”.

Mer nordområdepolitikk for bevare lavspenningen etterlyses – alt for å minske risikoen for import av konflikter fra andre områder. Men hva om de to spørsmålene henger sammen? Hvordan henger da Støres resonnement sammen?

I en intervju i VG i april advarte Støre mot å låse seg til et bilde av Russland som kan bli selvoppfyllende.

Russere som han hadde snakket med skiller mellom tidligere kommunistland som raskt ble EU-medlemmer og de russiske kjerneområdene, altså Polen og Tsjekkia på den ene siden og Ukraina og Hviterussland på den andre, som omfattes av russisk interessesfæretenkning. Om Estland, Latvia og Litauen hadde Støre ingenting å si.

Russlands oppførsel ville ikke Støre betegne som ”aggressiv ekspansjon”, men som ”aggressiv isolasjon”. I Kiev ser man nok ikke saken helt slik, ikke i Tblisi heller, eller for den saks skyld Chisnau (Moldova). Resultatet blir mer av samme slags lavspenningspolitikk som etter den russiske krigen mot Georgia i 2008, da Støre gikk i bresjen for en normalisering av relasjonene mellom Russland og Nato (og EU).

Det mentale kartet
Hvordan skal man forstå at Arbeiderpartiet velger å bryte samforståelsen om utenriks- og sikkerhetspolitikken? Handler det om hensynet til innenrikspolitikken? Kanskje det. Handler det om viljen til å søke en fri posisjon for å kunne spille rollen som brobygger? At man tror man har et spesielt forhold til Kreml? Vi kan spille en viktig rolle, sa Støre i VG (tankesmien Agenda har til og med åpent lansert tanken på Norge som megler). Innslaget av overmot utelukker ikke at dette er tenkelig.

Men kanskje også svaret skal søkes hos Støre selv, og det prosjektet som han lagt ned så mye tid, energi og følelser i: Nordområdesatsingen, som ble kronet med avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet og Polhavet 2010.

I universitetsforelesningen i Tromsø 2010 – der Støre og Lavrov året etter ble utnevnt til æresdoktorer – talte han om Nordområdesatsingen som om dette var å skrive historie. Vår tids store fortelling ”…en visjon, en fortelling om utvikling, arbeid, velferd og kultur – solidaritet og felles løft. Som gjenreisingen etter Den andre verdenskrigen. Som byggingen av det norske velferdssamfunnet. Som utviklingen av olje- og gassindustrien.”

Og han understreket at:

”Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er i sin natur… et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging.”

Støre betonet også at:

”Det er en satsing som vil lykkes om vi klarer å oppdatere våre mentale kart, trekke lærdom fra historien – men også justere våre tilvante tenkemåter, der vi har lært at å lese både gode og dårlige værtegn, der vi har trygghet til å justere kursen, slik at vi kan se en venn der vi før så en fiende, en utfordring der vi før så en fare, en mulighet der vi før så et problem.”

Og om Russland som trussel sa han:

”Vi må fortsatt leve med at Russland har en stor del av sin militære slagkraft i kort avstand fra vår landegrense. Det kaller på nøkternhet i våre vurderinger. Som at vi evner å skille mellom økt øvingsmønster og modernisering av fly og fartøy på den ene siden, og økt trussel mot Norge på den andre siden. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng. Vi opplever ikke en slik økt trussel.”

Tanken går til Cornelia Funkes fantasifulle ungdomsroman Blekkhjerte. Hovedpersonen Meggie Folchart leser seg inn i en fortelling og siden handler storyen om vanskelighetene med å ta seg ut av den igjen – å komme tilbake til den virkelige verden. Det er som om Støre er blitt fanget i sin egen fortelling.

Publicerad på Minervanett 6/11 2015 (översatt av Jan Arild Snoen)

Read More

Det finnes et kor av stemmer, også i Norge, som mener at «vi» må vise forståelse for Russland, og ikke ”provosere”. La oss heller høre på Svetlana Aleksijevitj, årets Nobelprisvinner i litteratur.

En rød tråd i Aleksijevitjs forfatterskap er skildringen av det sovjetiske mennesket. Hun er empatisk overfor de menneskene hun skildrer, men sluttresultatet er likevel en dyster skildring av Sovjetunionen og den kommunistiske utopis – eller den virkelige sosialismens – konsekvenser. Bøkene hennes ble betegnet som anti-sovjetiske i Sovjet-tiden. Og behandlet som det.

President Putin er ikke en fan. Skildringen er langt fra det bildet av virkeligheten som kolporteres i Kreml, der det lenge har pågått en form for rehabilitering og heroisering av Sovjetunionen. Inkludert Stalin. Putin kan ikke ha blitt muntrere av at Aleksijevitj i intervjuer etter at hun fikk kunngjøringen om prisen beskrev krigen i Ukraina som en «okkupasjon, en utenlandsk invasjon.»

Ingen stor dag altså. Og fredsprisen? Burde ha gått till Sepp Blatter, om man skal tro tidligere uttalelser fra Putin.

La oss ikke provosere!
Er valget av litteraturprisvinneren rett og slett en provokasjon? Det finnes et kor av stemmer – også i Norge – med røtter i media, politikk og akademia, som fremmer tesen om at «vi» må vise forståelse, omtanke og ikke provosere. Det vil si – i den spente situasjonen som har oppstått etter at EU og NATO først provoserte frem den russiske krigen mot Ukraina, og deretter ila sanksjoner og begynte å ruste opp i regionen, er det ellers overhengende fare for en ny kald krig. Ja, mer enn det, faktisk. Nå får det være nok, mener man.

Det er altså ikke overraskende at kritikk rettes mot TV2s Okkupert, der Russland figurerer som okkupanter. Serien burde ikke sendes fordi den provoserer et allerede provosert Russland (jfr. Bård Larsens artikkel). I et intervju i Klassekampen slår Peter Normann Waage fast at:

”En slik framstilling av Russland er det siste et tiltakende anstrengt forhold mellom Norge og Russland trenger. Det skapes en stemningsbølge som bygger opp under Russland som en fiende.”

Og ja, selv før den fiktive okkupasjonen av Norge begynte på TV2, protesterte den russiske ambassadøren i Oslo. Russiske Sputnik News har også reagert etter å ha snakket med en russer som bor i Norge, og la ham ikke legge fingrene i mellom:

”Jevgenij er av den oppfatning at de russiskfiendtlige stemninger i Norge ikke bare er mange politikeres visittkort, men også et ID eller rettere sagt et springbrett til storpolitikk og en garanti for suksess. (…)

Etter krisen i Ukraina er den russiske trusselen nå mainstream. Og det virker i sannhet som at Russland med deres trussel om å okkupere ikke bare Norge, men praktisk talt hele verden, er det eneste som for tiden virkelig opptar Vesten. Men i virkeligheten finnes det faktisk ingen trussel. (…) Og det betyr at stemninger preget av hat mot Russland som eksisterer i disse landene uten denne serien, vil florere på ny.”

De russiske reaksjonene kan tolkes som en slags bekreftelse på at kritikerne har rett, og at dette er TV som ikke gagner de russisk-norske relasjoner. Men er et mediaklima der Kreml indirekte avgjør norske TV-tablåer noe vi virkelig ønsker? Er dette ikke i virkeligheten heller bare en ekstra myk variant av den tause slow-motion overtakelsen av makt som er selve essensen i handlingen iOkkupert?

Selvavskrekking betyr at man av frykt for å provosere en overlegen motstander ikke gjør det man ellers ville ha gjort – eller gjør hva man ellers ikke ville ha gjort.

Virkelighetskontakt
De to første delene av Okkupert gir mersmak. God action, selv om historien ikke føles helt oppdatert. EU og Russland går sammen mot Norge når den grønne regjeringen trykker på av-knappen for olje- og gassproduksjonen (mens Saudi-Arabia er i borgerkrig og ikke leverer). Det hadde vært mer realistisk hvis Russland hadde dratt fordel av situasjonen; kassert inn storgevinsten når energiprisene steg og mer hardhendt enn tidligere brukt energi som et våpen for å få makt. Kort sagt, gullposisjon.

Men action er på en måte som opera. For å bli en hyggelig opplevelse må du ha tålmodighet med at handlingen ikke alltid er realistisk eller egentlig henger sammen.

Samtidig er det action på sitt beste når den både er godt laget og har kontakt med virkeligheten. Og det har Okkupert. Maktovertakelsens metode – etter statsministerens kapitulasjon – kan bringe tankene hen til hvordan Sovjetunionen med små skritt opprettet vasallstater i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Nærmere i tid ligger selvsagt hvordan Russland først sendt inn «grønne menn» på Krim, og deretter gradvis tok over politikken og kvalte sivilsamfunnet.

Forutsigbare uforutsigbarhet
Paradoksalt nok er historiens mangel på realisme et realistisk bilde av hvordan Russland opererer i verdenspolitikken. Uberegnelig, men med en resolutt handlekraft som verken EU, NATO eller USA kan matche. Villige til å ta risiko. Som i Syria, der Putin med ett slag både styrket Assads overlevelsessjanser og gjorde Russland til sentrale aktør når det gjelder alle mulige løsninger (og problemer).

Samtidig skaper nå flyktning- og migrasjons-krisen i EU – på samme måte som når Okkuperts”Rasmus Hansson» stenge ned olje- og gassproduksjon – muligheter for Russland. I tilfellet Ukraina har Russland ikke oppfylt sine løfter gitt i Minsk I eller Minsk II. I nr. III i Paris tok Putin hjem en ny seier.

Kursen synes staket ut. EU-president Jean-Claude Junker understreket i en tale i Passau at Russland må behandles skikkelig, at USA ikke kan få diktere EUs forhold til Russland, og at EU må gjøre en innsats for å få til et fungerende samarbeid med Russland.

Til uforutsigbarheten hører også at avtaler kan brytes når det er hensiktsmessig, og at politikken bæres frem på løgnens vinger. Ingenting er som det ser ut. Kanskje. Mens USA mente at de fikk signaler om at Russland var forberedt på å inngå et kompromiss om Assads fremtid, forberedte Putin den pågående offensiven sammen med Iran.

Og det ligger i sakens natur at «felttoget» må planlegges i god tid. Som i krigene mot Georgia og Ukraina, eller for den del hvordan Russland skal håndtere ulike scenarier i Baltikum.

For øvrig kan det nevnes at russiske spesialstyrker nå har våpen (lignende HK416 og HK417) som også brukes i det norske forsvaret – og uniformer med et kamuflasjemønster som ligner på NATO-standarder. ”Til forveksling lik” betyr at signaturen kan være ubehagelig forvirrende.

Løgnfabrikken
Nei, vi har ikke noen russiske soldater på Krim. Slik låt det lenge fra Kreml. Jo, beslutningen om å gå inn på Krim tok jeg lenge før den ble gjennomført. Låt det senere fra Putin. Nei, vi har ikke russiske soldater i det østlige Ukraina. Slik låter det fortsatt.

Nå gjør vi felles sak mot IS. Men hallo, du bomber jo feil grupper! Nei, vi retter angrepet mot IS. Her er bildebevisene. Samme sak med nedskytingen av MH17 i Ukraina. Teorier og fotobevis som tydelig viser at Russland ikke hører hjemme på anklagebenken, har blitt presentert. Man sår tvil –også i organer som ligger utenfor Russland.

Kreml pumper ut desinformasjon. Offisielt, gjennom trollfabrikker og propagandakanaler. Man vender seg innover. Man vender seg utover. «Fakta” lever sitt eget liv. Setter seg fast. Ubåter i svensk farvann er et godt eksempel på dette.

Grense under vann
For et år siden ble det foretatt en omfattende, men nyttesløs søking etter en ubåt i Stockholms skjærgård. Russiske medier fleipet om saken – som de også har gjort med det svenske forsvaret – og knyttet an til de like resultatløse ubåtjaktene på 1980-tallet. Det ble raljert også andre steder, som i en artikkel av Arve Kalvø i Aftenposten.

”Svenskar dreiv og leita etter ubåtar i skjergarden på åttitalet også. Akkurat som dei har gjort dei siste dagane. Stadig vekk. Og vi lo. Og lo og lo og lo. (…)

Det var faktisk ein russisk ubåt som gjekk på grunn i Sverige på åttitalet, som desse nyheitene var faktisk ikkje berre tull. Det speler inga rolle. Det går ikkje. Ikkje orda «svensk», «skjergard» og «ubåt» i same setning. Alvorlige svenskar i uniform. Svenskar i uniform i det heile tatt.”

I sommer slo et privat dykkerfirma alarm om at man hadde funnet en forlist ubåt i skjærgården. I pressemeldingen skrev Ocean X Team:

”En rysk miniubåt har upptäckts på svenskt territorialvatten inte långt ifrån den svenska Östersjökusten. Ubåten är omkring 20 meter lång och tre meter bred. Det är oklart hur gammal ubåten är och hur länge den har legat på havsbotten, men de kyrilliska bokstäverna på skrovet tyder på att den är rysk.”

Det vakte selvfølgelig oppsikt, og førte til noen forhastede uttalelser om at ubåten kunne være av moderne design. Etter en dag var imidlertid saken avklart. Faktisk stammet ubåten fra første verdenskrig. Fra russisk side hadde man spøkt friskt om den ubåtjakten som den svenske marinen gjennomførte i 2014, og med krigsgraven som vinkling slo man videre på den trommen, for eksempel i Sputnik:

”En riktig romantisk og skremmende historie har man funnet på. Den sensasjonelle nyheten minner dog om en annen i samme stil – den desperate ubåtjakten forrige høst.”

Og under overskriften På’n igjen:

”Noen måneder etter at rapporteringen om russiske ubåter viste seg å være falske, virkar det som om svenskene er i gang igjen.”

Det kunne ha vært slutten på historien. Men den lever videre. I Klassekampen løfter Waage opp vraket til overflaten som eksempel på russofobi:

”Da det ble funnet en ubåt i svensk farvann sist vår, var det tidlig åpenbart av det var en svært gammel båt. Det visste man fordi navnet inneholdt bokstaver som utgikk med den russiske revolusjonen. Likevel spekulerte mediene lenge om dette kunne dreie som en nyere båt.”

Saken er at ubåtvraket kan ha blitt oppdaget allerede i 2002, og at funnet da ble rapportert til svenske myndigheter, som rimelig nok videresendt informasjonen til Russland. Legg til at ekspedisjonen finansieres av en russer knyttet til et russisk ubåtmuseum. Dessuten fant russerne om bord riktig posisjon med det samme.

Det kan selvsagt ha vært et PR- kupp, men fremstår mer som en del av informasjonskrigen. Det kan legges til at nylig – etter et år med analyse – slo Forsvaret fast at Sverige «uten rimelig» tvil ble krenket av en fremmed ubåt i oktober 2014. Fornærmende nasjon ble ikke identifisert. Men få tviler på hvilken nasjon det dreide seg om.

Og dessuten var ubåtkrenkingene på 1980-tallet ikke bare fiction – selv om russisk side fortsatt hevder at Whiskey on the rocks i skjærgården utenfor Karlskrona var en navigasjonsfeil, og det for øvrig ikke finnes noe å rapportere

Hvem vet?
Bård Larsen fremhever i sin artikkel om Okkupert, som en undertekst, de ulike valg som Norge og Danmark gjorde i forhold til de tyske okkupasjonsstyrkene: Nei og samarbeid. Det er et annet eksempel på seriens kontakt med virkeligheten, men også på det faktum at ingen på forhånd kan være sikre på hva politikere eller vanlige privatpersoner velger. Det er et empirisk spørsmål. Men hvordan man stiller seg testes ikke bare i spente situasjoner.

Dette gjelder for eksempel med hvilke briller du ser Okkupert. Bør tilnærmingen være regjeringen Olof Palmes, som forsøkte å redusere skadevirkningene i kjølvannet av Alexandr Solzhenitsyn Nobelpris i litteratur i 1970 (noe hans svenske forlag beskriver i Förläggarliv, Bonniers 1999)? Ved prisutdelingen der den faste sekretæren leste opp en kort tale av Solzjenitsyn (vinneren selv fikk ikke utreisevisum) ble de siste, spesielt provoserende setningene, utelatt:

«Måtte man ved dette rike bord ikke glemme de politiske fangene som i dag sultestreiker for sine sterkt begrensede og fullstendig istykkertrampede rettigheter.”

Dessuten: Til tross for russiske protester antar jeg at Kreml ikke er altfor misfornøyd med TV2sOkkupert. Det gir en mulighet til å presse på og skape en opinion. For dette karakteriserer Russland opptreden mot omverdenen – å presse på og skyve på grensene. Skape en ny normaltilstand. Det gjøres i stort og smått – over så å si hele konfliktskalaen. Fra å sende visestatsministeren på Krim til et møte i Polen, å kidnappe en sikkerhetsoffiser på estisk jord, simulere bombeangrep mot Sverige, fly farlig med kampfly i internasjonalt luftrom, til å gjentatte ganger true med å bruke atomvåpen. I Georgia. I Moldova. I Ukraina.

Å ikke provosere er ett svar på hvordan man skal oppføre seg, og kommer for eksempel fra Waage, som understreker at Russland ikke utgjør noen trussel mot Norge, og at Putin opptrer logisk basert på eget utgangspunkt:

”Putin oppfører seg aggressivt. Da er det Vestens og Norges oppgave å oppføre seg slik at han ikke får enda større grunn til det.”

Sidekick i Putins realityshow
Dog: Dersom Norge valgte sin egen vei på siden av NATO og EU, skulle champagnekorker smelle i Kreml. Splitt og hersk er en annen maktmetode. Smelle skulle det også om Norge, slik Jonas Gahr Støre har tatt til orde for, skulle søke seg til en slags stilling mellom NATO og Russland.

Er det virkelig russofobi å ønske at menneskerettigheter må gjelde også i Russland? Er det russofobi å si nei når Russland invaderer et naboland og annektere deler av det? Og er det russofobi å gå inn for at stater bør få lov til å velge sin egen vei? Man kan se på dette slik Svetlana Aleksijevitsj gjør:

”I love the good Russian world, the humanitarian Russian world, but I do not love the Russian world of Beria, Stalin and Shoigu (Putins försvarsminster).”

Risikoen er at man ellers ufrivillig blir en sidekick i Kremls realityshow.

Oversatt av Jan Arild Snoen.

Publicerad på Minervanett 15/10 2015.

Read More

Arbeiderpartiets ordförande Jonas Gahr Støre säger att det är ”viktigt at Norge forstår Russland”. Vad menar han egentligen med det? Vad är det vi ska förstå? Om jag förstår Støre rätt betyder det att han vill bryta samförståndet om norsk säkerhetspolitik.

”I Ukraina blir volden verre og krisen dypere. Russland fortsetter å overse internasjonale regler og støtter separatistene med avanserte våpen, trening og styrker.” Orden föll tungt från AP:s tidigare partiordförande Jens Stoltenberg i samband med Nato:s försvarsministermöte den 2 februari. En slutsats från mötet blev att stärka den kollektiva försvarsförmågan bland annat med en spjutspetsstyrka. I väntan på att den upprättas nästa år ska Norge tillsammans med Nederländerna och Tyskland bilda en tillfällig spjutspets.

Samma dag talade statsminister Erna Solberg på den traditionsrika Leangkollen-konferensen. Kritiken mot Ryssland var stenhård. Hon slog fast dessutom fast att Nato utgör hörnstenen i norsk säkerhetspolitik men pekade även på att EU spelar en allt viktigare roll för europeisk säkerhet. När det gällde nordområdena betonade hon att Norge genom militär närvaro ska spela en stabiliserande roll. Samtidigt lyfte hon fram vikten av fortsatt samarbete med Ryssland i frågor av gemensamt civilt intresse.

Det fanns inte ett uns av tvivel om vilket läger som den blåblå regeringen anser att Norge hör hemma i.

Dagen efter, den 3 februari, talade Jonas Gahr Støre på Luftmaktsseminaret i Trondheim. Støre anslog en ton som indikerar att Arbeiderpartiet inte står bakom regeringens linje – och att samförståndet i norsk politik kring säkerhetspolitiken därmed är på väg att spricka. Det är i sådana fall dåligt för Norge. Inte minst för det med sig en säkerhetspolitisk kostnad när trovärdighet som allierad i Nato och stödmedlem i EU urholkas.

I AP:s nya linje, ja i alla fall att döma av partiledaren, är nyckelordet förstå. Det er viktigt at Norge forstår Russland, slog Støre fast. Det är ord som låter som ljuv musik i Kreml, där man tolkar sådana uttalande i termer av en mjukare, just det, mer förstående attityd till att Putin raserar den europeiska säkerhetsordningen. Att finna indirekt stöd hos ansvariga politiker i Väst är mycket bättre än den öppna support som fås från UKIP, Syriza och Viktor Orban.

Härska och splittra är Putins melodi.

Vid Luftmaktsseminaret uttalade sig dessutom Støre på ett sätt som reser frågetecken om vilken roll som han anser att Norge konkret bör spela.

”Når vi møter Russland som nabo er det med Nato i ryggen, og når vi møter Nato så vet de at vi har Russland som nabo.”

Den första delen av meningen är lätt och förstå, men den andra delen öppnar för tolkningar. Formuleringen ”når vi møter Nato” är ett väldigt distanserat sätt att beskriva Norges allierade. Och exakt vad är det som Nato ”vet” om Norges positioner med ”Russland som nabo”?

Än mer undrande kan man bli när den AP närstående tankesmedjan Agenda går ut med krav på att Norge ska bli medlare i kriget mellan Ryssland och Ukraina. För Agenda verkar det dock vara ett medel för att kunna prioritera samarbetet med Ryssland i nordområdena. Det finns inte något geografiskt område som är viktigare för Norge, menar man, och visar därmed att den internationella solidariteten tar slut vid den norska gränsen.

I den ryska militärdoktrinen utpekas Nato som fiende – och ännu värre låter det i Putinpropagandan. Nato anser för sin del att Ryssland inte längre är en partner. I tider av rysk avancerad hybridkrigföring förefaller det en smula naivt att tro att kriget i Europa inte berör Norge. Men Støre verkar se Norge som ett utanförland:

”De kalde vindene fra Russland vi snakker om geopolitisk oppstår veldig sjelden i vårt nabolag i nord.”

Så vad är det som vi ska förstå? Att Ryssland vill styra och ställa i sin egen proklamerade intressesfär, att det finns ryska militärstrategiska behov att ta hänsyn till och att Putinismen behöver utländska fiender för att sitta tryggt vid makten?

Eller är det snarare det här som väst borde förstå och förhålla sig till.

Som ett led i grunnlovsfirandet förra året gjorde försvaret filmen Minus fem. Tanken var att få unga att förstå hur viktig grunnloven är genom att fokusera på ockupationsåren 1940-45. Dess bärande budskap blev inte inaktuellt när jubileumsåret var till ända. För det handlar inte bara om Norge.

I det ryska kriget mot Ukraina har mer än 5 000 människor dött och en och en halv miljon drivits på flykt. Krim är annekterat och delar av östra Ukraina under rysk kontroll. Ukraina ska inte få gå sin egen väg.

I grunden ändras inte den bilden efter det nya avtalet i Minsk. Vapenvila är välkommen men samtidigt innebär den säkerhetszon som ska inrättas ett slags gränsdragning. Inte minst är ”folkrepublikernas” självstyre en av de svåra olösta frågorna. Putin behöver inte ”segra”, utan för Ryssland räcker det med att Ukraina inte fritt kan utvecklas till en modern europeisk stat.

Och än har vi inte sett slutet på kriget i Europa.

CLAES ARVIDSSON

Artikeln publicerades ursprungligen i Verdens Gang den 13 februari 2015.

 

Read More

Nu är Säkerhetsrådet inrättat, Svenska Dagbladet 8/2 2015.

Israel gjorde ett existentiellt val, 18/3 2015.

Helt rätt att Löfven är i Kiev, 10/3 2015.

Sverige krisövar med Nato igen, 5/3 2015.

Finland värmer upp för Natomedlemskap, 27/2 2015.

Först Mariupol och sedan Minsk III, 24/2 2015.

Ny tråd i Wallströms UD-härva, 22/2 2015.

Nordisk försvarspakt i väntan på Godot, 17/2 2015.

Vad är det Margot Wallström har gjort?, 16/2 2015.

Vapen till Ukraina?, 13/2 2015.

Bryskt uppvaknande också i Norge, 10/2 2015.

Read More