Sverige blir aldri med i NATO og ideen om norsk medlemskap i EU er rett og slett bare å glemme. Det var en like åpenbar sannhet som at jorden er rund – helt til Sverige ble medlem av NATO i år. Så er kanskje ikke undrenes tid over i Norge heller? Eller er Norge rett og slett anderledeslandet? Seg selv nok? Marinert i oljepenger.
Det er både likheter og forskjeller.
Den politiske utviklingen i Sverige har vært krisedrevet, med Putins fullskala invasjon av Ukraina i 2022 som det definitive vippepunktet – også for opinionen. Et slikt punkt ser vi ikke for Norge og EU. Fraværet av en egen norsk vaksineavtale under pandemien kunne blitt det, men ble i stedet det motsatte, da et solidarisk EU stilte opp.
I stedet handler det for Norge om en pågående smygende krise for grunnlaget i selvråderetten i bunadsform.
I fablenes verden
Sverige tok et sakte farvel med nøytralitetsdoktrinen, og ble i stedet militært alliansefritt i forbindelse med inntreden i EU i 1995. I virkeligheten hadde Sverige under den kalde krigen et omfattende hemmelig militært samarbeid med NATO-land. Etter murens fall utviklet integrasjonen i NATO seg fra Partnerskap for fred til det som kan beskrives som et «de facto medlemskap» inkludert svensk militær deltakelse i en rekke NATO-operasjoner.
Men naturligvis uten automatikk i forhold til NATOs kollektive sikkerhetsgaranti (artikkel 5). Og kun med mulighet til å uttrykke synspunkter mens medlemmene av forsvarsalliansen tok beslutninger av avgjørende betydning for rikets sikkerhet.
Alt kombinert med et nettverk av bilaterale og multilaterale ikke-bindende samarbeidsavtaler med medlemmer i NATO.
Forholdet til NATO var en slags svensk «ekvivalent» til Norge og EU. Nesten med, men likevel ikke.
Motivet bak håpe-på-det-beste-doktrinen var delt. På den ene siden erkjennelsen av at Sverige ikke ville være i stand til å forsvare seg på egenhånd ved et angrep. På den annen side, en motvilje mot å forplikte seg til den alliansesolidariteten man håpet også ville omfatte Sverige. Sagt på en annen måte, Sverige var en gratispassasjer.
Til tross for offentlige undersøkelser som viste at Sverige ikke ville kunne unngå å bli involvert ved et russisk angrep på Baltikum, levde myten om militær alliansefrihet videre. Med Socialdemokraterna (S) i spissen holdt motstanderne seg til en identitetspolitikk som levde sitt eget dvelende liv med Sverige som en moralsk stormakt mellom blokkene. NATO var tabu.
Motstanden mot fakta var urokkelig. Som den S-merkede forsvarsministeren som ikke motsatte seg en etterforskning av fordeler og ulemper med NATO-medlemskap. Året var 2014. Men uansett hva en slik utredning kom frem til, ville han ikke ta noe hensyn til resultatet. Det gjorde han heller ikke, til tross for at utredningens (Säkerhet i ny tid)viktigste konklusjon var at svensk medlemskap i NATO ville heve terskelen for konflikt i Nord-Europa.
Selv etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, brukte den sosialdemokratiske minoritetsregjeringen tid på å endre sin politikk. Men endelig ble det politisk uholdbart ikke å gjøre det. Søknaden om medlemskap skjedde deretter etter avtale med de fire borgerlige partiene og Sverigedemokraterna (SD) (som i likhet med S byttet mening over natten).
Medlemmene i S ble dermed overkjørt av sin egen statsminister Magdalena Andersson. Endringen fra et ideologisk nei til et pragmatisk ja var imidlertid ikke bare et resultat av en ekstern sikkerhetspolitisk krise, men handlet også om definisjonsmakten. Det vil si makten over den offentlige samtalen.
Definisjonsmakten
Motstanden mot svensk medlemskap i NATO var kompakt inntil Liberalerna (L) brøt konsensus i 1999. Moderata Samlingspartiet (M) fulgte etter i 2003. For M hadde imidlertid spørsmålet om medlemskap i NATO lenge samme karakter som S programfestede innføring av en republikk. Det var en ikke-sak. Kritikk ble møtt med svar om at medlemskap først kunne søkes når S hadde endret standpunkt. Definisjonsmakten ble overlatt til hovedmotstanderen.
Da M mistet regjeringsmakten i september 2014, ble NATO i stedet en konfliktlinje i forhold til S. I et meningslandskap i forandring etter Russlands annektering av Krim var medlemskapet ikke lenger et søkke, men en ressurs. Centerpartiet (C) og Kristdemokraterna (KD) ble også ja-partier og budskapsforsterkere.
Siste steg i å ta tilbake definisjonsmakten kom etter fullskalainvasjonen i 2022. Dersom M fikk regjeringsmakt ved det kommende stortingsvalget, ville det bli sendt inn søknad om medlemskap. Selv om S motsatte seg det.
Tabuet var brutt.
Tabubelagte ord er ord som ikke må sies. Årsakene er vanligvis religiøse eller sosiale, men de kan også være politiske, som i utredningen «Norge og EØS: Utvikling og erfaringer». Utredningens mandat omfattet også å gjennomgå avtalene Storbritannia, Sveits og Canada har med EU. Bedre eller dårligere enn den norske EØS-avtalen? Svaret var at det eneste alternativet til EØS er medlemskap. Selv om det ikke fikk sies høyt.
Spørsmålet om Norges forhold til EU er så politisk følsomt at mandatet overhodet ikke tillot utredningen å diskutere i termer av alternativer til EØS-avtalen. Dermed blir resultatet veldig likt den granskning av EØS-avtalen Europautvalget gjorde for over ti år siden. Også den nye EØS-utredningen legger vekt på at den økonomiske gevinsten har en pris i form av underskudd i politisk innflytelse.
Det er trangt i meningskorridoren.
I partiprogrammet er Høyre (H) et ja-til-medlemskapsparti. I realiteten ønsker Erna Solberg å holde spørsmålet om medlemskap i EU utenfor sin egen agenda og sitte stille i EØS-båten. Så det er logisk at H ikke har engasjert seg i debatten når Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Venstre (V) har forsøkt å ta opp saken. Det har heller ikke ja-mannen Jonas Gahr Støre gjort. Tvert imot har det splittede Arbeiderpartiets (Ap) ja til medlemskap gjort at ny søknad om medlemskap krever nytt landsmøtevedtak.
Støre ønsker for øvrig ingen diskusjon – i hvert fall ikke før stortingsvalget i 2025. Det vil virke polariserende. I realiteten innebærer det at Nei-sidens definisjonsmakt ikke utfordres.
En smygende krise
EU har blitt så mye mer enn det var ved den norske folkeavstemningen i 1994. Den europeiske unionen ble etablert med Maastricht-traktaten og deretter har den «konstitusjonelle» utviklingen fortsatt. Nice-traktaten ble vedtatt i 2003 og Lisboa-traktaten i 2009.
EU har også fått så mange flere medlemmer. I 1994 var antallet 12 med tre til (Finland, Sverige og Østerrike) på vei. Etter ytterligere utvidelser steg antallet før Brexit til 28. Og ytterligere utvidelser er på vei.
Underveis har EU blitt en reguleringsstormakt og fått en stemme i verdenspolitikken. EU er ledende når det gjelder miljøpolitikk. EU hjelper Ukraina med å overleve og påtar seg en stadig viktigere komplementær rolle i forhold til NATO.
Selvråderetten var det skjebnespørsmålet i den norske folkeavstemningen i 1994 med svaret at den bare kunne bevares ved å stå utenfor EU. Det mantraet gjentas fortsatt så snart spørsmålet om medlemskap kommer opp – og også som begrunnelse for å si opp EØS-avtalen.
Faktisk kan utenforskapet oppsummeres i en serie med «ikker».
Norge har ikke en stemme i Det europeiske råd og deltar heller ikke i forhandlinger før vedtak. Som medlem kunne Norge ha argumentert for eller imot, og også brukt vetoretten i forhandlinger innfor vedtak som krever enstemmighet. Når EU-parlamentet, som nå er en likeverdig partner til rådet og EU-kommisjonen, etablerer nytt lovverk, har ikke norske politikere en stemme. Og norske velgere har heller ikke fått velge sine EU-parlamentarikere.
Til bildet kan føyes at etter hvert som EØS-avtalen har blitt stadig mer «dynamisk» med stadig nye krav om innarbeiding av ny lovgivning, har det demokratiske underskuddet blitt stadig større. Tilleggsavtalene utgjør 102 og flere kommer til – Norge ønsker å være med når EU tar nye steg i politikken. Og selv på de områdene som ikke dekkes av EØS, knasker EU på selvbestemmelsen siden politikken stadig strekker seg utenfor det indre markedet.
Dessuten er vetoretten i praksis en illusjon.
Den smygende krisen («creeping crisis») understrekes av at import av ny norsk lov fra EU i økende grad kommer i form av direkte styrende forordninger i stedet for direktiver som bare setter mål.
Mangelen på proaktivitet i forhold til EUs lovgivningsprosess forsterker mangelen på demokratisk innflytelse. I stedet har det vært lagt vekt på etteraktivitet – å finne et «handlingsrom» for å ta hensyn til nasjonale interesser etter at EU har vedtatt det nye lovverket som da skal innlemmes i norsk lov. Etter Brexit har imidlertid EUs toleranse for «cherry picking» og etterslepende implementering avtatt betydelig. For tiden er det mer enn 400 rettsakter som venter på inkludering i EØS-avtalen.
Mytologien opprettholdes ved å synliggjøre Stortingets rolle som beslutningstaker. Men reservasjonsretten i EØS-avtalen er i praksis bare en illusjon. I realiteten slipper EU-lovgivningen igjennom uten for mye politisk oppstyr. Noen ganger brenner det til rundt spørsmålet om Grunnlovens §115 med krav om tre fjerdedels flertall med to tredjedeler av stortingsrepresentantene til stede i saker som gjelder «lite inngripende» myndighetsoverføring til internasjonale organisasjoner.
Fiksjonen opprettholdes ved at hver avgjørelse om ny innføring av lovgivning vedtatt av EU ses separat. Virkeligheten blir annerledes med et helhetlig perspektiv. EØS-avtalen har vokst fra å omfatte i underkant av 1800 rettsakter til å nærme seg 8000.
Å ikke «sitte ved bordet» er det samme som å velge selvmarginalisering. Policytaker isteden for policymaker.
Politisk berøringsangst
I politikken kan frykten for å bli forlatt av velgerne indusere berøringsangst. Ja-siden i den norske ikke-debatten om EU-medlemskap er et eksempel på dette. Ja-siden verner innflytelsesmulighetene Norge tross alt har, men man tør ikke snakke rett ut om kostnaden ved å være utenfor.
Men nei-siden lider også etter EØS-utvalgets dømmekraft – på et annet plan – av frykten for berøringsangst i form av de vidtrekkende begrensningene i retten til selvråderett som den er garantist for. I realiteten er EU Norges desidert viktigste lovgiver.
I stedet er det fritt frem for «magical thinking», som når Senterpartiets EU-talskvinne og nestleder Anne Beathe Tvinnereim i en kommentar til EØS-utredningens konklusjon insisterer på at en bilateral handelsavtale absolutt hadde vært å foretrekke for å beskytte selvråderetten og «da ville vi selvfølgelig finne gode løsninger med EU som utgangspunkt». Enkelt sagt «en avtale skreddersydd for Norge».
Det er riktig å påstå, som Sosialistisk Venstreparti, at utvalget var et forsøk fra regjeringen på å få bukt med en politisk plagsom sak. Typisk nok bryr partiet seg ikke om den uuttalte konklusjonen at det eneste alternativet til EØS er medlemskap.
Den tilnærmingen til virkeligheten fanges opp i uttrykket «performance of nationalism» – et politisk teater mer styrt av partiets enn av statens interesser. Som en gang motstanden mot svensk medlemskap i NATO.
Debattartikel i Minerva 3 maj 2024.
Read More
