Claes Arvidsson

Archive
Norge

Nato är inget hinder för konfliktlösning

By: admin
07-09-2016
Försvarsmakten, Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik

Ett svenskt medlemskap i Nato ”ökar den gemensamma konfliktavhållande förmågan” i Östersjöområdet. Det är – icke förvånande – en av slutsatserna i den utredning som Krister Bringéus snart lägger fram. Det svensk-finländska försvarssamarbetet drar i samma riktning. I den bertelmanska utredningen från 2014 är dock slutsatsen tydlig: bilaterala samarbeten räcker inte.

Ett svenskt Natomedlemskap rimmar dock illa med regeringens vilja att tona fram som retro med FN och obundenhet som nyckelord. Övervintrarna från Palmes neutralism brukar dessutom framhålla att medlemskap gör det svårare för Sverige att föra en aktiv fredspolitik. Ska man medla måste man självklart vara neutral, menar man. Verkligen?

Den 24 augusti undertecknade regeringen i Colombia och FARC-gerillan ett fredsavtal som ska sätta punkt för ett lågintensivt inbördeskrig som pågått sedan 1980-talet. Det kom till stånd efter tre år av mäkleri i regi av Norge och Kuba.

Två dagar senare var det dags igen – och den här gången efter förhandlingar i Oslo. Efter 47 år av strider ingicks vapenvila mellan regeringen i Filippinerna och den kommunistiska gerillan.
Avtalens hållbarhet går det förstås inte att sia om. Utvecklingen i Sudan/Sydsudan – där Norge ingick i en förhandlingstrojka tillsammans med USA och Storbritannien – visar att det inte finns några garantier mot nytt elände.

Ett annat exempel på Norges roll som fredsförhandlare är inbördeskriget i Sri Lanka. Trots ett avtal om vapenvila nådde man aldrig fram till ett fredsavtal, utan 2008 valde regeringen i Colombo en militär lösning på 30 år av inbördeskrig.

Miljöminister Vidar Helgesen (Høyre) var med om att mäkla på Sri Lanka. Jag frågade honom om medlemskapet i Nato utgör ett hinder för Norge som fredsmäklare. Svaret blev ett kort och koncist nej.

Helgesen säger också att ”vår närhet till USA ofta är en stor fördel eftersom båda parter i en konflikt vet att USA är betydelsefullt”.
Det centrala, betonar Helgesen, är att skapa tillit och det handlar om inte neutralitet utan om opartiskhet. Att Norge aldrig har varit någon kolonialmakt och för det mesta saknar stora ekonomiska intressen bidrar till att göra landet attraktivt som medlare. Flexibilitet är viktigt för att hitta fram till de goda lösningarna. Ekonomiska resurser för att stödja förtroendeskapandet under förhandlingsprocessen underlättar.

Och Sverige då? Som inte är medlem i Nato. På plats överallt? På rak arm kan jag inte påminna mig att Sverige driver något internationellt medlingsarbete. Visst. Den svenske diplomaten Staffan de Mistura är FN:s sändebud för Syrien – liksom den tidigare norske utrikesministern Espen Barth Eide är det i förhandlingarna om en återförening av det sedan 1974 delade Cypern.

Ett Natomedlemskap är alltså inte något hinder för Sverige att bli mer aktivt ifråga om konfliktlösning och medling.

Och så blir vi säkrare.

Gästledare i Svenska Dagbladet 5/9 2016.

Read More

Putins folkarmé

By: admin
23-06-2016
EU, Finland, Försvarsmakten, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik

Vad är kriget? Så lyder Carl von Clausewitz klassiska fråga med det lika klassiska svaret att ”krig är blott en fortsättning på politiken med andra medel” i syfte att tvinga igenom den egna viljan. Men i dessa dagar måste man dessutom ställa frågan: Var är kriget?

Förmågan att skada, hotet att göra det och/eller att faktiskt göra detta är inte bara knuten till traditionellt militära medel. Här ingår också att folkförflyttning kan användas som vapen.

Sedan den internationella flyktingkonventionen trädde i kraft 1951 har folkförflyttning vid åtminstone 75 olika tillfällen används som vapen av statliga och icke-statliga organisationer. Syftena har varit politiska, militära eller ekonomiska, skriver Kelly M Greenhill i artikeln Demographic Bombing (Foreign Affairs, Dec 17, 2015).

Det typiska målet för ”angreppet” är en liberal demokrati (70 procent) eller en grupp där en eller flera liberala demokratier ingår (11 procent). Och folk som vapen funkar. Syftena uppfylldes helt eller nästan helt i 50 procent av fallen och i ytterligare 25 procent nåddes delmål.

Innehållet i avtalet mellan EU och Turkiet ­ska ses i detta ljus, men det gäller också Rysslands krigföring i Syrien. Senator John McCain är en av dem som menar att Ryssland haft som mål att fördjupa flyktingkrisen i syfte att skada EU och Nato. Nato:s högsta befälhavare general Philip Breedlove har dragit samma slutsats.

Vi har också märkt av Putins folkarmé på nordiska breddgrader. I höstas ändrade ryska myndigheter praxis för gränsövergången Storskog i Nordnorge från stängd till öppen. Flyktingar- och migranter strömmade till i tusental. Sedan hände samma sak i Finland. I både Oslo och Helsingfors skylldes på ekonomiska brottslingar – trots att det rör sig om FSB-kontrollerade områden.

I Finland var ett slag paniken nära. Försvarsminister Jussi Niinistö (Sannfinländarna) varnade för att det kunde bli en flodvåg. Att saken togs på största allvar illustreras av att han utlovade stöd från försvarsmakten om gränsbevakningen skulle behöva det.

Förhandlingarna med Kreml ledde först inte någon vart. Från rysk sida slog man ifrån sig – och i samband med säkerhetspolitiska konferensen i München i februari slog premiärminister Medvedev fast att ”vi följer bara reglerna” och varnade på påpassligt nog även för medföljande terrorism. Men Ryssland ville gärna förhandla med Finland.

Sedan uppmanade Putin FSB att skärpa kontrollen. Gränsen ”stängdes” (som också skett i Storskog). Men – och häri ligger förstås ett latent hot – den kan öppnas igen.

Senare har försvarsminister Niinistö beskrivit omslaget i den ryska politiken som en del av rysk hybridkrigföring (även om han samtidigt och motsägelsefullt sagt att Finland inte är mål för det).

Så vad gäller saken? I en intervju i YLE 14/2 pekar Antti Paronen vid Försvarshögskolan i Helsingfors på att flykting- och migration kan utnyttjas som medel för politiska påtryckningar och militära hot. Han knöt frågan till hybridkrigföringens så kallade ”grå fas”. Det är ett sätt att testa administrativ förmåga, beslutsfattande och folkliga stämningar.

Estland och Lettland förebygger för sin del stängsel mot rysk hybridkrigföring med folk som vapen. Putin spelar – som vi vet – på hela klaviaturen.

Publicerad i Försvarsutbildaren, nr 3 2016.

Read More

Et landsmøte for forsvaret

By: admin
12-04-2016
EU, Försvarsmakten, Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik

Høyre gjør det bra i opinionen, og regjeringen ville fått fornyet tillit dersom det var valg i dag. Erna Solberg er den statsministeren som ”Ola og Kari” helst vil ha. Kort sagt, det kommer til å bli mye ”feel good” på Høyres landsmøte. Det finnes ett spørsmål som kan forstyrre den gode stemningen – og det ville i så fall være veldig bra. Til forskjell fra det meste som skal behandles på landsmøtet er nemlig dette spørsmålet eksistensielt.

Det gjelder forsvaret av Norge – og Norges bidrag til fred og sikkerhet i Europa. Hele 17 av 19 fylkeslag har sendt inn resolusjoner med krav om en økt satsning på forsvaret. 11 vil binde opp regjeringen til å oppfylle Natos toprosentsmål. De vil ganske enkelt oppfordre landsmøtet til å følge Solbergs motto om at Høyre skal stå for Bedre løsninger.

Og åpenbart er det nødvendig at landsmøtet trår til.

Å dømme etter opplysninger i Dagens Næringsliv har Solberg & Jensen lagt de økonomiske rammene foran den kommende beslutningen om langtidsplanen på et nivå som ligger langt under hva både forsvarsminister Søreide og forsvarsjef Bruun-Hanssen har ansett som forsvarlig for å kunne møta det trusselbildet som er den nye normalen. Bruun-Hanssen ville ha 175 milliarder over 20 år, men rammen er satt til 80-100 milliarder.

Forsvarsjefen betegnet sitt råd som nøkternt, så hvordan skal en halvering betegnes? En militærfarse? Kapasiteter må avvikles samtidig som andre ikke utvikles – og det i en situasjon der omverdenen på kort og mellomlang sikt ser stadig verre ut. På nettsiden AldriMer.no oppgis det at hele arbeidet med langtidsplanen blir forsinket.

Det er det lett å forstå. Ligningen er umulig å løse – i en virkelighet som best kan beskrives som at usikkerheter, risiki og trusler står i kø i Europa.

  • Terroristdåden i Bryssel – det kommer nok til å bli flere.
  • Krigen i Ukraina fortsetter.
  • Flykting- og migrasjonskrisen er ikke over.
  • Misnøyepopulismen vokser.
  • En ny finanskrise kan komme.
  • Og ja – Sanders eller Trump kan flytte inn i Det hvite hus.

Nato i sentrum
Til det sikkerhetspolitiske landskapet hører også at EU er dypt splittet. I nord og syd. I øst og vest. I synet på økonomi, Russland, flyktinger og migranter. Folkeavstemnings-neiet i Nederland til assosiasjons- og handelsavtalen mellom EU og Ukraina styrker de allerede sterke sentrifugale kreftene. Resultatet av den kommende britiske EU-avstemningen kan bli Brexit. I Frankrike vil Marine Le Pen ha sitt eget Frexit – og i Sverige flagget Jimmy Åkesson nylig støtte til en ny folkeavstemning om EU.

Dette er en utvikling som gjør Nato og den transatlantiske lenken enda viktigere for Europa. Her kan og bør Norge, også for sin egen skyld, bidra med en forsvarlig langtidsplan.

En helt avgjørende forandring er at aksen USA–Europa, som har båret tryggheten i etterkrigstiden, er blitt svekket. Jovisst forsterker USA sitt militære nærvær i Europa etter Krim, men som det tydelig ble vist i FFI-forsker Magnus Peterssons studie The US Nato Debate(Bloomsbury 2015) er den langsiktige trenden en annen. USA vender seg mot Asia.

At båndene over Atlanteren ikke er like sterke som tidligere henger også sammen med at Europa ikke dyrker relasjonen til USA. Det avspeiles framfor alt, og over lengre tid, gjennom at Europa ikke tar sin andel av ansvaret for sikkerheten i Nato. Forsvarsbevilgningene er satt på sultekur. Nå snur denne trenden i flere av Natos medlemsland. At Norge gir sitt bidrag, styrker ikke bare Nato, men også de bilaterale relasjonene med USA.

Men er det så viktig hva akkurat Norge gjør? Svaret handler om innflytelse, stabiliserende avskrekning og hjelp når nøden er størst. Norge klarar seg jo ikke på egen hånd.

Putin staves trøbbel
I perioden 2006-2015 er de russiske forsvarsutgiftene nesten fordoblet, og som andel av BNP har de økt fra 3,5 prosent til 5,4 prosent. På tross av økonomisk krise skjermes bevilgningene, selv om stigningstakten har minsket noe. Russland utpeker nå Vesten, Nato og særlig USA som fiende.

Til bildet hører også den aktive politikken for å svekke Nato og splitte EU. Blant virkemidlene inngår å påvirke opinionen i Europa gjennom å legge ansvaret for flyktning- og migrasjonskrisen ”på forsøkene på å spre vestlig demokrati i Midt-Østen”. Samtidig har Russland gjennom bombingen i Syria – direkte eller indirekte – anvendt folk som våpen for å gjøre krisen i Europa dypere.

Etter terroristangrepet i Brussel formulerte den nasjonalistiske politikeren Vladimir Zjirinovskij seg mer bardust: ”Europa angripes av terrorister og angrepene kommer til å spre seg over hele Europa. Så bra for oss.”

Sikkerhetsordningen i Europa gikk i stykker da Putin gikk inn i Ukraina. Russland vil ha en egen innflytelsessfære i ”det nære utlandet” og intervensjonen i Syria understreket ambisjonen om å anerkjennes som stormakt. Utenriksminister Sergej Lavrov har formulert dette målet som at man vil ha en ny avtalefestet sikkerhetsordning i Europa – og at dette er en forutsetting for stabilitet. Trusselen er eksplisitt: ”I de to siste århundrer at etthvert forsøk på å samle Europa uten Russland og mot dets vilje uavvendelig ledet til tragedier.”

På hjemmebane pisker Kreml opp en stemning av en truende omverden og krig. Et eksempel er nyhetsbyrået Regnum, som på basis av mediebildet i omverdenen har laget en slags trusselindeks med en skala 1 til 100. 1 er idyll i de bilaterale relasjonene mellom Russland og andre stater, 100 er krig. Det er ikke overraskende at Ukraina får 85 i indexen, men unektelig interessant at Norge får 80. Det sier en del om synet på verden omkring.

Å utgjøre en forskjell i nærområdene
Tenkelige fremtider – de som forsvars- og sikkerhetspolitikken må ta høyde for – byr på mer  global konkurranse, turbulens og ustabilitet. Veldig mye av usikkerheter, risiki og trusler dreier seg om saker som Norge påvirkes av, men har liten mulighet til å påvirke.

Det er fremfor alt i nærområdet som det er mulig å virkelig utgjøre en forskjell – og det er også der Norge som stat har et særlig folkerettslig ansvar.

”Si vis pacem, para bellum.”

Publicerad på Minervanett 8 april 2016.

Read More

Folk som våpen

By: admin
26-02-2016
EU, Finland, Försvarsmakten, Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik, Tyskland

I sin banebrytende studie Arms and Influence fra 1966 skriver Thomas Schelling, nobelprisvinner i økonomi og dessuten sikkerhetspolitisk guru:

”The power to hurt can be counted among the most impressive attributes of military force…The power to hurt is bargaining power. To exploit it is diplomacy – vicious diplomacy, but diplomacy…it is not the pain and damage itself but its influence on somebody’s behaviour that matters.”

Men evnen til å skade – og trusselen om å gjøre det – er ikke bare knyttet til rene militære virkemidler.

Etter at den internasjonale flyktingkonvensjonen trådde i kraft i 1951 har folkeforflytninger i minst 75 tilfeller blitt brukt som våpen av statlige og ikke-statlige organisasjoner, rapporterer Kelly M. Greenhill i artikkelen Demographic Bombing (Foreign Affairs, 17. desember, 2015). Formålet har vært politisk, militært eller økonomisk.

I artikkelen minner Greenhill om historiske eksempler fra Uganda (1972), Haiti (1994) og Jugoslavia (1999). Castro brukte også ofte folk som våpen, liksom Muammar Gaddafi i sin tid. En av de nå to konkurrerende libyske regjeringene har også truet med samme virkemiddel. Og folk som våpen fungerer. I henhold til Greenhill ble målet helt eller nesten nådd i 50 prosent av tilfellene, og i ytterligere 25 prosent ble delmål nådd.

Det typiske målet for ”angrepet” er et liberalt demokrati (70 prosent) eller en gruppe der en eller flere liberale demokratier inngår (11 prosent). Krysspress er den enkle forklaringen på at liberale demokratier er særskilt sårbare:

”On the one hand, such states generally have made normative and legal commitments to protect those fleeing violence and persecution. On the other, as recent events in Europe and the United States make clear, some segments of democratic polities are strenuously opposed to accepting displaced people, whether for rational economic, political, or cultural reasons or for irrational, xenophobic ones.

Because targets cannot simultaneously embrace a given group of migrants and reject them, the incentives to concede to coercers’ demands and make the problem disappear can be compelling.”

I dette farvannet navigerer et stadig mer autoritært Tyrkia smart, med løfter om samarbeid for å dempe flyktingstrømmene fra Syria – og trusler om å ikke gjøre det. I begge tilfeller følger det med en prislapp. Og EU har valgt. EU kritiserer ikke lenger Tyrkia, og betaler dessuten for seg i euro – alt for å redusere folketrykket mot Europa.

Har Putin også en ”folkearmé”?
Det er stilt spørsmål om Russland anvender folk som våpen mot EU, Nato og for den saks skyld Tyrkia – og at økende flyktingstrømmer er et av målene med den russiske krigføringen i Syria. Eller er det kanskje bare en ”positiv” sideeffekt som kan utnyttes? At folkearméen kan utnyttes er i alle fall tydelig.

Senator John McCain mener at Putin ”wants to exacerbate the refugee crisis and use it as a weapon to divide the transatlantic alliance and undermine the European project”.

Judy Demsey ved tankesmien Carnegie ser spørsmålet i relasjon til Angela Merkel og muligheten til å svekke EU:

”As the war in Syria continues relentlessly, Merkel is coming under siege from all sides, no thanks to Putin and no thanks to her EU counterparts. Putin’s continuing support to keep Assad in power has a direct correlation with Merkel’s weakening support at home.

The longer the war in Syria endures, the weaker it could make Merkel. This has consequences for the rest of the EU. A weakened Merkel means a weakened, more divided Europe. The bloc will be in no shape to deal with the ever-mounting security challenges it faces…”

Det kan legges til at uten Merkel er det mye mulig at EUs Ukraina-sanksjoner mot Russland allerede hadde vært opphevet. Så selvsagt er russerne interessert i å svekke Merkel.

Hybridkrigføring mot Finland
Russland har siden høsten 2015 endret sin grensepolitikk mot Finland. Nå er den åpen for asylsøkere. Forhandlinger om å overholde inngåtte avtaler har ikke ledet noen vei. Forsvarsminister Jussi Niinistö (Sannfinnene) har advart om at det kan bli mye verre – fra hundretusentalls til en million som vil forlate Russland med destinasjon Finland og Europa.

Kanskje er antallet overdrevent. Sannfinnene kan jo ha en egen agenda, men President Sauli Niinistö (Samlingspartiet) har indirekte vært inne på samme tankespor. At saken tas på største alvor illustreres av at forsvarsministerrn lovet støtte fra forsvaret dersom grensevaktene skulle behøve det. Som en del i å møte det samlede trusselbildet inngår også flere rep-øvelser og at reservister skal kunne kalles inn med kortere varsel.

Fra russisk side slår man fra seg – og senest ved den sikkerhetspolitiske konferansen i Münchenslo statsminister Medvedev fast at ”vi følger bare reglene” og advarte også mot terrorisme. Men Russland vil gjerne forhandle.

Hvordan skal vi tolke den russiske grensepolitikken? Antti Paronen ved Försvarshögskolan i Helsingfors har pekt på at flyktinger og migranter kan utnyttes som middel for politisk press og militære trusler. I denne sammenhengen kan det være verdt å notere at den finske regjeringen nylig nedsatte en Nato-utredning, der valget medlemmer i gruppen indikerer at svaret på spørsmålet om et finsk medlemskap blir nei. Det finnes flere grunner til det, men det er opplagt nettopp dette svaret som Kreml vil ha.

Paronen knytter også dette til hybridkrigføring i dens ”grå fase”. Som en måte å teste administrativ kapasitet, beslutningskapasitet og folkelige stemninger på. Flere finske politikere har også uttalt hybridordet.

Norge som særtilfelle
Norge har samme erfaring med plutselig inntreffende russisk grenseløshet i områder som kontrolleres av sikkerhetstjenesten FSB. Endringer i politikken har riktignok blitt avpolitisert gjennom å legge skylden på organisert kriminalitet – og den er jo unektelig utbredt i Russland. Sett i lys av at demografisk bombing er et veletablert fenomen både i historien og i dag, er det vel lettvint å unnlate å tenke på hybridkrigføring i samband med Storskog.

I Russland rår et potemkin-demokrati, der korrupsjon, undertrykkelse og rettsløshet skjuler seg. Russland ruster opp. Det skramles med atomvåpen. Vesten er fienden. I Georgia, Ukraina og Syria har Putin vist vilje og evne til å anvende militær vold. Trusler og press er hverdagsmat i Baltikum. Støtte gis til ytterliggående partier til høyre og venstre i Europa, som har sin odd retttet mot EU og Nato. Desinformasjon og villedning inngår i arsenalet. Gang på gang har Putin vist verden at Russland ikke er til å stole på.

Men Norge er kanskje et særtilfelle – unntaket som bekrefter regelen i russisk utenrikspolitikk. Eller kanskje ikke.

Publicerad i Minervanett 25/2 2016.

Read More

Russlands gjenopprettede stolthet

By: admin
22-01-2016
Försvarsmakten, Mänskliga fri- och rättigheter, Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik, Ukraina

Putins nye sikkerhetsstrategi skal gjenopprette Russland som stormakt, noe som nødvendigvis innebærer rivalisering med USA. Putin vil gjerne samarbeide, men det skal være på hans betingelser.

I passende tid før jul kom det ut en bok på 400 sider med Putins mest minneverdige ord. De er profetiske, i følge den Kreml-sponsede ungdomsorganisasjonen Set. Det er også lett å kjøpe mugger, almanakker og t-skjorter med Putin på. Han er også ”kjent fra TV”. Personkulten pågår. Det å klippe sammen tullefotografier med kjendiser – med Putin som vanlig memeobjekt – er blitt forbudt.

Den autonome delrepublikken Komi er en del av Barentsregionen. Der har man brent bøker som anses uforenlige med russisk historie og ideologi, f.eks. om fransk surrealisme. Den demokratifremmende Soros-stiftelsen som har stått bak utgivningen, måtte i fjor i praksis stenge i Russland. Den ble ansett som en trussel mot det konstitusjonelle systemet og den indre sikkerheten.

På andre hold innvies museer og minnesmerker over Stalin – i versjonen den store lederen som under den andre verdenskrigen sto imot Vesten og forsvarte russiske nasjonale interesser. Det praktiske håndteres av det Militærhistoriske selskapet, men det er Kulturdepartementet som har det overordnede ansvaret. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som lenge har kjempet for å dokumentere Stalin-terroren, har derimot blitt bannlyst som ”utenlandsk agent”.

På andre fronter skjer det også mye med samfunnsånden. For eksempel ble det i høst gjenomført en månedslang sivilforsvarsøvelse som oppgis å ha omfattet 50 millioner russere. Bunkers fra den kalde krigens dager renoveres, og ambisjonen er at alle skal kunne få beskyttelse i tilfelle et atomangrep fra USA. Putin har krevd at det startes masseproduksjon av gassmasker.

I et intervju nylig i den tyske avisen Bild anklaget Vladimir Putin Vesten for at de etter den kalde krigens slutt har brutt hva han mener er et løfte om ikke å utvide Nato i retning Russland. (Annekteringen av Krim var derimot helt legitim). Utviklingen i Europa etter den kalde krigens slutt burde i stedet ha blitt preget av det som i praksis kan beskrives som russisk-amerikansk jevnlikhet, et svekket Nato og innflytelsessfærer. Russlands tabbe var, ifølge Putin, at man ikke allerede da ble styrt av egne nasjonale interesser.

Det gjør Russland desto mer nå – med fast forankring i 1800-tallets imperialistiske forestillingsverden og gjenværende fantomsmerter etter Sovjetunionens supermaktsrolle.

Nygammel sikkerhetsstrategi
I den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som ble innført ved årsskiftet fremtrer Russland som samarbeidsinnrettet i spørsmålet om internasjonal politikk og løsningen av internasjonale konflikter. Det er positivt at man vil samarbeide med USA og Nato. Den gode viljen er dog begrenset til at samarbeidet skal skje på Russlands betingelser.

Sikkerhetsstrategien avspeiler fundamentale forhold i Putins politikk og det underliggende synet på verden: Å søke bekreftelse som stormakt og kreve lederskap.

På den ene siden handler det om viljen til å få den rolle som verdensmakt som man mener er legitim og selvsagt. Og det slås fast at Russland allerede har blitt en viktigere spiller på den internasjonale arenaen. Budskapet innad er at Putin har oppfylt løftet om gjenopprettet nasjonal stolthet. Utad handler det om å vise styrke.

På den andre siden understrekes det at når Russland med sin uavhengige politikk blir sterkere, leder dette til økt konflikt med USA. Feilen er USAs, som vil beholde sin dominante rolle i verdensspolitikken. Til trusselbildet legges det til at det politiske, økonomiske, militære og mediedrevne presset på Russland forventes å øke.

Skylden for Ukraina legges på USA og EU, ved at de skal ha understøttet et statskupp, noe som i sin tur ledet til indre splittelse og en militær konflikt. At stater i det ”nære utlandet” har valgt Nato som sikkerhetspolitisk løsning, inngår i trusselbildet. Like fantasifull er påstanden om at USA bygger opp kapasitet for biologisk krigføring i land som grenser til Russland.

At Russland, mot denne bakgrunnen, kommer til å nøye seg med å fryse krigen i Ukraina er langt fra sikkert. Viljen til å bestemme i ”sin” interessesfære har ikke blitt endret.

På tross av at den militære intervensjonen til fordel for Assad-regimet i Damaskus er det siste eksemplet på Russlands rolle som stormakt, tas Syria merkelig nok ikke opp i dokumentet, men det gjør ISs fremferd. IS er selvsagt også Vestens feil.

Kringsatt av fiender
Fra Kreml hamres det inn at USA og deres allierte vil omringe og avskjære Russland, noe som skaper en stemning av trussel og forestående krig. Det sies intet om at Russland etter Sovjetunionens oppløsning har fått medlemskap i de internasjonale organisasjoner som man ville tilhøre, all fra G7 og WTO til Nato-Russlandsrådet.

I trusselbildet inngår at den indre sikkerheten trues av Vesten, terrorisme og ekstremisme. Nasjonal enighet betones, og da ikke minst gjennom å løfte frem betydningen av å bevare det som beskrives som tradisjonelle russiske verdier (åndelighet, fedrelandskjærlighet, historien etc). Det kan ses som et signal om beredskap for økt undertrykkelse foran parlamentsvalget i år og presidentvalget i 2018.

Fremtidsbildene preges av harde økonomiske bud nå, men også av en lysende fremtid med en blomstrende økonomi og store sosiale satsninger – med den underliggende tanken at dette er mulig dersom Russland står fast og samlet bak Vladimir Putin. Hvordan det hele skal foregå forblir usagt, men rustningsindustrien pleier å pekes ut som lokomotivet i moderniseringsprosessen.

Akkurat nå er dog den russiske økonomien i krise og prognosene for oljeprisen gjør at statsfinansene fortsatt kommer til å være under press. Så langt som mulig beskyttes den sosiale sektoren fra budsjettkutt. Om det ikke er nok til at Onkel Vova kan sitte fredfullt, skaper den fremgangsrike rustningspolitikken økt internasjonalt handlingsrom for nye overraskelser. Putins lederskap er jo stadig mer forankret i karisma, med dens politiske dramaturgi og krav på ”action”.

Det er gode grunner til å kjennes seg urolig.

Trylleformularer funker ikke
Hvordan skal vi så forholde oss til Russland? Fortsette å invitere til inkluderende prosjekter som baseres på en idé om verdifellesskap, i håp om at Kreml til slutt skal forstå sitt eget beste? Det har ikke fungert tidligere og det vil nok ikke skje nå heller. Det går ikke an å trylle bort Putinsystemet.

Dette utelukker ikke muligheten for et illusjonsløst praktisk samarbeid der dette er mulig og passende.

Russland har gjennom det militære eventyret i Syria trengt seg inn i varmen igjen. Syria – borgerkrig, terrorisme og flyktingkrise – er samtidig et russisk kort i ”forhandlingene” om Ukraina og de økonomiske sanksjonene.

Samarbeid på Putins betingelser? Det ville egentlig være det samme som å gi opp.

Publicerad på minervanett 21 januari 2016 i översättning av Jan Arild Snoen.

Read More

Veien til selvmarginalisering

By: admin
16-12-2015
EU, Nato, Norge, Polen, Säkerhetspolitik

”Jag satt och spelte nykter och sur
Drottningens polska i Polen, g-dur;
Runt kring mig satt förståndiga män;
Den drack ett stop, ett halvstop drack den.
Men hur det var fatt,
Slog en av min hatt,
En ann sad’ åt mej:
Vad fan angå dej
Polens affärer?”

I Fredmans epistel nr. 45 reises det retoriske spørsmålet om Polens affærer virkelig angår oss, og det samme benektende ”svaret” er det mange som gir i dag. I virkeligheten er Polens affærer i høyeste grad noe som berører utviklingen i Europa – og dermed også Norge.

Best i klassen
”De siste 25 årene har vi igjen fått muligheten til å bestemme selv”, står det på en fortausutstilling i Warszawa om frigjøringen fra kommunismen. Samtidshistorien er påtagelig i gatebildet, med foto av pave Johannes Paulus II og Solidaritetsledaren Lech Walesa. At Polen viste veien til friheten har vært en del av ”varemerket”.

I 1989 ble det gjennomført halvfrie parlamentsvalg i Polen. Det var et slags mirakel etter et 1980-tall som hadde sett fødselen av den frie fagforeningsbevegelsen Solidaritet, streiker, unntakstilstand og til slutt rundebordssamtalen som åpnet for valget. Kommunistpartiet tapte som ventet valget, men uventet var det at man aksepterte resultatet. I Moskva gjorde Michail Gorbatsjov, som ble en slags tilbaketogets helt, det samme. Muren falt.

Polen – og andre befridde stater – kunne slå inn på veien fra grå sosialrealisme til europeisk modernitet. På den reisen har Polen hatt stillingen som ”best i klassen”, ikke minst de siste åtte regjeringsårene til den høyreliberale Borgerplattformen. Men etter to perioder ville velgerne i år ha noe annet.

Nå er det mer usikkert hvor landet er på vei.

Nye ansikter, men Kaczynski i baksetet
Først vant det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdig (PIS) presidentvalget i mai, og siden parlamentsvalget i oktober. Velgertrøtthet spilte en rolle, men også at ”fortellingen” om Polen ble endret fra fremgang til fokus på økonomisk ulikhet og et usikkert arbeidsmarked. PIS lokket også med EU-skepsis og fremmedfientlighet.

PIS gikk dessuten til valg med nye friske ansikter, men i partiet er det likevel som om tiden har stått stille. Bak president Andrzej Duda og statsminister Beata Szydlo står den gamle garden, og ikke minst partiets sterke mann, partileder Jaroslaw Kaczynski. I den forstand har den nye regjeringen overtatt der den forrige PIS-regjeringen brått sluttet i 2007. En forskjell er at Jaroslaw Kaczynski, som da var statsminister, nå ikke har noen formell maktposisjon, men styrer fra baksetet.

Politisering
I PIS liker man fremdeles konspirasjonsteorier (og særlig den om flykræsjet i 2010 i Smolensk, der den daværende presidenten, tvillingbror Lech Kaczynski, var blant dødsofrene) og liker ikke kompromisser. En annen likhet er viljen til å politisere statlige selskaper som skulle være forertningsmessig drevet, og institusjoner som skulle være politisk uavhengige.

Man er allerede mitt i en selvforskyldt politisk krise i form av en stillingskrig med Konstitusjonsdomstolen som dreier seg om utnevning av nye dommere. PIS forsvarer seg med å skylde på den forrige regjeringens manipulasjoner (og nei, det var ikke bare idyll tidligere). Men det sies også fra ledende partitalsmenn at formålet med å plassere egne folk i domstolen er å forhindre at den skal blokkere partiets politikk.

Et annet eksempel er at en som står Kaczynski nær er utnevnt som ny koordinator for sikkerhetstjenestene. Han ble i våres dømt til tre års fengsel for forbrytelser begått ved en anti-korrupsjonsenhet. Dommen hadde blitt påklaget, men før retten rakk å si sitt, benådet presidenten ham.

Kulturministeren har fått motvind for en uttales om et teaterstykke av Jelinek. Som politisk håndverk er det amatørmessig, men samtidig er det illustrerende for partiets verdikonservatisme. Det var det også i 2007 da man advarte om at Teletubbiene på barne-tv kunne være homosexproganda.

Denne starten har blitt beskrevet av kritikere som et slags statskupp. Det liberale Polens frontfigur og en av ”ridderne” rundt det runde bordet i 1989, sjefsredaktøren for Gazeta Wyborcza Adam Michnik, advarte for sin del i en tweet om at: ”Om noen lurer på hvordan Polen kan se ut når Kaczynski og Maciarewicz har makten, burde kikke på Russland under Putin.”

Så visst finnes det grunn til uro, noe som forsterkes av Kaczynskis beundring for Ungarns statsminister Viktor Orban og dermed dennes illiberale statsideal.

Sterk, men marginalisert stat
Polen behøvde politisk fornyelse av makten, men ikke dette. Under statsminister Donald Tusk – nå ordfører i Det europeiske råd – ble Polen et land å regne med i Europa. Dette i kraft av politisk stabilitet og sterk økonomisk vekst hjemme, i kombinasjon med en vilje til å være medspiller i EU (ikke minst med ”erkefienden” Tyskland), og en pådriverrolle i Nato.

PIS’ verdensbilde ser annerledes ut – ikke minst i forholdet til Brussel. Det føres demonstrasjonspolitikk, som å ta vekk EU-flagget som tidligere flankerte det polske ved regjeringens pressekonfarenser. Det er jo bare en fille, som en minister formulerte det. PIS betoner i stedet en sterk stat og nasjonal suverenitet.

Det finnes også usikkerhet omkring den polske forsvarspolitikken. Man har flagget en femti prosent økning i antall soldater, i kombinasjon med signaler om revurdering av innkjøp av avanserte våpensystemer, for eksempel Patriot fra USA. I stedet for en viktig forsterkning av Natos østflanke får vi – ja, det vet vi ikke.

PIS holdes oppe av en tradisjonell forestilling om Polens storhet og en mangel på respekt for denne. Og ja, Polen er et viktig land i Europa. Men uten en kraftig stigende lærekurve i partihovedkvarteret, er det selvmarginalisering som venter på bortebane, og økonomiske problemer hjemme. (Økte overføringer og senket pensjonsalder er ikke akkurat en politikk for fremtiden).

Og polarisering; helgens demonstrasjon i Warszawa mot regjeringen med opp mot 50 000 deltagere er bare en begynnelse.

For noen år siden traff jeg Lech Walesa i Gdansk og spurte om hans drømmer under kommunismen. Svaret ble at han aldri hadde trodd at han noen gang skulle få leve i et fritt land. Men ingen ting er umulig, tilføyde han.

I Europa i 2015 er det veldig mye som for noen år siden så ”umulig” ut, men som nå virker mulig. At det også gjelder en suksesshistorie som Polen er et dystert tegn i tiden.

Publicerad på minervanett 16/12 2015.

Read More

Återskapa beredskapspolisen

By: admin
12-11-2015
Försvarsmakten, Norge, Ryssland, Svensk politik, Svenska historia

En norsk statlig utredning föreslog 2013 att den så kalladepolitireserven skulle avvecklas. Samma uppfattning hade chefen för beredskap på politidirektoratet. Arbeiderpartiet var drivande för samma sak; man menade att styrkan hade spelat ut sin roll.

Den uppfattningen delades inte av den blå-blå regeringen och i somras beslöt Stortinget att politireserven (PR) ska finnas kvar – och utvecklas i stället för att avvecklas.

Det beslutet är de norska politikerna – även de som röstade nej – säkerligen nöjda med i dag.

Politireserven kan brukes:

-når militær beredskap eller mobilisering helt eller delvis er satt i verk -for å avverge eller begrense naturkatastrofer
 -for å avverge andre alvorlig ulykker -for å opprettholde samfunnsorden når viktige allmenne interesser tilsier det

Bruk av PR kan ikke forventes brukt annet enn i tilfelle av mer komplekse og/eller omfattende ressurskrevende hendelser av noe varighet. Forsterkning av politiet med mannskaper fra PR som sekundær ressurs vil i slike situasjoner ha til formål dels å understøtte og dels avløse ordinære politimannskaper, slik at disse får nødvendig hvile eller frigjøres til mer krevende og risikofylte oppgaver.

Hovedoppgavene til Politireserven ved bruk vil være:

– objektvakthold – trafikktjeneste – ordenstjeneste – grensekontroll

Så långt regelverket.

Sverige har också haft en politireserv, kallad beredskapspolisen. Den allmänna beredskapspolisen avskaffades 2009. Den särskilda beredskapspolisen gick samma öde till mötes 2012. Beredskapspolisen bestod av civilpliktiga poliser och utgjorde en förstärkningsresurs för polisen. Grupperna leddes av yrkespoliser. Den särskilda beredskapspolisen var bättre utbildad, beväpnad och kunde verka även i fredstid (när Gudrun drog fram 2005 och under fågelinfluensan 2006).

Men inget av detta behövdes enligt dåvarande alliansregeringen, ivrigt påhejad av polisledningen och polisfacket. En slutsats som för övrigt låg i linje med den eviga fredens försvarspolitik. I budgetpropositionen 2011/12 slogs det fast att:

”Mot bakgrund av de senaste årens säkerhetspolitiska utveckling med en förändrad personalförsörjning för totalförsvaret där uttag med bl a civilplikt inte längre sker, samt den kraftiga ökningen av antalet poliser i tjänst, har Rikspolisstyrelsen framfört att polisen inte längre har behov av den förstärkningsresurs som beredskapspolisen utgör.

Till detta kommer även att polisen har ökat sin förmåga att vid behov förstärka utsatta områden med en nationell förstärkningsorganisation. Regeringen gör bedömningen att det mot denna bakgrund inte finns tillräckliga skäl att upprätthålla beredskapspolisen. En avveckling av organisationen bör genomföras under 2012.”

Jag skulle tro att det i dessa dagar finns en del ånger och krank blekhet. I flykting- och migrantkrisens Sverige skulle beredskapspolisens resurser behövas.

På riksdagens bord ligger nu tre motioner (FP, V, SD) om att återinföra/utreda beredskapspolisen. Utmärkt. Bra också att frågan finns på regeringens bord. Vid ett seminarium på Folk och försvar i maj i år fick inrikesminister Anders Ygeman en fråga just om beredskapspolisens återinförande. Svaret blev att ”det finns en diskussion men inga planer”.

Nu är det hög tid att gå från prat till plan – och för den som tvivlar på mediebilden ger Ygeman själv uttryck för att polisresurserna inte räcker till.

Precis som i Norge behövs det en djupare fundering kring hur beredskapspolisen modell 2015 ska se ut. I avvaktan på en sådan utredning borde dock den gamla organisationen hjälpligt dras i gång. Den senast utbildade gruppen beredskapspoliser kan kallas in, och före tjänstgöring få kompetensen uppfriskad och bli säkerhetsklassade. Det kan bli ett viktigt tillskott på kanske upp mot 800-900 personer, men även om det skulle bli färre blir det ändå en synnerligen nödvändig resursförstärkning.

Problemet är förstås att den förordning som reglerade beredskapspolisen försvann 2012, men återtaget av förmågan skulle kunna ske med stöd i totalförsvarsplikten. I avvecklingsbeslutet slogs det tydligt fast att regeringen vid höjd beredskap eller vid totalförsvarsplikt skulle kunna ”återinföra organisationen”.

En snabbupprättad beredskapspolis blir inte perfekt, men precis som kommunerna måste få improvisera gäller det nu att göra det bäst möjliga i ett kritiskt läge.

Och dessutom: I tider av rysk hybridkrigföring skulle beredskapspolisen kunna utgöra en viktig resurs i lägen där polisen blir första instans att hantera situationen. Den särskilda beredskapspolisen har också beskrivits som ett anti-sabotageförband med förmåga att till exempel strida i ett kringränt Stockholm. Beredskap behövs.

Publicerad på SvD-bloggen Säkerhetsrådet 12/112015.

Read More

Russlands hybridkrig mot Norge

By: admin
12-11-2015
Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik, Ukraina

Støre er blitt fanget i sin egen fortelling om Nordområdesatsingen, og stiller seg ikke bak regjeringens kritikk av Russland, som er ”nesten et normalt land”.

I en bredt anlagt forelesning om Nordområdesatsingen ved universitetet i Tromsø 29. april 2010 slo Jonas Gahr Støre fast at ”vi har fått en ny programvare i oppdateringen av våre mentale kart”. Nå er det på høy tid med en ny oppdatering.

Ved Luftmaktsseminaret i Trondheim i februar i år sa Støre at ”de kalde vindene fra Russland vi snakker om geopolitisk oppstår veldig sjelden i vårt nabolag i nord”(Adressavisa 3/2 2015). Han betonet også, i lys av krigen i Ukraina, at det var viktig at Norge forstår Russland. Han pekte ut holdingen som Norge burde innta:

”Når vi møter Russland som nabo er det med Nato i ryggen, og når vi møter Nato så vet de at vi har Russland som nabo.”

Formuleringen ”når vi møter Nato” er en veldig distansert måte å beskrive Norges allierte på. Og nå undrer man på akkurat hva det er Nato ”vet” om Norges posisjoner med ”Russland som nabo”.

Støre har markert sin avstand fra regjeringens syn på hvordan krigen i Ukraina har påvirket sikkerheten i Europa. Erna Solberg har beskrevet det som en klimaforandring og ikke bare tilfeldig dårlig vær. Forsvarsminister Søreide sier det samme med begrepet ny normaltilstand. Det en tilstand som ikke utelukker samarbeid, men som står i veien for en normalisering av relasjonene.

Arbeiderpartiet har ikke stilt seg bak regjeringens mer formelle formulering om en ”varig endret sikkerhetspolitisk situasjon”. I stedet har et stadig tilbakevendende tema vært at kritikken mot Russland har gått for langt.

Norsk sonderweg
I en intervju i Klassekampen 23. oktober la Støre mer eller mindre skylden på regjeringen for at Russland åpnet grensen ved Storskog. Som følge av den harde tonen fra norsk side skulle det bli vanskeligere å løse spørsmålet: ”Regjeringen har vært meget skarp mot Russland.”

I stedet burde mer tid og energi blitt brukt på – og brukes på – å gjenopprette det gode naboskapet med Russland. I intervjuet fikk Støre også spørsmål om Norge burde fjerne sanksjonene mot Russland. Han kunne ha sagt at sanksjonene er viktige både som et signal og som en konkret måte å sette grenser for Russlands fremferd. Svaret var dog lunkent distansert:

”Vi har gitt regjeringen støtte i Stortinget når det gjelder disse reaksjonene. Det er regjeringen som har det løpende ansvaret for utenriks- og naboskapspolitikken.”

Det er vanskelig å unngå konklusjonen at Jonas Gahr Støre ikke ville føre samme linje som regjeringen. Akkurat hva Støre skulle ha sagt og gjort får vi derimot aldri konkret svar på. Arbeiderpartiet mener jo at Norge som eneste Nato-land skal stemme for resolusjoner i FN som går på tvers av Natos atomvåpenstrategi. Men heller ikke i dette spørsmålet vil man til syvende og sist legge seg bort i regjeringens prerogativ innen utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det hele gir inntrykk av dobbeltbudskap. Som når Støre spørres ut av AP-tv den 14. april 2015 angående Norge og Natos mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret. Regjeringen står bak målet, men Støre unngikk å gi et klart svar gjennom å bare si at det var bra på Nato-basis.

Oppsummert er det vanskelig å unngå konklusjonen om en slags norsk ”sonderweg”. Ingen skulle i så fall bli gladere enn Putin.

Hybridkrigføring i Storskog
Da Jonas Gahr Støre talte på Agenda Nord i Bodø 30. oktober sa han at:

”Russland er nesten et normalt land. Det er en utfordring å videreføre et godt naboskap. Et godt forhold til Russland krever en særlig balanse, det krever fasthet, forsiktighet og varhet.”

”Nesten normalt” land er ikke akkurat et selvforklarende begrep, men implikasjonen er likevel åpenbar: Fuskevalg, brudd på rettsstatsprinsipper, korrupsjon, et kvalt sivilsamfunn, forfølgelse av annerledes tenkende, Stalinkult – alt dette er nesten normalt.

Å legge beslag på deler av andre stater (hvis grenser man dessuten lovet å holde inntakt) er også nesten normalt. Det er også trusler om preventive angrep med atomvåpen eller mer konkret å fly mot den svenske grensen for å øve på bombeangrep. Og så videre.

I Bodø snakket Støre bare om ”Russland i Nord”. Det skal tydeligvis være et annet land enn Putinland. Det er faktisk ubegripelig.

Det er derimot ikke overraskende at Russland bruker grenseovergangen ved Storskog for å legge press på Norge. Russland har lagt vekk kravet på Schengen-visum eller statsborgarskap i Schengen-land for å få passere grensen. Det er dog fremdeles praksis ved grensen til Finland. At man dessuten utviser personer med oppholdstillatelse i Russland, og som dermed ikke kan vises tilbake over grensen, gjør saken enda tydeligere politisk.

Man har muligheten til å åpne kranene ytterligere i en situasjon som allerede er vanskelig for Norge. Samtidig kjører man på med propaganda. Norge diskriminerer Russland, i følge Putins personlige sendebud Sergej Makarov:

”Norwegians conclude that they must accept those who arrive from Germany or Hungary, but find reasons to refuse those who come from Russia. It is because Russophobia is a legitimate form of racism in Europe.”

Storskog er et innslag i russisk hybridkrigføring. Man vil påvirke.

Aggressiv isolasjon
I sin tale på Agenda Nord kritiserte Støre Russland for å diskriminere Norge, og gjorde til og med en kobling mellom grenseproblematikken og de mer spente relasjonene mellom Norge og Russland etter Ukraina. Han kunne ha fyrt mot Russland, men valgte i stedet å snakke mer forsonende om en vanskelig overgangsfase.

Det var positivt at han lot være å komme med den vanlige kanonaden mot regjeringens Russlandskritikk, men han slo fast at det var regjeringens sak å sørge for at ”det ryddes opp i forskjellsbehandlingen”. Han mente at ”utfordringen nå er ikke de norske reaksjonene overfor Russlands engasjement i Øst-Ukraina… uten at utfordringen er at situasjonen på grensen til Russland i dag er svært alvorlig”.

Mer nordområdepolitikk for bevare lavspenningen etterlyses – alt for å minske risikoen for import av konflikter fra andre områder. Men hva om de to spørsmålene henger sammen? Hvordan henger da Støres resonnement sammen?

I en intervju i VG i april advarte Støre mot å låse seg til et bilde av Russland som kan bli selvoppfyllende.

Russere som han hadde snakket med skiller mellom tidligere kommunistland som raskt ble EU-medlemmer og de russiske kjerneområdene, altså Polen og Tsjekkia på den ene siden og Ukraina og Hviterussland på den andre, som omfattes av russisk interessesfæretenkning. Om Estland, Latvia og Litauen hadde Støre ingenting å si.

Russlands oppførsel ville ikke Støre betegne som ”aggressiv ekspansjon”, men som ”aggressiv isolasjon”. I Kiev ser man nok ikke saken helt slik, ikke i Tblisi heller, eller for den saks skyld Chisnau (Moldova). Resultatet blir mer av samme slags lavspenningspolitikk som etter den russiske krigen mot Georgia i 2008, da Støre gikk i bresjen for en normalisering av relasjonene mellom Russland og Nato (og EU).

Det mentale kartet
Hvordan skal man forstå at Arbeiderpartiet velger å bryte samforståelsen om utenriks- og sikkerhetspolitikken? Handler det om hensynet til innenrikspolitikken? Kanskje det. Handler det om viljen til å søke en fri posisjon for å kunne spille rollen som brobygger? At man tror man har et spesielt forhold til Kreml? Vi kan spille en viktig rolle, sa Støre i VG (tankesmien Agenda har til og med åpent lansert tanken på Norge som megler). Innslaget av overmot utelukker ikke at dette er tenkelig.

Men kanskje også svaret skal søkes hos Støre selv, og det prosjektet som han lagt ned så mye tid, energi og følelser i: Nordområdesatsingen, som ble kronet med avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet og Polhavet 2010.

I universitetsforelesningen i Tromsø 2010 – der Støre og Lavrov året etter ble utnevnt til æresdoktorer – talte han om Nordområdesatsingen som om dette var å skrive historie. Vår tids store fortelling ”…en visjon, en fortelling om utvikling, arbeid, velferd og kultur – solidaritet og felles løft. Som gjenreisingen etter Den andre verdenskrigen. Som byggingen av det norske velferdssamfunnet. Som utviklingen av olje- og gassindustrien.”

Og han understreket at:

”Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er i sin natur… et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging.”

Støre betonet også at:

”Det er en satsing som vil lykkes om vi klarer å oppdatere våre mentale kart, trekke lærdom fra historien – men også justere våre tilvante tenkemåter, der vi har lært at å lese både gode og dårlige værtegn, der vi har trygghet til å justere kursen, slik at vi kan se en venn der vi før så en fiende, en utfordring der vi før så en fare, en mulighet der vi før så et problem.”

Og om Russland som trussel sa han:

”Vi må fortsatt leve med at Russland har en stor del av sin militære slagkraft i kort avstand fra vår landegrense. Det kaller på nøkternhet i våre vurderinger. Som at vi evner å skille mellom økt øvingsmønster og modernisering av fly og fartøy på den ene siden, og økt trussel mot Norge på den andre siden. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng. Vi opplever ikke en slik økt trussel.”

Tanken går til Cornelia Funkes fantasifulle ungdomsroman Blekkhjerte. Hovedpersonen Meggie Folchart leser seg inn i en fortelling og siden handler storyen om vanskelighetene med å ta seg ut av den igjen – å komme tilbake til den virkelige verden. Det er som om Støre er blitt fanget i sin egen fortelling.

Publicerad på Minervanett 6/11 2015 (översatt av Jan Arild Snoen)

Read More

Okkupant og provosert

By: admin
16-10-2015
EU, Mänskliga fri- och rättigheter, Nato, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik, Ukraina

Det finnes et kor av stemmer, også i Norge, som mener at «vi» må vise forståelse for Russland, og ikke ”provosere”. La oss heller høre på Svetlana Aleksijevitj, årets Nobelprisvinner i litteratur.

En rød tråd i Aleksijevitjs forfatterskap er skildringen av det sovjetiske mennesket. Hun er empatisk overfor de menneskene hun skildrer, men sluttresultatet er likevel en dyster skildring av Sovjetunionen og den kommunistiske utopis – eller den virkelige sosialismens – konsekvenser. Bøkene hennes ble betegnet som anti-sovjetiske i Sovjet-tiden. Og behandlet som det.

President Putin er ikke en fan. Skildringen er langt fra det bildet av virkeligheten som kolporteres i Kreml, der det lenge har pågått en form for rehabilitering og heroisering av Sovjetunionen. Inkludert Stalin. Putin kan ikke ha blitt muntrere av at Aleksijevitj i intervjuer etter at hun fikk kunngjøringen om prisen beskrev krigen i Ukraina som en «okkupasjon, en utenlandsk invasjon.»

Ingen stor dag altså. Og fredsprisen? Burde ha gått till Sepp Blatter, om man skal tro tidligere uttalelser fra Putin.

La oss ikke provosere!
Er valget av litteraturprisvinneren rett og slett en provokasjon? Det finnes et kor av stemmer – også i Norge – med røtter i media, politikk og akademia, som fremmer tesen om at «vi» må vise forståelse, omtanke og ikke provosere. Det vil si – i den spente situasjonen som har oppstått etter at EU og NATO først provoserte frem den russiske krigen mot Ukraina, og deretter ila sanksjoner og begynte å ruste opp i regionen, er det ellers overhengende fare for en ny kald krig. Ja, mer enn det, faktisk. Nå får det være nok, mener man.

Det er altså ikke overraskende at kritikk rettes mot TV2s Okkupert, der Russland figurerer som okkupanter. Serien burde ikke sendes fordi den provoserer et allerede provosert Russland (jfr. Bård Larsens artikkel). I et intervju i Klassekampen slår Peter Normann Waage fast at:

”En slik framstilling av Russland er det siste et tiltakende anstrengt forhold mellom Norge og Russland trenger. Det skapes en stemningsbølge som bygger opp under Russland som en fiende.”

Og ja, selv før den fiktive okkupasjonen av Norge begynte på TV2, protesterte den russiske ambassadøren i Oslo. Russiske Sputnik News har også reagert etter å ha snakket med en russer som bor i Norge, og la ham ikke legge fingrene i mellom:

”Jevgenij er av den oppfatning at de russiskfiendtlige stemninger i Norge ikke bare er mange politikeres visittkort, men også et ID eller rettere sagt et springbrett til storpolitikk og en garanti for suksess. (…)

Etter krisen i Ukraina er den russiske trusselen nå mainstream. Og det virker i sannhet som at Russland med deres trussel om å okkupere ikke bare Norge, men praktisk talt hele verden, er det eneste som for tiden virkelig opptar Vesten. Men i virkeligheten finnes det faktisk ingen trussel. (…) Og det betyr at stemninger preget av hat mot Russland som eksisterer i disse landene uten denne serien, vil florere på ny.”

De russiske reaksjonene kan tolkes som en slags bekreftelse på at kritikerne har rett, og at dette er TV som ikke gagner de russisk-norske relasjoner. Men er et mediaklima der Kreml indirekte avgjør norske TV-tablåer noe vi virkelig ønsker? Er dette ikke i virkeligheten heller bare en ekstra myk variant av den tause slow-motion overtakelsen av makt som er selve essensen i handlingen iOkkupert?

Selvavskrekking betyr at man av frykt for å provosere en overlegen motstander ikke gjør det man ellers ville ha gjort – eller gjør hva man ellers ikke ville ha gjort.

Virkelighetskontakt
De to første delene av Okkupert gir mersmak. God action, selv om historien ikke føles helt oppdatert. EU og Russland går sammen mot Norge når den grønne regjeringen trykker på av-knappen for olje- og gassproduksjonen (mens Saudi-Arabia er i borgerkrig og ikke leverer). Det hadde vært mer realistisk hvis Russland hadde dratt fordel av situasjonen; kassert inn storgevinsten når energiprisene steg og mer hardhendt enn tidligere brukt energi som et våpen for å få makt. Kort sagt, gullposisjon.

Men action er på en måte som opera. For å bli en hyggelig opplevelse må du ha tålmodighet med at handlingen ikke alltid er realistisk eller egentlig henger sammen.

Samtidig er det action på sitt beste når den både er godt laget og har kontakt med virkeligheten. Og det har Okkupert. Maktovertakelsens metode – etter statsministerens kapitulasjon – kan bringe tankene hen til hvordan Sovjetunionen med små skritt opprettet vasallstater i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Nærmere i tid ligger selvsagt hvordan Russland først sendt inn «grønne menn» på Krim, og deretter gradvis tok over politikken og kvalte sivilsamfunnet.

Forutsigbare uforutsigbarhet
Paradoksalt nok er historiens mangel på realisme et realistisk bilde av hvordan Russland opererer i verdenspolitikken. Uberegnelig, men med en resolutt handlekraft som verken EU, NATO eller USA kan matche. Villige til å ta risiko. Som i Syria, der Putin med ett slag både styrket Assads overlevelsessjanser og gjorde Russland til sentrale aktør når det gjelder alle mulige løsninger (og problemer).

Samtidig skaper nå flyktning- og migrasjons-krisen i EU – på samme måte som når Okkuperts”Rasmus Hansson» stenge ned olje- og gassproduksjon – muligheter for Russland. I tilfellet Ukraina har Russland ikke oppfylt sine løfter gitt i Minsk I eller Minsk II. I nr. III i Paris tok Putin hjem en ny seier.

Kursen synes staket ut. EU-president Jean-Claude Junker understreket i en tale i Passau at Russland må behandles skikkelig, at USA ikke kan få diktere EUs forhold til Russland, og at EU må gjøre en innsats for å få til et fungerende samarbeid med Russland.

Til uforutsigbarheten hører også at avtaler kan brytes når det er hensiktsmessig, og at politikken bæres frem på løgnens vinger. Ingenting er som det ser ut. Kanskje. Mens USA mente at de fikk signaler om at Russland var forberedt på å inngå et kompromiss om Assads fremtid, forberedte Putin den pågående offensiven sammen med Iran.

Og det ligger i sakens natur at «felttoget» må planlegges i god tid. Som i krigene mot Georgia og Ukraina, eller for den del hvordan Russland skal håndtere ulike scenarier i Baltikum.

For øvrig kan det nevnes at russiske spesialstyrker nå har våpen (lignende HK416 og HK417) som også brukes i det norske forsvaret – og uniformer med et kamuflasjemønster som ligner på NATO-standarder. ”Til forveksling lik” betyr at signaturen kan være ubehagelig forvirrende.

Løgnfabrikken
Nei, vi har ikke noen russiske soldater på Krim. Slik låt det lenge fra Kreml. Jo, beslutningen om å gå inn på Krim tok jeg lenge før den ble gjennomført. Låt det senere fra Putin. Nei, vi har ikke russiske soldater i det østlige Ukraina. Slik låter det fortsatt.

Nå gjør vi felles sak mot IS. Men hallo, du bomber jo feil grupper! Nei, vi retter angrepet mot IS. Her er bildebevisene. Samme sak med nedskytingen av MH17 i Ukraina. Teorier og fotobevis som tydelig viser at Russland ikke hører hjemme på anklagebenken, har blitt presentert. Man sår tvil –også i organer som ligger utenfor Russland.

Kreml pumper ut desinformasjon. Offisielt, gjennom trollfabrikker og propagandakanaler. Man vender seg innover. Man vender seg utover. «Fakta” lever sitt eget liv. Setter seg fast. Ubåter i svensk farvann er et godt eksempel på dette.

Grense under vann
For et år siden ble det foretatt en omfattende, men nyttesløs søking etter en ubåt i Stockholms skjærgård. Russiske medier fleipet om saken – som de også har gjort med det svenske forsvaret – og knyttet an til de like resultatløse ubåtjaktene på 1980-tallet. Det ble raljert også andre steder, som i en artikkel av Arve Kalvø i Aftenposten.

”Svenskar dreiv og leita etter ubåtar i skjergarden på åttitalet også. Akkurat som dei har gjort dei siste dagane. Stadig vekk. Og vi lo. Og lo og lo og lo. (…)

Det var faktisk ein russisk ubåt som gjekk på grunn i Sverige på åttitalet, som desse nyheitene var faktisk ikkje berre tull. Det speler inga rolle. Det går ikkje. Ikkje orda «svensk», «skjergard» og «ubåt» i same setning. Alvorlige svenskar i uniform. Svenskar i uniform i det heile tatt.”

I sommer slo et privat dykkerfirma alarm om at man hadde funnet en forlist ubåt i skjærgården. I pressemeldingen skrev Ocean X Team:

”En rysk miniubåt har upptäckts på svenskt territorialvatten inte långt ifrån den svenska Östersjökusten. Ubåten är omkring 20 meter lång och tre meter bred. Det är oklart hur gammal ubåten är och hur länge den har legat på havsbotten, men de kyrilliska bokstäverna på skrovet tyder på att den är rysk.”

Det vakte selvfølgelig oppsikt, og førte til noen forhastede uttalelser om at ubåten kunne være av moderne design. Etter en dag var imidlertid saken avklart. Faktisk stammet ubåten fra første verdenskrig. Fra russisk side hadde man spøkt friskt om den ubåtjakten som den svenske marinen gjennomførte i 2014, og med krigsgraven som vinkling slo man videre på den trommen, for eksempel i Sputnik:

”En riktig romantisk og skremmende historie har man funnet på. Den sensasjonelle nyheten minner dog om en annen i samme stil – den desperate ubåtjakten forrige høst.”

Og under overskriften På’n igjen:

”Noen måneder etter at rapporteringen om russiske ubåter viste seg å være falske, virkar det som om svenskene er i gang igjen.”

Det kunne ha vært slutten på historien. Men den lever videre. I Klassekampen løfter Waage opp vraket til overflaten som eksempel på russofobi:

”Da det ble funnet en ubåt i svensk farvann sist vår, var det tidlig åpenbart av det var en svært gammel båt. Det visste man fordi navnet inneholdt bokstaver som utgikk med den russiske revolusjonen. Likevel spekulerte mediene lenge om dette kunne dreie som en nyere båt.”

Saken er at ubåtvraket kan ha blitt oppdaget allerede i 2002, og at funnet da ble rapportert til svenske myndigheter, som rimelig nok videresendt informasjonen til Russland. Legg til at ekspedisjonen finansieres av en russer knyttet til et russisk ubåtmuseum. Dessuten fant russerne om bord riktig posisjon med det samme.

Det kan selvsagt ha vært et PR- kupp, men fremstår mer som en del av informasjonskrigen. Det kan legges til at nylig – etter et år med analyse – slo Forsvaret fast at Sverige «uten rimelig» tvil ble krenket av en fremmed ubåt i oktober 2014. Fornærmende nasjon ble ikke identifisert. Men få tviler på hvilken nasjon det dreide seg om.

Og dessuten var ubåtkrenkingene på 1980-tallet ikke bare fiction – selv om russisk side fortsatt hevder at Whiskey on the rocks i skjærgården utenfor Karlskrona var en navigasjonsfeil, og det for øvrig ikke finnes noe å rapportere

Hvem vet?
Bård Larsen fremhever i sin artikkel om Okkupert, som en undertekst, de ulike valg som Norge og Danmark gjorde i forhold til de tyske okkupasjonsstyrkene: Nei og samarbeid. Det er et annet eksempel på seriens kontakt med virkeligheten, men også på det faktum at ingen på forhånd kan være sikre på hva politikere eller vanlige privatpersoner velger. Det er et empirisk spørsmål. Men hvordan man stiller seg testes ikke bare i spente situasjoner.

Dette gjelder for eksempel med hvilke briller du ser Okkupert. Bør tilnærmingen være regjeringen Olof Palmes, som forsøkte å redusere skadevirkningene i kjølvannet av Alexandr Solzhenitsyn Nobelpris i litteratur i 1970 (noe hans svenske forlag beskriver i Förläggarliv, Bonniers 1999)? Ved prisutdelingen der den faste sekretæren leste opp en kort tale av Solzjenitsyn (vinneren selv fikk ikke utreisevisum) ble de siste, spesielt provoserende setningene, utelatt:

«Måtte man ved dette rike bord ikke glemme de politiske fangene som i dag sultestreiker for sine sterkt begrensede og fullstendig istykkertrampede rettigheter.”

Dessuten: Til tross for russiske protester antar jeg at Kreml ikke er altfor misfornøyd med TV2sOkkupert. Det gir en mulighet til å presse på og skape en opinion. For dette karakteriserer Russland opptreden mot omverdenen – å presse på og skyve på grensene. Skape en ny normaltilstand. Det gjøres i stort og smått – over så å si hele konfliktskalaen. Fra å sende visestatsministeren på Krim til et møte i Polen, å kidnappe en sikkerhetsoffiser på estisk jord, simulere bombeangrep mot Sverige, fly farlig med kampfly i internasjonalt luftrom, til å gjentatte ganger true med å bruke atomvåpen. I Georgia. I Moldova. I Ukraina.

Å ikke provosere er ett svar på hvordan man skal oppføre seg, og kommer for eksempel fra Waage, som understreker at Russland ikke utgjør noen trussel mot Norge, og at Putin opptrer logisk basert på eget utgangspunkt:

”Putin oppfører seg aggressivt. Da er det Vestens og Norges oppgave å oppføre seg slik at han ikke får enda større grunn til det.”

Sidekick i Putins realityshow
Dog: Dersom Norge valgte sin egen vei på siden av NATO og EU, skulle champagnekorker smelle i Kreml. Splitt og hersk er en annen maktmetode. Smelle skulle det også om Norge, slik Jonas Gahr Støre har tatt til orde for, skulle søke seg til en slags stilling mellom NATO og Russland.

Er det virkelig russofobi å ønske at menneskerettigheter må gjelde også i Russland? Er det russofobi å si nei når Russland invaderer et naboland og annektere deler av det? Og er det russofobi å gå inn for at stater bør få lov til å velge sin egen vei? Man kan se på dette slik Svetlana Aleksijevitsj gjør:

”I love the good Russian world, the humanitarian Russian world, but I do not love the Russian world of Beria, Stalin and Shoigu (Putins försvarsminster).”

Risikoen er at man ellers ufrivillig blir en sidekick i Kremls realityshow.

Oversatt av Jan Arild Snoen.

Publicerad på Minervanett 15/10 2015.

Read More

Opposisjon i posisjon

By: admin
09-07-2015
Försvarsmakten, Norge, Ryssland, Säkerhetspolitik, Svensk politik

En likhet mellom Norge og Sverige er at politikken ikke lenger ligner seg selv. Spillets regler brukte å være slik at ledermøtene i partiene som er medlem av regjeringen, støtter sistnevntes politikk. Frie valg i spørsmål som splitter partiene er én sak, men det er noe helt annet når Fremskrittpartiets stortingsgruppe betrakter seg selv som helt frittstående når de skal stemme over forslagene som deres egen regjering legger frem. Det er en ny definisjon på maktfordelingen mellom regjeringen og Stortinget.

Mer opp-ned

Å spise kaken (altså å sitte i regjering) og samtidig beholde den (stemme imot) er en strategi for regjeringssamarbeidet som ikke er holdbar i lengden – ikke minst siden Solberg & Jensen AS må forholde seg til Venstre og Krf for å sy sammen politikken.

I Sverige er politikkens verden enda mer opp-ned. Etter valghøsten 2014, valgte de fire borgerlige partiene verken å spise kake eller beholde den. Det er heller ikke noen holdbar strategi.

Det er ingen tilfeldighet at den politiske ordenen som forsvant sammen med den rødgrønne regjeringen forkortes til DØ. Ordningen medfører at de borgerlige skal droppe sin egen politikk og vedta minoritetsregjeringens budsjett.

Den såkalte Decemberöverenstemmelsen (DØ) ble svaret etter valget da Sverigedemokratene valgte å bryte med konstitusjonell stemmepraksis for opposisjonspartier og dermed felle Löfven-regjeringens statsbudsjett. De fikk i stedet innlede styret med å regjere på Alliansregjeringens forslag til budsjett – som i en opp-ned-verden.

Demokratisk paradoks

Ett øyeblikk så det ut til å bli nyvalg, men i stedet ble det altså DØ. Alt for å samle riket slik at det kunne bli styrt, og på den andre siden forhindre at Sverigedemokratene fikk innflytelse. Partiet ville gjøre hvert statsbudsjett til spørsmål om innvandring, med trusselen «gjør som vi vil, ellers…».

Resultatet er et demokratisk paradoks. De borgerlige partiene beskylder den rødgrønne regjeringen for å bedrive en feilslått politikk som leder Sverige inn på den gale vei. Tross dette ble nylig minoritetsregjeringens eget «vårbudsjett» vedtatt i tråd med DØ, og med Sverigedemokratene som eneste opposisjonsparti – som de selv omtaler seg.

Den politiske tryllekunsten har heller ikke stoppet Sverigedemokratene som nå har satt seg målet å bli Sveriges størst parti. At de ser til Dansk Folkeparti ble tydelig da Jimmie Åkesson i sin tale under Almedalsveckan gjorde barn til den viktigste politiske saken. Nå skal velferdsstaten, i henhold til kjent populistisk resept, omfavnes.

De borgerlige alliansepartiene står sterkere i opinionen enn de rødgrønne som ligger klart under valgresultatet. Statsministeren selv er i ferd med å miste tillit – og det handler ikke om å få orden på arbeidsmarkedet, for ham var ikke dette det samme som å bygge ned offentlige sektor. Det har ikke hjulpet med et eget budsjett når regjeringen sliter med amatørmentalitet og indre uenighet. MIljøpartiet blokkerer i tillegg for politiske reformer for innvandring og integrering. Kort sagt, på det området har Löfven havnet i samme tapssituasjon da Alliansregjeringens oppgjør med De grønne etter valget i 2010.

Vil få tyn

Fredrik Reinfeldt bidro til det borgerlige valgnederlaget med sin tale om at svenskene burde åpne sine hjerter, men uten å gjøre det klart hva som måtte gjøres i praksis. Det var helt på linje med temaet som toppet partiledernes hitliste i Almedalen året før. Da, etter EU-parlamentsvalget og før riksdagsvalget, sto Sverigedemokratene klemt opp i et hjørne av kritikere. I år – og det er en viktig endring – sto problemløsning og en del «tenke nytt»-slagord sentralt i spørsmål om innvandring og integrering på de borgerlige partienes agenda.

Og det er på høy tid at det formuleres alternativer til de grønnes «fri innvandring» og Sverigedemokratenes «ingen innvandring».

Med tanke på den rådende stemningen, er det interessant at Stefan Löfven talte om krav for den enkelte borger med begrepet om utviklingsmoralisme (Gjør din plikt), mens Moderatlederen Anna Kinberg Batra understreket at man måtte gjøre sitt ytterste for å skaffe seg jobb (og samtidig burde kravene for sosialstønader økes), og Folkpartiets Jan Björklund advarte mot et curlingsamfunn for voksne. Virkeligheten trenger seg på.

Til tross for den også trenger seg på i form av krig i Ukraina. Østersjøen, som er et område der gnisningene stadig tiltar i form av russiske, militære provokasjoner, var ikke ett av årets store politiske spørsmål. Statsministeren spanderte et halvt minutt på saken. Fire av partilederne nevnte den ikke. Arbeidsledighet trumfet. Også det kan bli en politisk nedtur for regjeringen som kommer til å få tyn etter sitt løfte om å få EUs laveste arbeidsløshet.

I Almedalen er det mye politikk, og enda mer rosévin. Nå er vinglassene tomme, men de politiske utfordringene er intakte. Ikke minst kan den rødgrønne regjeringen få seg en smell. Fra alliansepartiene har det kommet advarsler om å stille mistillitsforslag mot regjeringen, og jo mer rødgrønn politikken blir, jo mer fristende blir et nyvalg. Temperaturen i politikken kommer i hvert fall til å bli hetere. Sinte velgere har allerede med rette pekt på det absurde i å støtte en politikk som er skadelig for landet.

Publicerad i Verdens Gang 10/7 2015.

Read More

Twitter

Senaste inlägg

Arkiv

© 2013 —Claes Arvidsson. All Rights Reserved. Powered by Wordpress.