Putins nye sikkerhetsstrategi skal gjenopprette Russland som stormakt, noe som nødvendigvis innebærer rivalisering med USA. Putin vil gjerne samarbeide, men det skal være på hans betingelser.
I passende tid før jul kom det ut en bok på 400 sider med Putins mest minneverdige ord. De er profetiske, i følge den Kreml-sponsede ungdomsorganisasjonen Set. Det er også lett å kjøpe mugger, almanakker og t-skjorter med Putin på. Han er også ”kjent fra TV”. Personkulten pågår. Det å klippe sammen tullefotografier med kjendiser – med Putin som vanlig memeobjekt – er blitt forbudt.
Den autonome delrepublikken Komi er en del av Barentsregionen. Der har man brent bøker som anses uforenlige med russisk historie og ideologi, f.eks. om fransk surrealisme. Den demokratifremmende Soros-stiftelsen som har stått bak utgivningen, måtte i fjor i praksis stenge i Russland. Den ble ansett som en trussel mot det konstitusjonelle systemet og den indre sikkerheten.
På andre hold innvies museer og minnesmerker over Stalin – i versjonen den store lederen som under den andre verdenskrigen sto imot Vesten og forsvarte russiske nasjonale interesser. Det praktiske håndteres av det Militærhistoriske selskapet, men det er Kulturdepartementet som har det overordnede ansvaret. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som lenge har kjempet for å dokumentere Stalin-terroren, har derimot blitt bannlyst som ”utenlandsk agent”.
På andre fronter skjer det også mye med samfunnsånden. For eksempel ble det i høst gjenomført en månedslang sivilforsvarsøvelse som oppgis å ha omfattet 50 millioner russere. Bunkers fra den kalde krigens dager renoveres, og ambisjonen er at alle skal kunne få beskyttelse i tilfelle et atomangrep fra USA. Putin har krevd at det startes masseproduksjon av gassmasker.
I et intervju nylig i den tyske avisen Bild anklaget Vladimir Putin Vesten for at de etter den kalde krigens slutt har brutt hva han mener er et løfte om ikke å utvide Nato i retning Russland. (Annekteringen av Krim var derimot helt legitim). Utviklingen i Europa etter den kalde krigens slutt burde i stedet ha blitt preget av det som i praksis kan beskrives som russisk-amerikansk jevnlikhet, et svekket Nato og innflytelsessfærer. Russlands tabbe var, ifølge Putin, at man ikke allerede da ble styrt av egne nasjonale interesser.
Det gjør Russland desto mer nå – med fast forankring i 1800-tallets imperialistiske forestillingsverden og gjenværende fantomsmerter etter Sovjetunionens supermaktsrolle.
Nygammel sikkerhetsstrategi
I den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som ble innført ved årsskiftet fremtrer Russland som samarbeidsinnrettet i spørsmålet om internasjonal politikk og løsningen av internasjonale konflikter. Det er positivt at man vil samarbeide med USA og Nato. Den gode viljen er dog begrenset til at samarbeidet skal skje på Russlands betingelser.
Sikkerhetsstrategien avspeiler fundamentale forhold i Putins politikk og det underliggende synet på verden: Å søke bekreftelse som stormakt og kreve lederskap.
På den ene siden handler det om viljen til å få den rolle som verdensmakt som man mener er legitim og selvsagt. Og det slås fast at Russland allerede har blitt en viktigere spiller på den internasjonale arenaen. Budskapet innad er at Putin har oppfylt løftet om gjenopprettet nasjonal stolthet. Utad handler det om å vise styrke.
På den andre siden understrekes det at når Russland med sin uavhengige politikk blir sterkere, leder dette til økt konflikt med USA. Feilen er USAs, som vil beholde sin dominante rolle i verdensspolitikken. Til trusselbildet legges det til at det politiske, økonomiske, militære og mediedrevne presset på Russland forventes å øke.
Skylden for Ukraina legges på USA og EU, ved at de skal ha understøttet et statskupp, noe som i sin tur ledet til indre splittelse og en militær konflikt. At stater i det ”nære utlandet” har valgt Nato som sikkerhetspolitisk løsning, inngår i trusselbildet. Like fantasifull er påstanden om at USA bygger opp kapasitet for biologisk krigføring i land som grenser til Russland.
At Russland, mot denne bakgrunnen, kommer til å nøye seg med å fryse krigen i Ukraina er langt fra sikkert. Viljen til å bestemme i ”sin” interessesfære har ikke blitt endret.
På tross av at den militære intervensjonen til fordel for Assad-regimet i Damaskus er det siste eksemplet på Russlands rolle som stormakt, tas Syria merkelig nok ikke opp i dokumentet, men det gjør ISs fremferd. IS er selvsagt også Vestens feil.
Kringsatt av fiender
Fra Kreml hamres det inn at USA og deres allierte vil omringe og avskjære Russland, noe som skaper en stemning av trussel og forestående krig. Det sies intet om at Russland etter Sovjetunionens oppløsning har fått medlemskap i de internasjonale organisasjoner som man ville tilhøre, all fra G7 og WTO til Nato-Russlandsrådet.
I trusselbildet inngår at den indre sikkerheten trues av Vesten, terrorisme og ekstremisme. Nasjonal enighet betones, og da ikke minst gjennom å løfte frem betydningen av å bevare det som beskrives som tradisjonelle russiske verdier (åndelighet, fedrelandskjærlighet, historien etc). Det kan ses som et signal om beredskap for økt undertrykkelse foran parlamentsvalget i år og presidentvalget i 2018.
Fremtidsbildene preges av harde økonomiske bud nå, men også av en lysende fremtid med en blomstrende økonomi og store sosiale satsninger – med den underliggende tanken at dette er mulig dersom Russland står fast og samlet bak Vladimir Putin. Hvordan det hele skal foregå forblir usagt, men rustningsindustrien pleier å pekes ut som lokomotivet i moderniseringsprosessen.
Akkurat nå er dog den russiske økonomien i krise og prognosene for oljeprisen gjør at statsfinansene fortsatt kommer til å være under press. Så langt som mulig beskyttes den sosiale sektoren fra budsjettkutt. Om det ikke er nok til at Onkel Vova kan sitte fredfullt, skaper den fremgangsrike rustningspolitikken økt internasjonalt handlingsrom for nye overraskelser. Putins lederskap er jo stadig mer forankret i karisma, med dens politiske dramaturgi og krav på ”action”.
Det er gode grunner til å kjennes seg urolig.
Trylleformularer funker ikke
Hvordan skal vi så forholde oss til Russland? Fortsette å invitere til inkluderende prosjekter som baseres på en idé om verdifellesskap, i håp om at Kreml til slutt skal forstå sitt eget beste? Det har ikke fungert tidligere og det vil nok ikke skje nå heller. Det går ikke an å trylle bort Putinsystemet.
Dette utelukker ikke muligheten for et illusjonsløst praktisk samarbeid der dette er mulig og passende.
Russland har gjennom det militære eventyret i Syria trengt seg inn i varmen igjen. Syria – borgerkrig, terrorisme og flyktingkrise – er samtidig et russisk kort i ”forhandlingene” om Ukraina og de økonomiske sanksjonene.
Samarbeid på Putins betingelser? Det ville egentlig være det samme som å gi opp.
Publicerad på minervanett 21 januari 2016 i översättning av Jan Arild Snoen.
Read More
