Bør vi forberede oss på krig? Toppmøtet i Vilnius er et bevis på at Nato tar dette spørsmålet alvorlig etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina. For første gang siden slutten av den kalde krigen har alliansen vedtatt regionale planer for forsvar og avskrekking i forhold til Russland. Det er bare synd at opprustningen av det militære og sivile forsvaret ble forsinket.

Alarmklokken burde ha ringt høyt med den russiske krigen i Georgia i 2008, og fremfor alt da Russland angrep Ukraina i 2014. Den russiske hybridkrigføring mot Vesten ble heller ikke tatt på alvor. Mangelen på skarpe reaksjoner ble en «invitasjon» til Kreml om å gå videre i 2022.

Men nå er det alvor – og derfor er det viktig for Nato at ikke bare Finland, men også Sverige blir medlem. Etter et år med iherdig pruting i Erdoğans basarer har Tyrkia (og dermed også Ungarn) gitt opp motstanden. Ratifikasjonene må skje så snart som mulig. La oss håpe at det ikke blir forstyrrelser.

Men veien til medlemskap har vært lengre enn som så. 

Først var ett, så to og etter Krim i 2014 alle de fire borgerlige partiene i Sverige tilhengere av medlemskap i Nato. Men sosialdemokratene sto i veien – helt til veien tok slutt. Putins «war of choice», en borgerlig opposisjon som ikke lenger ga sosialdemokratene vetorett og fremfor alt Nato-prosessen i Finland, gjorde det politisk umulig for sosialdemokratene å ikke endre den sikkerhetspolitiske linjen. 

Den daværende sosialdemokratiske regjeringen leverte søknaden til Nato med bred støtte i opinionen og med tilslutning fra de fire borgerlige partiene og Sverigedemokraterna (som tidligere hadde vært for et Nato-alternativ, men mot medlemskap!). Miljöpartiet de gröna og Vänsterpartiet var imot.

Så sent som i utenrikserklæringen 16. februar 2022 uttalte utenriksminister Ann Linde at Sverige ikke ville søke om medlemskap. Så kom invasjonen mindre enn en uke senere. Likevel hevdet statsminister Magdalena Andersson 8. mars at en svensk søknad «ytterligere [ville] destabilisere situasjonen i Europa».

Deretter gikk det raskt da den interne Nato-motstanden ble overvunnet. I takt med Finland ble det søkt om medlemskap i Nato i mai 2022, og på Nato-toppmøtet i Madrid måneden etter fikk de to søkerne status som inviterte medlemmer. Finland fikk bli medlem, mens Sverige fikk problemer med Tyrkia.

Det gjorde vondt i det sosialdemokratiske såret da plasteret raskt og resolutt ble fjernet – og det tok tid for statsminister Magdalena Andersson å gjøre det eneste riktige. 

Den idylliske forestillingen om Olof Palmes alliansefrie politikk med fokus på FN, fred og den tredje verden henger igjen i sosialdemokratenes verdensbilde. Folk har drømt seg tilbake til det sosialdemokratiske landet som de husker som en moralsk stormakt. Supermaktene USA og Sovjetunionen ble fremstilt som to alen av samme stykke – og Nato var fy, fy.

Det kan også beskrives som en ideologibasert virkelighetsflukt som tålte sannheten om nøytraliteten dårlig.

Under andre verdenskrig erklærte Sverige seg nøytralt i forhold til de krigførende statene, men var først nøytralt på Hitlers side (for å prøve å holde krigen unna) og deretter på de alliertes side (slik at de kom til å vinne). Med utbruddet av den kalde krigen ble den sikkerhetspolitiske doktrinen nedtegnet som «alliansefrihet i fred, med sikte på nøytralitet i krig».

Bak den offentlige scenen ble nøytraliteten supplert med en «skjult allianse» i form av hemmelig militært samarbeid med Nato-land og først og fremst USA. Det kan virke litt hyklersk at samtidig som Olof Palme kritiserte B52s teppebombing over Hanoi, var det en del av krigsplanleggingen at de samme B52-ene skulle få krysse svensk luftrom for å bombe det sovjetokkuperte Baltikum.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble nøytralitetsdoktrinen stadig mer utvannet, og med inntreden i EU i 1995 ble alliansefrihet erstattet av militær alliansefrihet. I 2009 ble det utstedt en sikkerhetsgaranti til EU-medlemsland eller nordiske land. Sverige, lød løftet, ville ikke være passivt ved angrep og støtten kunne også være militær.

Derimot kunne Sverige ikke automatisk regne med tilsvarende bistand. Derfor er et mer intensivt forsvarssamarbeid på bilateral, trilateral og multilateral basis etablert i håp om å sikre hjelp. Ikke minst handler det om et åpent samarbeid med Nato (som startet i 1994 innenfor rammene til Partnerskap for fred). 

Sverige har kjempet krigen for fred under Nato-flagget, deltatt i Nato-øvelser basert på artikkel fem, inngått en vertslandsavtale (HNS) for bedre å kunne gi og motta bistand og har kunnet delta i Natos innsatsstyrke (NRF).

Det er realiteten bak myten om det «nøytrale» Sverige, en myte som til slutt ble uholdbar. 

Fra 2017 har svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk lagt til grunn at et væpnet angrep ikke kan utelukkes og at en storkonflikt kan innledes med et angrep på Sverige. Ved en eventuell konflikt i nærområdet ville heller ikke Sverige kunne stå utenfor, fordi den nordisk-baltiske regionen er et sammenhengende kampområde.

Å stå utenfor Nato ble da enda mer selvmotsigende fordi Sverige ikke ville klare seg selv.

Den uuttalte begrunnelsen for denne «la oss-håpe-på-det-beste-doktrinen» var at Sverige ikke trengte artikkel 5. Den geostrategiske situasjonen kombinert med innbetalinger til Nato med styrkebidrag til operasjoner ble sett på som garanti nok for at hjelpen ville komme. På denne måten trengte heller ikke Sverige å støtte Natos musketér-prinsipp. Sverige var så å si en stolt gratispassasjer.

I virkeligheten hadde Sverige plassert seg i en svært dårlig situasjon. Det nasjonale forsvaret var i praksis demontert – mens forpliktende sikkerhetsgarantier manglet.

Først etter det russiske angrepet på Ukraina og annekteringen av Krim i 2014 ble forsvarspolitikken lagt om fra å satse på innsatser i fjerne lender til å gjenoppbygge det nedlagte nasjonale forsvaret. Selv om trusselbildet ble stadig mørkere, ble tempoet først skrudd skikkelig opp etter 2022.

Nå melder trepartiregjeringen, ledet av Moderata Samlingspartiet, at Sverige skal nå Natos to-prosentmål i 2024.

Sverige forsvares best i Nato, bekreftet Försvarsberedningen (regjeringens rådgivende komité for forsvars- og sikkerhetspolitikk) i mai i den sikkerhetspolitiske rapporten Alvorstid. Og i likhet med den norske Forsvarskommisjonen fremhevet de den store sikkerhetsfordelen med hele Norden i alliansen.

Den nye militærgeografien gjør at tenkningen i hele Norden blir mer nordisk, for eksempel når det gjelder militær kapasitet. Det betyr for eksempel stor slagkraft når ca. 250 topp moderne jagerfly (F35 og Gripen) kan opptre sammen over hele det nordisk-baltiske kampområdet.

For Sverige blir Norrland mer strategisk viktig i det som sammen med Norge og Finland blir et felles forsvar av Nordkalotten. Siden det ville være umulig å utarbeide en felles velfungerende forsvarsplan for Finland og vanskelig å få en fungerende felles forsvarsplan for de baltiske statene, er Sverige i Nato viktig. Muligheten til å bruke svensk territorium, gir dybde i forsvaret. Det nyter også Norge godt av. 

I Østersjøen endres maktbalansen, når Nato fra Gotland kan kontrollere sjø- og luftrutene i regionen. Et annet eksempel på nordisk gevinst er at beskyttelse av forsyningsveier gjøres lettere – ikke minst gjelder dette Gøteborg, som også er Norges viktigste havn.

Nordisk tenkning gir store muligheter, men mye gjenstår. Det krever også vilje til å se seg selv i et nytt lys. Slik må Norge for eksempel forholde seg til å ikke lenger være Nato i nord. Sverige må på sin side passe seg for storebror-tendenser. 

Nato-toppmøtet i Vilnius finner sted med Russlands krig mot Ukraina som bakteppe. Den russiske aggresjonen, slår ekspertene på FOI i en studie, handler om mer enn bare Ukraina, og er forankret i selvbildet «en stormakt som er truet av Vesten». Krigen er dermed et spørsmål om den russiske nasjonens overlevelse – og et forsvar mot vestlig innflytelse og vestlige verdier.

Mot den bakgrunnen kan en opptrapping av krigen til en direkte konfrontasjon mellom Russland og Nato ikke utelukkes. Det kan heller ikke utelukkes at atomtrusselen realiseres. En annen slutning er at konflikten med Vesten vil bli langvarig, uavhengig av utfallet i Ukraina.

Med søknaden om medlemskap i Nato kom Sverige ut av skapet og åpnet opp om å tilhøre det vestlige politiske sikkerhetsmiljøet. De kom hjem. Og med både Finland og Sverige som fullverdige medlemmer, øker sikkerheten i hele Nato. 

Krönika i Altinget.no 13 juli 2023.

Read More